Tyske journalister nyter, i likhet med prester, leger og advokater, et
særskilt privilegium: De kan nekte å oppgi sine kilder overfor politi og
rettsvesen.
Det er et av kjernepunktene i tysk pressefrihet, i likhet med det som gjelder
i andre land. Likevel opplever tyske journalister og redaksjoner stadig å bli
utsatt for rettsforfølgelse, husundersøkelser og ransaking av
redaksjonslokalene. Ifølge en oversikt fra det tyske journalistforbundet har
politiet gjennomført 69 ransakinger i den tyske allmennkringkasteren ZDF i
perioden 1987 til 1998. Det betyr at politiet med rettslig kjennelse har
ransaket senderens redaksjonslokaler oftere enn hver annen måned på jakt etter
informasjoner, kilder, notater og i særlig grad filmmateriale.
Verst i Bayern
Tilløp til overgrep mot pressen skjer i hele Tyskland, men det er verst i
den såkalte «fristaten» Bayern, som har en spesiell status innenfor
forbundsrepublikken. Det siste eksempelet gjelder frilansjournalisten Oliver
Schröm. I ZDF-Magasinet «Kennzeichen D» dokumenterte Schröm hvordan CIA bak
ryggen på tyske myndigheter opererte illegalt i München og til og med vervet
en tysk statsborger som informant. Programmet ble sendt i september 1999 og
vakte voldsom oppsikt. CIA-agentene måtte i hui og hast forlate Tyskland, men
påtalemakten driver fortsatt etterforskning av journalisten som avslørte det
hele.
Bakgrunnen er at tyske myndigheter med hjelp av juridiske spissfindigheter
benytter tjenestemannsloven og bestemmelsene om embetsmenns taushetsplikt. Hvis
en journalist offentliggjør opplysninger fra dokumenter som en taushetsbelagt,
kan han tiltales for medvirkning og/eller tilskyndelse til brudd på
tjenestemannslovens sekretessebestemmelser siden journalisten trolig er kommet i
besittelse av dokumentene på grunn av at en tjenestemann har brutt
taushetsplikten.
Også i München
Sett fra en byråkrats synsvinkel er praksisen i grunnen pottetett:
Myndighetene bestemmer selv hvilke opplysninger og dokumenter som skal
hemmelighetsstemples og kan dermed med tjenestemannsloven i hånd straffe enhver
som kommer over interne dokumenter fra stats- eller delstatsadministrasjonen og
offentliggjør dem. Der Spiegel skriver lakonisk at det eneste journalister kan
skrive trygt uten å risikere straff er teateranmeldelser og sportsreferater.
Det er ikke bare Oliver Schröm som er i vanskeligheter. Ved
statsadvokatembetet i München etterforskes for tiden to journalister til for
liknende forhold. Også de sørget for at offentligheten fikk innsyn i
ubehagelige forhold i den bayerske delstatsregjeringen.
«Forfatningsstridig»
Lederen for LO-forbundet IG Medien, Detlef Hensche, mener at myndighetenes
framgangsmåte er «rett og slett forfatningsstridig». Siden myndighetene selv
bestemmer hva som er hemmelig, får dette, ifølge Hensche til Spiegel, en
absurd konsekvens: «Til syvende og sist kan myndighetene selv bestemme hva man
kan skrive om dem uten å bli straffet.»
Tyske journalister er, blant annet på grunn av historiske trauma, usedvanlig
hårsåre for ethvert inngrep fra myndighetenes side, og for utlendinger
framstår tysk presse som særdeles kritisk, undersøkende og analytisk.
Likevel kan det være all grunn til å være på vakt. I tysk presse har man
ennå ikke glemt den såkalte Spiegel-affæren fra 1962. Etter at Spiegel skrev
en oppsiktsvekkende artikkel om NATO-manøvren «Fallex 62» ble
redaksjonslokalene endevendt av politiet og den legendariske sjefredaktøren
Rudolf Augstein satt i varetekt i 103 dager. Saken ble en total fiasko for den
tyske regjering og spesielt daværende forsvarsminister Franz-Joseph Strauss,
for øvrig leder for det bayerske CSU.
