Overdramatiserte mediene dekningen av de mange ranene i Oslo i høst? Det var spørsmålet da Journalisten samlet to sentrale debattanter på kafé.
– Ja, svarer Nicolay Borchgevrink Johansen, postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. Han er en av de fremste kritikerne av mediedekningen. Johansen mener det ikke er statistisk belegg for si at Oslo opplevde en ransbølge.
– Vi har kun drevet vanlig nyhetsjournalistikk og brukt andres og egne erfaringer til å kommentere utviklingen, parerer VGs kommentator Anders Giæver.
– VG verst
Antallet ran gikk ned i november og statistikken tyder på at totaltallet for 2013 vil havne på samme nivå som de siste 12-13 årene.
– Det har vært en overdramatisering. Det er vanskelig å tallfeste hva som er for mye i dekningen, men det er skapt et bilde av at fenomenet er mye mer dramatisk enn det er grunnlag for. Og VG har vært en versting, sier Johansen.
– Det stemmer jo ikke, repliserer Giæver og viser til tall Journalisten legger på bordet.
Et søk på “Ransbølge*” i mediearkivet Retriever viser at bruken har eksplodert i år. Spesielt hos Aftenposten og de to løssalgsavisene, når vi ser papir og nett under ett, men også i medier som NTB, P4, Dagsavisen og NRK.
Fra færre enn ti tilfeller i august og september spratt antallet opp i 538 i oktober og videre til 1.077 i november, i kjølvannet av økningen i antall ran i Oslo.
Moralsk panikk
Det er Aftenposten og ikke VG som er den flittigste brukeren av disse ordene, men Johansen gir seg ikke.
– Det kan godt være at VG ikke har brukt ordet ransbølge mest. Men hvis vi ser på dekningen deres og valøren i måten de forskjellige avisene skriver, så tror jeg vi får et annet bilde. Jeg har vært intervjuet av Aftenposten mange ganger om ransbølge, og det har hver gang handlet om at den har vært overdrevet og hausset opp. Det mener jeg er en valør.
Johansen mener overdramatiseringen skaper såkalt moralsk panikk. Dette kriminologibegrepet beskriver ifølge Johansen en dynamikk mellom pressen, politiet og det som kalles moralske entreprenører.
– Det vil si folk med investerte interesser i en sak. Det kan være alt fra prester, som har en moralsk interesse i å snakke om ungdommen som et problem, til frivillige organisasjoner som får støtte fra staten og har en interesse i å framstille problemet som stort. De bidrar til overdramatiseringen.
Går over?
Johansen mener for øvrig at uttrykket ransbølge er en dårlig metafor.
– En bølge går over av seg selv. Da er det ikke behov for noen mottiltak. Men i en moralsk panikk, det overdrevne bildet av et farlig fenomen, spilles det over i en tiltakspakke. Den tiltakspakken så vi på 90-tallet, noe som førte til en vesentlig økning i straffenivået for vold. Etterpå viste det seg at også det var en oppkonstruert bølge.
– En bølge kan gjøre ganske mye skade, hvis vi skal gå inn i metaforbruken og drive ordkløyveri, svarer Giæver, som viser til at det engelske uttrykket crimewave er et innarbeidet begrep i kriminologien. Dessuten minner han om at VG lenge har vært kritisk til politiet når det gjelder ressursbruk og bemanning i gatene.
“Bølgeskvulp”
Det har vært tilløp til fråde i høstens friske ransbølgedebatt. I sin mediekommentar “Bølgeskvulp i hovedstaden” 23. november nærmest latterliggjorde Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal medienes sterke fokus på ranstilfellene i Oslo.
“Ransbølgen i Oslo har det til felles med andre krimbølger at den er en fiksjon, eller i verste fall en tilfeldig og forbigående opphopning av sterkt uønsket atferd”, skrev Omdal.
Etter hans oppfatning er det tre P-er som vanligvis får slike bølger til å rulle: Presse, politi og politikere.
– Bagatellisering
VG slo tilbake på lederplass 26. november: “Man skal virkelig kunne veldig lite om politi, krimjournalistikk eller norsk kriminalpolitikk for å tro på påstanden om at Oslo-politiet ønsker å fremstille ranstallene som høyere enn de er. Da er det nok større grunn til å regne med at politiet er tilfreds med Omdal og enkelte andres bidrag til å bagatellisere problemet.”
Johansen peker på at politiet har forsøkt å sette på bremsen i sin presentasjon av kriminalitetsutviklingen. Etter den såkalte voldtektsbølgen for et par år siden gikk politiet ut, blant annet i Journalisten, og advarte om at overdreven bruk av denne typen begreper fører til at folk blir unødig skremt og at flere leverer inn anmeldelser som viser seg ikke å være reelle.
Nyhetssak
Giæver er uenig i at VG har overdramatisert dekningen av antall ran i Oslo. Han peker på at det var en tilsynelatende voldsom oppgang i september og oktober, noe han mener er en opplagt nyhetssak.
– Da er ikke ranstallene ferdig analysert og behandlet av forskere. Det handler om ran som er rapportert der og da. Politiet ønsker ikke fokus på ransbølge, for det vil jo si at de ikke gjør jobben sin godt nok. Jeg mener at de som har prøvd å bagatellisere denne ransbølgen løper politiets ærend. Også vår nye justisminister har begynt å snakke om den “såkalte” ransbølgen. For et halvt år siden hadde han nok hoppet på den.
Del av æren
– Men hvorfor er ikke VG villig til å ta selvkritikk når det viser seg at tallene, slik som nå, ikke fortsetter å vokse?
– At tallene ikke fortsetter å vokse skyldes jo at politiet er tvunget til å gå inn med voldsomme ressurser. VG tar gjerne litt av æren for det.
På tampen av intervjuet er det åpenbart at Johansen og Giæver ikke kommer til å finne en felles bølgelengde i denne saken. Det demonstrerer VG-kommentatoren ved å hevde at norske kriminologer tradisjonelt er opptatt av å forklare overgriperens posisjon.
– Ofrene er mindre interessante, virker det som. Folk som Johansen og Sven Egil Omdal ønsker å bagatellisere. Faktum er at det tilsynelatende var flere - og nye typer - ran i høst. De fleste ranene i Oslo skjer i forbindelse med helgefylla. Nå var det flere ran som skjedde til andre tider og utenfor bykjernen. Det var oppsiktsvekkende. Journalistisk metode er da å gå inn og finne ut hva som skjer, snakke med dem som faktisk er blitt ranet og med deres pårørende. Man kan gjerne kalle det dramatisering, men det er slik nyhetsjournalistikken alltid har fungert.
Akademia vs VG
Johansen liker slett ikke det han hører.
– Er det blitt VGs måte å forholde seg til kritikk på at man automatisk går i forsvarsposisjon og lager de store bildene av akademia mot VG? Da går vi glipp av det dette handler om.
Dermed er kriminologen er tilbake til utgangspunktet for samtalen.
– Det er godt mulig at dere i VG vet bedre enn meg hvilke nye retninger ranene i Oslo har tatt. Det kan være flere interessante ting der enn jeg er klar over. Mitt problem er ikke at det blir poengtert. Problemet oppstår når situasjonen hausses opp til så store dimensjoner som i høst.
