Pressesensur løftet etter twitterpress

Da advokatfirmaet Carter-Ruck tirsdag innhentet rettslig bistand for å hindre The Guardian i å dekke spørsmål om en giftskandale som NRK Brennpunkt har dekket inngående, skapte det en nettstorm.

Vankeligere å drive sensur

Mange publiserte detaljene den britiske avisen ikke hadde lov til å dekke på blogger og Twitter, og advokatfirmaet endte med å oppheve reportasjeforbudet som gjald et spørsmål om giftskandalen i det britiske parlamentet. Hendelsen viser at det i dagens medieverden i praksis er nesten umulig å legge lokk på denne type saker, det er interessant i seg selv, mener NRKs advokat Jon Wessel-Aas.

- Informasjonsfriheten har i praksis blitt betydelig større. Det er for mange informasjonskanaler som må strupes. På en måte er det vi så med Carter-Ruck og The Guardian det europeiske eksempelet på det som skjedde med blogging og tvitring etter presidentvalget i Iran, sier han. Etter det nevnte valget i juni prøvde iranske myndigheter iherdig å holde alle protestene mot utfallet under lokk. Det mislyktes de spektakulært i fordi iranere holdt verden informert om hva som skjedde i Teherans gater via sosiale medier som nettopp Twitter.

Med NOKAS-saken som forsvar

NRK har tidligere valgt å publisere mange av de dokumentene i saken hvor Carter-Ruck har gått rettens vei for å legge bånd på The Guardian. Sentralt her står den såkalte Minton-rapporten, og forbudet mot å beskrive detaljene i denne står fremdeles ved hevd i England.

- I Norge hadde vi heldigvis en sak som forankret forbudet mot forhåndssensur godt. Med dommen i saken om Brennpunkts NOKAS-dokumentar er vi nesten blitt kvitt den type forsøk på forhåndssensur i Norge, sier Wessel-Aas.

Allikevel er det mange gråsoner i internasjonal jus, spesielt rundt injurielovgivning hvor en påstand regnes som injurierende der den blir konsumert. På bakgrunn av dette har vi sett flere eksempler på såkalt injurieturisme, oftest ved at det har blitt reist tiltale i England. Det er spesielt dyrt og tungvint å føre injuriesaker i England, noe som har gjort engelske injuriesøksmål til et effektivt virkemiddel for å true medier og andre til taushet.

Risikerer ikke NRK, ved å publisere disse dokumentene, å bli offer for engelsk injurielovgivning hvis Carter-Ruck legger vrangviljen til?

- I en kompleks global verden kan vi ikke utelukke det.