- Harvest er ikke et macho-prosjekt

– I et his­to­risk per­spek­tiv er det nytt at man­nen del­tar hjem­me. Den skan­di­na­vis­ke man­nen er den mest li­ke­stil­te, fe­mi­ni­ser­te man­nen i ver­dens­his­to­ri­en. Det er fint. Men det vil­le være vel­dig pus­sig om det­te ikke også gir et ube­hag. Og det er pus­sig om det ube­ha­get ikke kan skri­ves om, sier Si­men Tvei­te­reid, en av de fire men­ne­ne bak det ny­star­te­de nett­ma­ga­si­net Har­vest.

Lang­le­sing 

I egen­om­ta­len be­skri­ver ma­ga­si­net seg slik: Har­vest er et ma­ga­sin om na­tu­ren og men­nes­kers for­hold til den. Vi ser på Har­vest som et leir­bål – et sted for gode his­to­ri­er og de­ling av kunn­skap.

4. ok­to­ber ble før­s­te ar­tik­kel pub­li­sert. Ma­ga­si­net had­de i god tid før den­ne da­to­en byg­get seg en so­lid likerskare på Face­book. I skri­ven­de stund har 130 000 vært inn­om si­den. An­tall si­de­vis­nin­ger er iføl­ge de­sig­ner An­ders Aak­re oppe i 225 100. En­kel­te av ar­tik­le­ne parallellpubliseres på Aftenposten.no. Det mes­te av tra­fik­ken kom­mer li­ke­vel fra so­sia­le me­di­er.

– Vi er vel­dig godt for­nøyd. Det­te er mye bed­re enn vi had­de reg­net med. Vi vil­le ska­pe et nytt inn­slag i den nor­ske me­die­flo­ra­en som vi selv har lyst til å lese. Og vi trod­de det skul­le være mu­lig å ikke bare kjø­re kjap­pe ting på nett, sier Tvei­te­reid

Han me­ner man har fått det be­kref­tet når et 15 000 tegn langt es­say om mil­jø de­les 12 000 gan­ger. 

Selv­pa­ro­disk mot­kul­tur

Alle er ikke like be­geist­ret for det di­gi­ta­le leir­bå­let. Fle­re so­sia­le mediestemmer ut­ta­ler at pro­sjek­tet ikke kan pa­ro­di­eres. Det er al­le­re­de selv­pa­ro­disk. Mimir Kristjánsson skrev i Dag­bla­det  «I nav­net et ma­ga­sin om men­nes­ket og na­tu­ren, i gag­net like ofte et ma­ga­sin om hvor­dan kvin­ner og barn hind­rer Øst­li og de and­re i å leve det li­vet de øns­ker.» Klas­se­kam­pens an­mel­del­se av Stein Tor­leif Bjel­las sis­te al­bum bruk­te nes­ten like mye plass på å for­tel­le at Har­vest «[g]nå­ler høy­lytt (men poe­tisk) om å være enk­le menn med fetisjerende leng­sel til na­tu­ren», som å be­skri­ve Bjel­las mu­si­kal­ske uni­vers.  

– Man­nen fø­ler seg i stør­re grad frem­med­gjort i da­gens ur­ba­ne til­væ­rel­se. Det er spørs­mål i det jeg me­ner må få lov å duk­ke opp. Kri­ti­ker­ne sprer om seg med gal­le i so­sia­le me­di­er. Jeg sy­nes ikke det er noen rett­fer­dig måte å se det på. De le­ser oss med en for­ut­inn­tatt­het. De er ikke opp­tatt av na­tu­ren. De tri­ves godt i sine ur­ba­ne liv, mi­le­vis fra det som er vårt pro­sjekt.

Tvei­te­reid er lei av at kjønn får så stor plass og der­med skyg­ger for and­re per­spek­tiv. I de­res til­fel­le: Na­tur og livs­kva­li­tet.

Vil du si det er mot­kul­tur dere dri­ver med?

– Ja, det er litt mot­kul­tur, uten at jeg skal si det di­rek­te. Det er en viss kri­tikk av de­ler av den mo­der­ne livs­stil og dens ver­di­er. Vi min­ner om na­tu­rens be­tyd­ning. Vi stil­ler spørs­mål ved pri­ori­te­rin­ger. Det er ikke noe klart de­fi­nert inn­hold, ikke som på 70-tal­let. Vi vil ikke for­kla­re folk hva de skal gjø­re, men min­ne om hva na­tu­ren står for. Om in­gen pluk­ker blå­bær, vil in­gen bry seg om hvor blå­bæ­re­ne kom­mer fra. I dag hand­ler så mye om fri­tid, sport og pre­sta­sjo­ner. Vi vil min­ne om at na­tu­ren er fun­da­men­tal for men­nes­ket. Og det er klart for de fles­te at det mo­der­ne for­bru­ker­sam­fun­net slik det er nå ikke kan fø­res vi­de­re.     

For­står du kri­ti­ker­ne som ser ma­ga­si­net mind­re som et rop om mil­jø­be­visst­het og mer som en hyl­lest til man­nen som drar ut på vill­marks­tur og opp­da­ger ver­den, mens kona blir sit­ten­de igjen hjem­me?

– Nei. Det vi gjør er hel­ler det mot­sat­te. Vi er ikke opp­tatt av eks­pe­di­sjo­ner. Vi kan ikke dra ut og være bor­te. Jeg kan ikke det. Vi må ta an­svar. Vi hyl­ler ikke den klas­sis­ke mas­ku­li­ni­tet.

Han skjøn­ner hel­ler ikke at det skal være noe ved de­res jour­na­li­stikk som rett­fer­dig­gjør en slik le­sing. Sær­lig ikke når rundt halv­par­ten av ar­tik­le­ne er skre­vet av kvin­ner. Han er imid­ler­tid åpen for at Lene Jul­sen kan tas til inn­tekt for et slikt syn. Men han me­ner at det er mis­vi­sen­de le­sing om en­kelt­teks­ter til­leg­ges å være me­nings­bæ­ren­de for ma­ga­si­net som hel­het. 

Man and na­tu­re

Det at de før­s­te om­ta­le­ne av pro­sjek­tet for­tal­te at det­te skul­le hand­le om «man­nen og na­tu­ren» er imid­ler­tid ikke til kom­me bort fra. Man be­hø­ver ikke nød­ven­dig­vis tyk­ke kjønns­bril­ler for å lese inn en mu­lig fe­mi­nis­tisk kri­tikk i for­kla­rin­gen på hvor­for det­te ble end­ret til det mind­re kjøn­ne­de «men­nes­ket».

– Vår før­s­te Face­book-side het «Man­nen og na­tu­ren». Det var en oversettelsestabbe fra ar­beids­tit­te­len. Det en­gel­ske man be­tyr jo men­nes­ke på norsk. Men det er klart vi tenk­te på det i star­ten. Vi er fire menn, og da ser vi det fra man­nens stå­sted. Vi dis­ku­ter­te om det skul­le hand­le om mann og na­tur, og det var uenig­het in­ternt. Face­book­si­den fun­ger­te som en ut­prø­ving, og vi fikk sig­na­ler av ty­pen: Er det­te bare for menn? Vi had­de ikke noe øns­ke om å eks­klu­de­re noen.    

 Han un­der­stre­ker at Har­vest ikke er et ma­cho-pro­sjekt. De ser ikke seg selv som Mon­sen-vill­menn.  

– Vi leg­ger vekt på fø­lel­ser og opp­le­vel­ser. Hva na­tu­ren be­tyr. Det er en refleksjonsbasert til­nær­ming til na­tu­ren. Vi dri­ver ikke med tips og vei­led­ning til hva du skal ta med på tur, vi stil­ler spørs­mål ved hvor­for vi leng­ter så mye ut. Man­ge har også gitt ut­trykk for at de sav­ner den må­ten å skri­ve om na­tur på.

Dug­nads­ar­beid

Si­men Tvei­te­reid ber også folk hus­ke på at det­te ikke er job­ben de­res. Av de fire i re­dak­sjo­nen er det bare Kje­til Øst­li som har in­ves­tert stør­re be­løp enn tid. Selv skri­ver han fort­satt for Da­gens Næ­rings­liv og and­re. Hel­ler in­gen av de øv­ri­ge skri­ben­te­ne får be­talt, fore­lø­pig.  

–  Vi hå­per å få la­get mer klas­sisk jour­na­lis­tisk stoff som re­por­ta­sjer og in­ter­vju­er. Kan­skje er det blitt litt for mye per­son­lig stoff.