– Hvis Omdal tror at offentlig ansatte kommunika=sjonsfolk bidrar til lukkethet, bør han besøke oss for å se hvordan vi jobber

I sin kommentar ”De tause tjenerne” i lørdagens Aftenposten skriver journalist Sven Egil Omdal om det han mener er maktens forsøk på å gjemme seg bak e-poster og kommunikasjonsrådgivere. Han peker på det han mener er frykt for oppfølgingsspørsmål, og mener at frykten for å snakke med journalister har antatt epidemiske proporsjoner.

Slik åpner Omdal kommentaren sin:

Heller enn søndagsåpne butikker trenger vi hverdagsåpne politikere og byråkrater, slike som har såpass til meningers mot at de ikke gjemmer seg bak e-posten.

Videre skriver han:

Makten har nesten sluttet å uttale seg. Når det blåser opp, skjuler statsråder, politimestre, direktører og etatsjefer seg bak lukkete dører og ber kommunikasjonssjefen sende en e-post, gjerne en som ikke kommuniserer noe som helst.(…) Det har spredt seg den oppfatning blant alle som egentlig er betalt for å svare for sine handlinger, at de må gjøre sitt ytterste for å unngå det viktigste verktøyet journalisten har: Oppfølgingsspørsmålet.

Les hele Omdals kommentar her.

Omdal viser til to konkrete eksempler han mener beskriver hva han mener. Ett der en journalist fra Aftenposten prøvde å få en uttalelse fra politiet i Oslo i forbindelse med saken der ei kvinne ble skutt på Grønland. Og ett der en Dagbladet-journalist forsøkte å få svar fra Utlendingsnemnda (UNE) angående en sak om hviterussiske asylsøkere.

På mandag svarte kommunikasjonssjef i UNE, Bjørn Lyster på kritikken i Bergens Tidende.

Hvis Sven Egil Omdal tror at offentlig ansatte kommunikasjonsfolk generelt sett bidrar til lukkethet, da bør han komme og besøke oss for å se hvordan vi jobber.

Slik begynner Lyster sitt svar. Han forteller at frykt for å snakke med journalister eller et ønske om å holde ting skjult ikke er årsaken til at journalister får e-post.

Det er faktisk tidkrevende når den som blir intervjuet, må svare at «det er jeg ikke sikker på, det må jeg sjekke med en kollega, og så kommer jeg tilbake til deg». Det er også tidkrevende med lange etterfølgende runder dersom journalister stiller detaljerte og kompliserte spørsmål, men ikke kan feltet godt nok til å skjønne det som blir forklart. 

Les hele Lysters kommentar her.

Omdal skriver i sin kommentar at han tror det økende antallet offentlige kommunikasjonsmedarbeidere blir opplært til å trenere saker:

Snakk når du vil, ti når du kan. Og blir du presset: Send en e-post, og logg ut. Det er hva han tror de lærer på kurs.

Oppgaven til de raskt ekspanderende kommunikasjonsavdelingene er ikke å opplyse allmennheten, som betaler lønnen deres, men å beskytte de mange NPM – New Public Masters. Informasjonsmedarbeiderne vokter innboksen og venter så lenge de kan før de svarer, som lojale utgaver av His Masters Voice.

På dette svarer Lyster at Omdal har misforstått. Et økende antall offentlige kommunikasjonsmedarbeidere grunner ikke i et behov for å beskytte makta:

Økningen er først og fremst på grunn av økte krav til brukerservice, for eksempel en så selvsagt ting som å ivareta instansenes nettsider. Den økte tidsbruken til medieservice skyldes heller ikke først og fremst et større ønske om å kontrollere informasjonen, men rett og slett volum og tidspress, ved at det er flere redaksjoner og økte forventninger til rask respons.

Til slutt i sitt svar kommer Lyster med en oppfordring til Omdal. Han skriver Omdal er hjertelig velkommen til UNE for å se hvordan de jobber. Da vil han få høre at kommunikasjonsfolkene generelt oppfordrer folk til å uttale seg, oppfordrer til åpenhet, oppfordrer til å ha ønske om å fortelle, avslutter han.