Norsk Journalistlag har sett nærmere på instrukser for kommunalt ansattes ytringsfrihet i Telemark.
Foto: Ina Lindahl Nyrud / NJ
DEBATT:
Tvilen skal komme ytringsfriheten til gode
Ytringsfrihet skal være enkelt. Men hvordan står det til med ytringsfriheten for kommunalt ansatte?
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert av Kommunal Rapport.
Presseorganisasjonene arrangerer under Arendalsuka en debatt om ytringsfrihet i arbeidslivet, der vi stiller spørsmål om kommuneansatte blir kneblet. Går krav om lojalitet på bekostning av retten til å ytre seg? Det er debattens hovedspørsmål.
I den forbindelse har Norsk Journalistlag sett nærmere på instrukser for kommunalt ansattes ytringsfrihet i Telemark.
Ytringsfrihetskommisjonen konkluderer med at det er urovekkende at forskning viser at mange ansatte i landets kommuner legger mer bånd på seg enn hva regelverket krever. Toppsjefer er ofte de eneste kildene som gjøres tilgjengelig for journalister. Kommunalt ansatte tar i mange tilfeller ikke sjansen på å ytre seg.
Vår gjennomgang viser vanskelige bestemmelser og ordninger som skaper usikkerhet. Gjennomgangen av kommunenes kommunikasjonsstrategier, pressereglement og etiske retningslinjer tydeliggjør at det er brukt store ressurser på å utarbeide reglementer om ytringsfrihet. Dette er nok gjort med en intensjon om å skape større klarhet.
Vårt hovedinntrykk er likevel at instruksene først og fremst handler om styringsmodeller for å oppnå «felles kurs». Eller som det heter i Porsgrunns strategidokument: «Bidra til at alle aktiviteter underbygger hverandre – på veien mot å oppnå ønsket posisjon.»
Tokkes kommunikasjonsplan går så langt som å snakke om «ein stemme utad».
Ansatte med kunnskap og innsikt om fagområder og tjenester er viktige aktører for det offentlige ordskifte. De besitter kunnskap som kan ha stor allmenn interesse for et velfungerende demokrati, og er viktige kilder i journalistikken. Lar ansatte være å ytre informasjon og meninger de besitter i kraft av sitt arbeid i kommuner, er det et tap både for den offentlige debatten og samfunnets informasjonstilgang.
For å kunne begrense ansattes ytringsfrihet, må skaden eller faren for skade være helt klar.
Det er derfor viktig at kommuner gjør det trygt å ytre seg. Ansatte har selvfølgelig en plikt til å være lojal overfor sin arbeidsgiver. Det innebærer at arbeidstakeren ikke må skade kommunens interesser. Men det kan virke som flere kommuner tror at lojalitetsplikten begrenser ytringer mer enn den faktisk gjør, rettslig sett.
For å kunne begrense ansattes ytringsfrihet, må skaden eller faren for skade være helt klar. Man kan si at tvilen skal komme ytringsfriheten til gode. Den klarheten synes vi også mangler hos flere kommuner i Telemark.
Seljord skriver for eksempel i sine etiske retningslinjer at: «Ytringsfridom må ikke forvekslas med offisiell uttale på vegne av Seljord kommune, då slike uttaler kjem frå kommunen si øvste leiing.»
Kviteid fremhever at: «T.d. inneber det at ein ikkje skal uttale seg om kommunen på en slik måte at det kan svekke tilsette og innbyggjarane si tillit til kommunen.»
Nissedal presiserer at: «Dette inneber at i saker av vurderingsmessig eller strategisk karakter, skal førespurnader rettast vidare til den overordna innanfor fagfeltet eller ansvarsområdet.»
Tinn påpeker at: «Det skal vises varsomhet med å gi uttalelser som skaper, eller kan være egnet til å skape, tvil om den politiske beslutningsprosessen.»
Enkelte kommuner nærmer seg private selskapers insentiv om å vedlikeholde en merkevare i offentligheten. Frykten for tap av omdømme lever i beste velgående i instruksene til både Porsgrunn, Kragerø, Notodden, Tinn og Seljord. Det kan lett legge opp til en omdømmekultur, mer enn en romslig ytringskultur.
Da er det derimot godt å lese Nomes pressereglement, der det heter: «Prøv ikke å «skjule» eventuelle negative hendelser for kommunens vedkommende, gi derimot media de opplysninger som etterspørres. Det er bedre og mer fornuftig å gi korrekte opplysninger selv om de setter kommunen i et negativt lys, enn å utelate informasjon i kontakten med media.»
Det er neppe Porsgrunns 18 sider med strategi og retningslinjer som gjør at de i praksis stort sett har et godt forhold til journalister.
Drangedal har ingen retningslinjer om sine ansattes ytringsfrihet, og de er omtrent like gode. Det avgjørende er etter vår mening hvordan kommunen tilrettelegger for et godt ytringsklima på arbeidsplassen.
Som det heter i Tokkes kommunikasjonsplan: «Det er ikkje regler og retningliner som avgjer om me har god kommunikasjon, men kva me gjer i praksis. Den einskilde sin vilje til å kommunisere er avgjerande.»
Til opplysning: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.
