For lite tid

– Ser vi på medieutviklingen de siste tjue årene, er det er to ting som slår en: Det oppjagede tempoet og de mange mediene i Norge. Før var det sånn at når noe skjedde, så kunne man liksom sove på saken. Neste dag var du kanskje moden for å kommentere utviklingen. Nå er det jo helt uhyggelig, spesielt for dem som føler seg jaktet på, og det har jeg heldigvis vært forskånet for i norsk sammenheng til nå. Det er ingen tid til å tenke seg om fordi mediene forlanger å få umiddelbart svar innen sin deadline i saker som er i stadig utvikling.

– Hva gjør det med det offentlige ordskiftet at folk ikke får tenke seg om?

– Det gjør at folk sier ting de angrer på. Jeg opplevde selv voldsom internasjonal oppmerksomhet da jeg under tsunamien sa at den vestlige verden var gjerrig når det gjelder hjelp til fattige land. I USA trodde høyremediene, Bush og Colin Powell jeg hadde sagt at USA var gjerrig overfor tsunamiofrene. Da ble jeg skjelt ut i hundrevis av radioer og fikk 1000 hatmailer om dagen. Norsk presse er som en mild bris i sammenlikning. Men overalt begynner det med at noen misforstår det du sier, og plutselig har du en pressetsunami i tillegg til den virkelige tsunamien.

Altfor mange medier

– Og så mener du at vi har for mange medier?

– Ja, vi har gått fra å ha for få medier til nå å ha for mange. Det er for mange knøttsmå redaksjoner som driver og skriver av hverandre, som skal ha klikk-klikk-uttalelser fra meg og andre på radio, på nettet og i avisform. Det er helt klart at det var for dårlig i sin tid da vi hadde Den Kongelige Norske Dagsrevyen og fire-fem aviser i Akersgata, og det var liksom de som drev med nasjonal journalistikk, men nå er det for mange. I tillegg til økningen på nett og radio/tv, har vi hundrevis av fagblader, så hvis man har sagt noe som blir lagt merke til, kan det plutselig være 30 medier som skal ha den samme uttalelsen om igjen.

Jaktes med positivt fortegn

– Men du har ikke vært jaktet på slik som Valla, Ramin-Osmundsen eller Haga?

– Nei, med unntak av et par tilfeller internasjonalt, som under tsunamien, så jaktes jeg med positivt fortegn. Men jeg er venn med flere som har opplevd helt urimelig mediepress. Kobbelet ser selv ikke når de jakter i flokk. Det interessante er jo at først tre uker etter at en person er gått av, så begynner man å se tingene fra nye vinkler. Men ikke når det skjer. Jeg lurer ofte på hvorfor ikke flere journalister synes det er interessant å se ting fra en annen vinkel enn alle kollegene gjør mens jakten er i gang.

– Hvor stor forskjell er det på norske og utenlandske medier?

– Mye mindre enn mange tror. Jeg er ikke av den skolen såkalte «intellektuelle» som holder på å spy av norske medier fordi Le Monde liksom er så høyverdig. Stort sett er norsk nyhetsjournalistikk veldig lik det man har i andre vestlige land. Problemet med at mediene skriver av hverandre har de like mye i Sverige eller Tyskland. Vi er et bitte lite folk, og vi har ikke kapasitet til å ha flaggskip som New York Times. Vi kan ikke ha kommentatorer som lever av å skrive en spalte i uken. Stort sett er norsk nyhetsjournalistikk skikkelig, etterrettelig, god og mangesidig. Problemet med at den globaliserte verden i for liten grad blir reflektert ser vi også i alle andre lands medier.

For mye sport

– Hva skulle vært annerledes?

– Tunge trender fanges ikke opp. Finanskrisens varsellamper blinket fra Island til USA og ingen så det. I årevis har jeg og andre prøvd å påpeke at Kongo er vår generasjons største krig. Det er for lite allsidig utenriksjournalistikk, for mye sport fra tirsdag til torsdag når det ikke skjer noe sport, og for mye politisk journalistikk i sommerferien, når det ikke skjer noe politisk i Norge over hodet. Man skal fylle disse sendeflatene og spaltemeterne innenfor hvert segment hver eneste dag. Og da blir det helt sinnssvakt når fotballankelen som ble meldt mulig forstuet på tirsdag blir dementert på torsdag. Det fortrenger altså verdens største krig.

– Hvorfor er Kongo så lite i mediene?

– Fordi det er Afrika og fordi de snakker fransk der.

– Noen hevder at det rett og slett er for farlig der?

– Niks. Det er interessant at norske soldater og journalister er mindre modige enn for eksempel kvinnelige hjelpearbeidere.

Møter ikke kald skulder

– Du har selv brukt mediene aktivt?

– Ja, jeg har hatt rik mulighet til å slippe til med stoff. Det er ikke slik at jeg møtte en kald skulder da jeg ville ha ut stoff om Kongo. Jeg synes norske medier er flinke til å bruke forskere, ekspertkommentatorer fra for eksempel Nupi. Og disse nye flatene som Nyhetskanalen har gitt mulighet til å komme ut. Kanskje kompenserer dette for mangelen på korrespondenter.

– Er det lett å komme på?

– Ja, litt avhengig av temaet. I dag (fredag for en uke siden – Red. anmrk.) har jeg to-tre ganger takket nei om å kommentere jagerfly. Jeg mener man skal være forsiktig med å kommentere ting man ikke har nok greie på. Men man opplever jo av og til at etter et nei, så kan man se innslag med noen som kanskje har enda mindre greie på saken.

Lotto hver kveld

– Når blir en krise en krise i mediene?

– Det er vanskelig. Det er som et lotteri. Hver kveld spiller 50 kriserammede folk lotto om vår oppmerksomhet, hver neste morgen er det bare en vinner. Ofte er det den samme om og om igjen. De fleste taper hver eneste kveld. For meg er det gåtefullt. Jeg var invitert til å forelese på Newspaper Exchange i Istanbul i 2006. Da sammenlignet jeg dekningen av Kongo og Michael Jackson i amerikanske medier. Forholdet var tusen til en, det var altså tusen ganger mer om denne celebritetens pedofilitiltale enn om verdens største krig. Og her var amerikanske medier representative for resten. Det retoriske spørsmål til norske redaktører blir om de er sikre på at leseren eller seeren vil ha gjennomgang nummer 1000 om tiltalepunktene i Orderud-saken eller den første saken om at 20.000 kidnappede unger i Nord-Uganda nå kan komme hjem.

Uhjelpsmafia

– Man snakker om uhjelpsindustri og uhjelpsmafia. Er det for lite kritisk journalistikk rundt norsk fredsarbeid og u-hjelp?

– Det kan godt være. Jeg mener det er god og viktig journalistikk å prøve å følge pengestrømmene på dette feltet. Og man må være veldig forsiktig med inhabilitet her i landet, men ikke overdrive heller. Under Ramin-Osmundsen-saken ble jeg oppringt av Dagbladet med spørsmål om jeg kjenner henne. Jo, jeg gjør det. Jeg ble spurt om jeg bor i samme gate som Ida Kraby. «Ja svarte jeg, og hva så?» Jeg kjenner faktisk også en masse journalister, og hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg bor i et lite land, jeg studerte på Blindern, jeg har vært aktiv i samfunnslivet og hatt mange jobber, så jeg kjenner en masse folk. Kjennskap og vennskap og faenskap, sa man i Stavanger i gamle dager. Det er jo faenskapet, ikke kjennskap og vennskap som er problemet.

– Hvor mange journalister omgås du?

– Jeg har et par gode venner som aldri intervjuer meg, og så er det folk som jeg kjenner såpass at jeg synes det er hyggelig å prate med dem når vi treffes sosialt, la meg si 20. Jeg treffer mange journalister. Jeg synes også det er interessant å se hvor mange av journalistene som omgås politikere og kongehus og sånt. Men igjen må vi huske på at vi bor i et lite land, et bitte lite, men forhåpentligvis ikke incestuøst samfunn.