Voldsporno

Voldsporno

Man får ofte høre fra kolleger at det å skrive er farlig. Av en eller annen grunn blir det aldri nærmere presisert hvorfor det skulle være så farlig, dette er noe man som skrivende antas å vite på forhånd. Selv tenkte jeg lenge at dette var det rene nonsens, siden det først ble farlig de gangene jeg IKKE satt og skrev. I mange år virket det som jeg bare trengte gå noen meter fra tastaturet for at galskapen skulle begynne; enten det nå var å plutselig sitte dritings i en taxi med folk jeg aldri hadde sett – som på gebrokken engelsk fortalte meg at vi skulle til et «veldig kult sted», bare noen mil bortenfor Asker, og kunne jeg være så snill å gi dem alle pengene mine nå med en gang? Hva jeg prøver å si er at det ikke innebærer en direkte risiko å sitte foran skjermen, altså.

Likevel – det ER farlig. Hvis det man skriver blir publisert. Fordi noen vil lese det. Og du kan ikke stole på alle disse potensielle leserne, ikke på en eneste av dem. Og bare noen av dem tåler en spøk.

La oss gå ut fra at all skrift er en slags bieffekt og manifestasjon av en intern prosess, at dette dreier seg om å tenke selvstendig. La oss videre anta at all selvstendig tenkning er ønsketenkning (det finnes gode argumenter for det). Og la meg belyse det med et eksempel jeg har vanskelig for å glemme siden jeg leste det første gang: I Trygve Mathisens bok Norsk Punk 1977–1980 konstateres det at det ikke kom noen norsk pønkrock på plate før 1979, men at det i 1978 ble hintet i en fanzine om et band fra Stovner som kalte seg «Sure pikker», som visstnok hadde gitt ut en singelplate kalt Sonja er ei mærr. Siden ingen før eller etter har hørt eller sett denne platen, virker det rimelig å anta at dette er basert på den reneste ønsketenkning. Samtidig er det jo sånn at noen finner på noe lavpannet tull i 1978 og skriver det i en stensilert blekke som neppe når særlig langt bortenfor Sinsenkrysset, og her sitter jeg i Bergen – 30 år senere – og rister av latter enda jeg har kjent til denne historien i mange måneder allerede. «Sure pikker», hva? Litt av et karrieretrekk å ha det navnet på bandet sitt i 1978, hvis det nå bare hadde eksistert et slikt band da. Og Sonja er ei mærr er en fullstendig genial tittel på en sang, hvis den nå fantes.

Selv skriver jeg bestandig sannheten, eller i det minste hva jeg oppfatter som sant. Men også jeg gjør jo unntak. Jeg skriver om bildekunst og trenger vanligvis ikke overdrive fakta en gang, siden det handler om en verden der nesten alt og alle er larger than life. Men i 2006 rørte det seg en mørk understrøm i den norske samtidskunsten, der en slags latent vold lå som en konstant trussel. De kunstnerdrevne visningsstedene i Oslo var uavhengige, men de hadde også med tiden blitt uberegnelige. En miks av ubehag og forventning lå i luften. Selv leverte jeg ren fiction til Morgenbladet rett før jul; en liten fortelling om kunstnere som kjører ut gallerister, kuratorer og kritikere i skogen og skyter dem, presentert som en anmeldelse. En rimelig drøy tekst, egentlig, som da også ble presentert som «en julefortelling». Jeg er ikke ute etter å drite ut noen, må vite, men det jeg skrev lå tydeligvis ikke så langt unna virkeligheten, for selv folk som burde vite bedre satt tydeligvis ved frokostbordet sitt med Morgenbladet og skrek «Yes! Nå skjer det! Endelig! Fy faen!!!». Ikke lenge etter ble det etablert noen veldig tvilsomme prosjekter rundt omkring, som faktisk utgikk fra det jeg hadde beskrevet, og den lokale scenen i Oslo ble enda mer skummel – nå visste virkelig ingen hva som ville skje på disse åpningene, som plutselig trakk usannsynlige mengder av folk.

Det var da Østlandssendingen ringte og lurte på om jeg kunne komme i studio og snakke om disse voldelige tendensene. Selvfølgelig kunne jeg det, selv om det var tydelig at også denne henvendelsen baserte seg på røverhistorien fra noen uker tidligere, som man også her hadde tatt for fakta. Mye vesentlig ble sagt på lufta denne ettermiddagen, og jeg klarte å styre unna direkte spørsmål om denne fiktive kunstneren. Mitt poeng har da aldri vært å tulle med folk heller. Og så ble det glemt, til jeg nevnte det for en kar i Dagsavisen i forrige måned, som et eksempel på hvorfor det faktisk er farlig å skrive; fordi intet skjer hvis ingen skriver det først. Øyeblikkelig dukket det opp en førsteamanuensis som mente dette var problematisk – at man ikke kan stole på en kar som skriver i en avis! Og bloggerne blogget. Det kan man i det minste stole på. Og jeg går ut fra at alt de skriver er sant.

Annonser

Ledige stillinger:

Les også

TRONDHEIM (Journalisten): Etter å ha gått gjennom forsideoppslagene om terroristen, kunne Anne Gjelsvik dele bildebruken i fire faser.

Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, mener mangelen på kvinner i ledelsen er gårsdagens problem som ennå ikke er løst.