Injurieturisme trussel for nettaviser

Nylig ble danske Ekstra Bladet saksøkt for injurier i England på bakgrunn av artikler de hadde oversatt til engelsk og lagt ut på hjemmesiden sin. Det høres kanskje ulogisk ut, men den danske tabloiden er langt fra de eneste som har opplevd å bli truet med britisk injurierett for noe de har publisert utenfor England.

Amerikansk bok saksøkt

Den amerikanske forfatteren Rachel Ehrenfeld har kjempet en desperat kamp for å få et injuriesøksmål mot seg i England avvist. I mai 2005 ble hun saksøkt av den saudiarabiske milliardæren Khalid bin Mahfouz for anklager hun kom med i en bok om terrorisme. Boken var utgitt i USA, men hun ble saksøkt i England på bakgrunn av 23 eksemplarer som var kjøpt der via en internettbokhandler.

– Dette er internett og globaliseringens skyggeside. I henhold til lovgivningen er et utsagn injurierende der det blir lest. Det betyr at når du publiserer noe på nettet, publiserer du det for hele verden, sier David Carr, en engelsk advokat som har bistått flere bloggere med injuriespørsmål, til Journalisten.

Ny global industri

– I britisk injurielovgivning er det den anklagede som må bevise sin uskyld, og prosessen er så dyr at det kan ruinere enhver å føre slike saker i England. Men det er ingenting som hindrer at man kan bli saksøkt i Australia, som har en enda verre injurielovgivning, eller i Frankrike, hvor man har et par virkelig rare lover fra Napoleon-tiden, sier Carr.

NRK-advokat Jon Wessel-Aas sier til Journalisten at det finnes utrolig mye rar lovgivning globalt. – Hvis vi holder oss til Europa er det helt riktig at en journalist eller redaktør kan bli saksøkt i flere land for det de publiserer på nett, nettopp fordi det kan leses overalt, sier han.

– Dette er blitt en ny global industri. Det er komplisert jus om hvilket lands rett som gjelder hvor. I Europa pågår det et arbeid i Brussel-kommisjonen rundt dette, som den europeiske kringkastingsorganisasjonen EBU har drevet mye lobbyvirksomhet mot. Vi kan ikke ha sånne kompliserte regler om ærekrenkelser der det er umulig å vite hvilke regler som gjelder hvor, det hemmer ytringsfriheten, sier Wessel-Aas.

Globaliseringens bakside

Carr på sin side forteller at han deltok i et debattpanel med Mahfouz’ advokat senest i fjor sommer og sier at injurieturisme er noe vi kommer til å se mer av i tiden fremover.

– Dette er informasjonsglobaliseringens bakside, vi vil se mer og mer at folk velger seg ut de lovsystemene som er mest gunstig for dem. På den måten kan britisk injurielovgivning helt utilsiktet bli verdens foretrukne injurielovgivning.

– Du må være fryktelig rik for å ha råd til slike injuriesøksmål, sier Carr. På spørsmål om dette kan komme til å påvirke kriser som den danske karikaturstriden, hvor ambassader ble satt i fyr i Midtøsten etter at Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene, svarer Carr at det ville blitt vanskelig for profeten å gå til søksmål. For å komme inn under injurielovgivningen må det være en person eller en bedrift som føler seg utsatt for injurier, understreker han.

Stengte briter ute

Nettaviser som vil sikre seg mot injurieturisme bør kanskje skjele til hva New York Times gjorde i 2006, skriver ejour. Da avisen omtalte en stor terrorsak som nylig var avverget i England, advarte avisens juridiske lovgivere mot at saken kunne komme i konflikt med britisk lovgivning. Derfor valgte New York Times for første gang i historien å blokkere teknisk for at britiske lesere fikk tilgang til det de skrev om saken, men publiserte også en unnskyldning for at britiske lesere ble utestengt.