VG-paret balanserer småbarnsliv med USA-jobb, men til valg­innspurten har de flydd inn bestemor

Queens, New York:

Det er snart ett og et halvt år siden Nilas Johnsen og Ingeborg Huse Amundsen fløy over Atlanterhavet for å gå i gang med arbeidet som korrespondenter for VG. 

Kontrastene er store til sist Journalisten snakket med journalistparet. Den gang var det januar og høye brøytekanter foran en tomannsbolig i Oslo. Denne gangen 25 varme i en hundremannsbolig i en av verdens største byer. 

Intense uker

– Vil du ha kaffe? Vi har ikke spist frokost enda her, så vi må spise litt før vi kan snakke, sier Johnsen før han setter seg ned. 

Han har akkurat kommet hjem etter to uker på jobb, det er faktisk bare timer siden han gikk live i Florida for å dekke det som potensielt kunne blitt en av de største orkanene i manns minne i den sørlige landsdelen. 

– Nå er jeg veldig sliten. Jeg har dekket en visepresidentdebatt her i New York som endte opp med å bli en masse kaos, hvor Trump-tilhengere klasjet med demokrater. Det var en intens og lang natt å jobbe, sier Johnsen og setter seg ned med kaffekoppen og en skive med smøreost. 

Fra New York dro han og fotograf Thomas Nilsson videre til Nord-Carolina, der den forrige orkanen hadde skapt store skader. Johnsen forteller om steder helt uten mat, vann og strøm og lange avstander å kjøre. 

Derfra bar det videre til neste orkan, i Florida. 

– Det var en ganske intens jobbperiode, og da er det kjempedeilig å vite at jeg skal ha to uker her hjemme og at Ingeborg overtar. 

Han legger til: 

- Thomas jobber jo nøyaktig dobbelt så mye som oss, for han er med oss begge på tur, så han er en ekte stayer og et unikum av kunnskap og positivitet. Så vi er veldig heldige. 

To uker på to uker av

Hjemme er i Queens, kun et lite banestopp unna Manhattan. Stua er full av Lego og biler og de to små barna løper rundt og fryder seg over at det er lørdag, og at begge foreldrene er hjemme. Om et par dager er det Huse Amundsen som pakker kofferten på vei ut i det relativt store kontinentet. 

Da Johnsen og Huse Amundsen søkte på jobben som korrespondenter i USA, var det med visshet om at de skulle dele på jobben. To uker på og to uker av, hjemme med barna.

– Det er en fantastisk «work-life balance» å jobbe sånn som vi gjør nå, sier Huse Amundsen samtidig som hun tilbyr minstemann eplejuice. 

– Det er en veldig intens jobb med mye reising. Jeg tror ikke jeg hadde digga det hvis jeg eller Nilas var den som skulle reise hele tiden. Det er veldig fint å kunne dele på den belastningen det er overfor barna. 

Fordi grovinndelingen av arbeidsmengden allerede er på plass, har det ikke vært et stort dilemma om hvem som skal ta hvilke oppdrag. Det er og har vært litt å velge mellom. 

– Du fikk presidentdebatten, da, sier Huse Amundsen og ser bort på Johnsen.

– Men jeg har vært i Det hvite hus, i Det ovale kontor, med Joe Biden og Jens Stoltenberg, legger hun til før hun fortsetter: 

– For min del var det veldig spennende å kunne reise til Colombia. Thomas og jeg var der før sommerferien, i Darién Gap, en av verdens farligste migrantruter. Da gikk vi gjennom jungelen mellom Colombia og Panama med flyktninger på vei til USA. 

Barnevakt valgnatta

Lista er lang med ganske så utrolige opplevelser fra det drøye året de har vært i landet. Likevel, det er ikke til å stikke under stol at selve rosinen i pølsa, valgnatta, blir et høydepunkt. 

– Akkurat hvem som skulle ha jobbet på valgnatta ville blitt utrolig vrient å velge om ikke moren til Ingeborg hadde blitt pensjonist etter 40 år på Hamar sykehus akkurat nå i høst.  Det er hun som skal passe barna, sier Johnsen og ler i det barna kommer løpende ut i stua ikledd hvert sitt kostyme. 

De leker på både «New York-engelsk» og norsk.

– Vi har mista «hemmeligspråket» vårt nå,  sier Huse Amundsen og ler hun og, før barna blir sendt ut av rommet igjen. 

– Allerede før vi søkte jobben kalkulerte vi inn at vi kunne få barnevakt i dagene rundt selve valget. Det hadde vært kjedelig å sitte her hjemme og legge barna valgdagen. Selv om vi elsker barna våre, hadde det vært litt nedtur etter å ha stått på hele året, legger Huse Amundsen til. 

Lett å få folk i tale 

Å dekke det amerikanske valget har bydd på noen utfordringer. De fleste politiske møtene planlegges kun dager i forveien, i tillegg har det vært vanskelig for internasjonal presse å komme inn på møtene. 

Løsningen har vært å snike seg inn som publikum i håp om å komme nær nok til å i hvert fall få tatt noen bilder. 

Der de før har snakket med politikere direkte, har de nå sett seg nødt til å snakke med vanlige amerikanere om det som skjer. De som står på utsiden, eller i menneskemengden. 

– Mest vanskelig har det vært å få tilgang til Donald Trumps valgmøter, der har vi konsekvent fått nei, men også hos Kamala Harris har vi fått nei på flere av de største valgmøtene, men ja på de mindre. 

De største politiske profilene får internasjonal presse primært sjansen til å intervjue i forkant og etterkant av debatter. Da er det spisse albuer som må til for å få tatt ordet.

–  Å gå som publikum på valgmøtene betyr at vi kommer tett på velgerne og får snakket med dem. På mange måter er det uansett mest viktig for VG, men det betyr at vi må vente opptil ti timer i kø for å høre Donald Trump, så det er ikke optimalt, forteller Johnsen. 

Alltid nervøs før reiser

Selv om Trump ofte peker på media som den store stygge ulven, har ikke paret inntrykk av at amerikanere generelt er skeptiske når de møter på en journalist. 

– Det er bare tull at amerikanere ikke er positivt innstilt til pressen. Om man først får tak i noen, og drar ut og treffer dem, er amerikanere utrolig åpne. Når du først har dem i tale inviteres du inn fra soverommet til graven, forteller Johnsen. 

 – Vi opplever hele tiden at når vi kommer oss ut, «boots on the ground», er da vi får til mest, legger han til. 

– Jeg er alltid nervøs før vi reiser ut for om vi får det vi trenger, sier Huse Amundsen. 

 – Jeg føler ikke at jeg kan senke skuldrene før jeg sitter med intervjuobjektet og intervjuet er i gang og Thomas har tatt noen bilder. Den følelsen, når du har den første saken i boks, på en lengre reise, den er uslåelig, den er så god. Da føler man at man kan få til alt. Da kan alt skje. 

Etter valget

Selv om paret ikke har opplevd noen spesielt truende situasjoner på jobb det siste året, er de forberedt på at situasjonen fort kan snu etter valget. 

– Det er et veldig privilegium å kunne være her nå og dekke akkurat dette valget, og ikke minst være her og følge opp konsekvensene, hva nå enn det skulle bli, for det er et utrolig spennende og skjebnesvangert amerikansk presidentvalg, sier Huse Amundsen. 

Begge opplever at pressefriheten som prinsipp står sterkt i USA, likevel merker de at mange amerikanske medier og kollegaer og er bekymret for hvordan det vil utvikle seg om Donald Trump blir gjenvalgt. 

– De er også bekymret fordi de mener at, også nå under demokratene, at pressen får stadig mindre tilgang til politikerne, og den tilgangen er stadig mer styrt av profesjonelle, forteller Johnsen. 

Større ekkokamre

En annen ting journalistparet har lagt merke til er de amerikanske medienes slagside. Meninger blandes inn i journalistikken. Vinklingene blir ofte preget av meningen til avisen. 

Det er ikke bare Fox News som er veldig partiske, men også Washington Post og New York Times, forteller Huse Amundsen 

– Alt er ikke like uttalt, det er både mellom linjene og i linjene. Det som er bekymringsfullt med det er at ekkokamrene stadig blir større. Det finnes ikke en felles sannhet lenger fordi ingen får den samme informasjonen eller har det samme informasjonsgrunnlaget. Folk oppsøker den sannheten de vil ha. 

– Splittelsen vi ser i USA, bare øker. Folk står på sitt, og ingen vil møtes ved kaffebordet. Det tenker jeg veldig mye på, og det merker jeg at folk der ute også er bevisst på.

Barna har nå kommet tilbake til stua. De finner fram hver sin fløyte og blåser hardt i dem mens de marsjerer rundt bordet. 

– Vi skal snart gå ut og på nabolagsfestival, sier Johnsen til barna som legger seg ned på gulvet med hver sin bil. 

– Jeg må bare få si en siste ting, legger han til: 

– Det en veldig stor fare for det amerikanske samfunnet, for tilliten til mediene er så veldig dårlig, i tillegg er tilliten til myndighetene også veldig dårlig. Det siste er kanskje det aller verste, fordi folk stoler jo av og til ikke på at myndighetene vil hjelpe dem etter en naturkatastrofe. 

– Tilliten til mediene er viktig for å ha et velfungerende demokrati, det er vi bekymra for. 

– På sikt ville jeg nok vært bekymret hvis jeg var amerikaner. 

Journalistens reportasjereise i USA er delvis finansiert av Fritt Ord og reisestipend fra Norsk Journalistlag.

LES OGSÅ: 

– Det er veldig stor forskjell på å dekke det som skjer i Washington fra Norge og det å være her midt i gryta