VGs graveduo: – Alltid noen som vet. Det handler om å finne dem

– Vi har akkurat hatt et sånt sinnssykt øyeblikk. Det er det vi lever for, det er derfor man blir journalist!

VG-journalist Rolf Widerøe tar av seg jakka og setter seg litt motvillig ned på stolen i den lille kafeen, ikke så langt unna VGs kontorer i Akersgata. Han er gira og det er tydelig at han, selv om han ikke kan, har lyst til å fortelle om øyeblikket. 

Hvordan åpne en lukket sak

Tanken bak Journalistens møte med ham denne formiddagen var opprinnelig å snakke om Widerøes journalistiske metode, men å snakke metode, uten å snakke om den store saken han har brukt timer, dager og uker på de siste årene, kan han ikke gjøre alene, sier han der han sitter med lua fortsatt på. 

– Du, jeg angrer litt på at jeg sa ja til dette intervjuet, sier han og tar av seg lua. 

– Er det greit at jeg ringer Markus? Han må nesten få være med han og. 

Saken, den han ikke ønsker å snakke om alene og som involverer en forsvarssjef, en feilslått militæroperasjon og en krigsmedalje, går helt tilbake til 2007. 

For VG, Widerøe og Markus Tobiassen startet det med en idé for snart tre år siden: 

De ønsket å se om det fantes en oversikt over alle medaljene Forsvaret har gitt ut etter at medaljeordningen ble gjeninnført i 2011. 

Nå er det kanskje lett å tenke at det å få innsyn i en medaljeoversikt er en grei sak, at informasjon om hvem som har fått medaljer og for hva, er lett tilgjengelig og lett å få innsyn i. 

Men realiteten skal vise seg å være en helt annen. 

Sammenstille informasjon

Den aller første innsynshenvendelsen Widerøe og Tobiassen sendte av gårde gikk til Forsvarsdepartementet i april 2021. 

– Det kunne vi bare glemme, alt er lukket, forteller Widerøe om svaret de fikk. 

Avslaget ble, fra myndighetenes side, forklart med at den enkelte soldaters identitet kan avsløres.

Etter en lang innsynsrunde som til slutt endte opp med en klage til Kongen i statsråd, har de den dag i dag, tre år senere, ikke fått den fulle oversikten. Av 80 tildelinger har de bare fått innsyn i 19 som er behandlet i Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd.

I mangel på innsyn ba Tobiassen og Widerøe om et intervju med to av de mest sentrale i medaljeutdelingen, pensjonert generalmajor og tidligere leder av Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd (FSDR), Per Sverre Opedal og lederen av veterantjenesten, oberstløytnant Harald-David Meum.

Ved å sammenstille informasjon fra åpne kilder, blant annet «Offisielt fra statsrådet», kunne de lage saken «De moderne krigsheltene», en samlet oversikt over de 80 heltemedaljene gitt av regjeringen i nyere tid.

System basert på tillit

Saken hadde mest sannsynlig endt der hadde det ikke vært for at VG-journalistene i løpet av intervjuet også blir informert om en liten detalj:

Det viser seg at medaljetildelingssystemet er basert på tillit. 

– Erfaringen vår er at om det er snakk om et system basert på tillit, hvor det er er goder som deles ut, hvor det er mennesker involvert og det er null innsyn fra offentligheten, da er det verdt å ta en nærmere titt på saken, sier Widerøe og smiler til Tobiassen som nå har innfunnet seg på kafeen og funnet seg en stol rundt det lille bordet. 

– Det var en setning fra intervjuet med lederne jeg husker veldig godt, og det er når vi spør dem om hvordan de gjennomfører bakgrunnssjekkene for informasjonen tilknyttet utdelingene, sier Tobiassen og setter seg til rette i stolen. 

For da Tobiassen stiller dem spørsmålet om de, på de ti årene de 80 medaljene er delt ut, noensinne har snakket med en afghaner, er svaret overraskende «nei». 

– Det til tross for at flesteparten av de 80 medaljene er gitt for innsats i Afghanistan, og til tross for at de norske spesialstyrkene i stor grad opererte med afghanske soldater, legger han til. 

Istedenfor å la saken ligge er det magefølelsen til de to journalistene som nå roper ut om at her er det mer å finne. 

Og selv om forsvarsmaterien de har foran seg er steinhard og nærmest ugjennomtrengelig, begynner de å grave. 

Det stemmer ikke

– Til å være en så hemmeligstemplet sak, er det faktisk overraskende mye informasjon ute i offentligheten, forteller Tobiassen. 

Flere bøker er skrevet om de norske spesialstyrkenes operasjoner i Afghanistan, og flere av dem nevner steder og situasjoner som er til hjelp i det videre arbeidet med saken. 

I en av bøkene får de en ledetråd som skal vise seg å være veldig nyttig, nemlig kallenavnet på de norske spesialstyrkene. 

De søker opp navnet i Wikileaks, og finner hemmeligstemplede amerikanske rapporter tilknyttet kallenavnet. 

– Der får vi også se militære koordinater i meldinger som er skrevet, og får dermed plassert hvor hendelsene som er beskrevet skjedde, forteller Widerøe. 

En annen person som har skrevet om temaet, er forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Han bruker åtte sider i boka «Jegerånden» på å beskrive en operasjon han ledet i Afghanistan i 2007, der målet for operasjonen var å fange en sentral Taliban-leder. 

Historien om operasjonen er med på å danne grunnlaget for at han på et senere tidspunkt blir tildelt Norges høyest rangerte utmerkelse, Krigskorset, forklarer Tobiassen. 

Selv om han ikke skriver nøyaktig når og hvor operasjonen finner sted, er det nok informasjon i gjenfortellingen til at journalistene såvidt begynner å se konturene av en sammenheng. 

Det viser seg at samme Taliban-leder som Kristoffersen nevner i boka si, også er å finne i de hemmeligstemplede dokumentene i Wikileaks. 

– Det er den samme karen det står skrevet om, men i Wikileaks står det at det er feil mann som er tatt. I den offisielle versjonen, og i Kristoffersens versjon, er det riktig mann som er tatt, sier Widerøe. 

Han legger til: 

– Det var først da vi skjønte at vi hadde et skup. Det var et skikkelig rush, sier han og ler. 

– Det er et ganske stort puslespill å skjønne at det er samme operasjon, for det er et veldig ulikt detaljnivå av hva som beskrives i de forklaringene, forteller Tobiassen. 

Det amerikanske sporet

Det er høst og 2022, og jobben til journalistene består av feilsøking. Er det noe de har misforstått, er det noe som avkrefter, eller bekrefter historien og sammenhengen de så tydelig ser? 

Funnene, som de har brukt måneder på å samle inn, presenterer Widerøe og Tobiassen for forsvarssjef Kristoffersen under et intervju. 

– Den forklaringen vi får av ham er at han aldri har fått høre at de tok feil mann. Mye av arbeidet har siden den dagen vært å ettergå forklaringen hans, forklarer Tobiassen. 

Widerøe fortsetter: 

– Navnet på de to involverte, både Taliban-lederen, og han de faktisk tok til fange, «Mureren», er ute i offentligheten. Vi har kun bedt om innsyn i navnet på personen de norske styrkene faktisk tok til fange i 2007, uten hell.

Selv om innsynssporet på det tidspunktet er et blindspor å regne, finner Widerøe og Tobiassen andre papirspor som tidligere har blitt offentlig omtalt. 

I 2010 kom det ut en sak om en person som hevdet at han var feilaktig arrestert i 2007 og ønsket å saksøke den norske stat. Men da han døde, døde saken og søksmålet med ham, forteller de. 

Det var ingen som da hadde gjort koblingen mellom de to sakene. Det var aldri trukket en linje mellom den operasjonen forsvarssjefen skriver om i sin bok, og informasjonen om fangen som dukket opp et par år senere. 

– For de detaljene som gjorde at du kunne koble de to tingene sammen, de var ikke sluppet ut i offentligheten. Vi lurte jo på hvordan det var mulig at Kristoffersen ikke koblet sakene, det var et av spørsmålene vi tok opp, sier Tobiassen. 

Flere spor

Etter å ha gravd litt mer fant de enda et spor. Norge var nemlig bekymret for hvordan folk vi tok til fange ble behandlet i Afghanistan. Hvordan skulle Norge sørge for at de som blir tatt til fange ikke ble torturert eller drept? Det var et stort og betent politisk tema den gang, forteller Tobiassen. 

En fangeavtale kom på plass som resulterte i et system der navnene på de som ble tatt til fange skulle rapporteres til en afghansk uavhengig organisasjon som besøkte disse menneskene i fengsel. 

– Problemet vårt var at da vi kom så langt at vi skjønte dette, hadde Kabul falt og Taliban styrte landet, sier Widerøe og ser ut av vinduet. Vintersola rekker såvidt inn i den lille kafeen. 

– For hvilket navn hadde den norske ambassaden i Kabul brukt på fangen?

Det er det store lille spørsmålet journalistene lurer på. 

– Vi fant, i UDs arkiver, dokumenter som viser at den norske ambassaden brukte navnet på «Mureren» 17 dager etter operasjonen, de brukte aldri navnet på Taliban-lederen, sier Widerøe. 

Han legger til: 

– Mye av saken videre har handlet om hvem som visste hva og når. 

Amerikanerne visste det i løpet av timer etter operasjonen, UD hadde riktig navn på fangen bare dager senere. Så står plutselig en mann fram i norske medier og sier at han er blitt feilaktig arrestert et par år senere. 

– Det er koblinger du kunne ha gjort om du kjenner detaljene i operasjonen, sier Widerøe. 

– Og Erik Kristoffersen ledet operasjonen. 

 Snakke med folk

Når dokumentsporet stilner er det kildesporet som må til pers. Å snakke med kilder i noe av det mest lukkede miljøet som finnes i Norge, fremstår som en ganske håpløs jobb. For hvordan får man egentlig folk som er trent opp til å tie og til å holde hemmeligheter til å prate?

– Du må bare starte et sted, sier Widerøe. 

– Du må forsøke å finne ut hvem som kan vite noe og så ta kontakt, og så prøve, for jo flere du snakker med, desto større sjanse har du for å treffe en som er villig til å si noe. Det arbeidet vi gjorde med den første saken i 2021, ga oss etter hvert et bra innblikk og oversikt over hvem som er hvem. Også hører du mye. 

– Du er beskjeden nå, sier Tobiassen og ler godt. 

– Du underslår at dette er noe som akkumulerer seg over tid. Du har jo en viss erfaring med Forsvaret.

- Ja, ja, svarer Widerøe faktisk litt beskjedent. For det er her samtalen faller inn på det som gjør ham til en av Norges aller mest anerkjente gravejournalister. Det er også grunnen til at vi opprinnelig skulle møtes denne dagen og det han egentlig ikke vil snakke om. 

Widerøes metode

Widerøe er god på å snakke, og hadde det ikke vært for de egenskapene hadde nok saken endt med forklaringen til Kristoffersen, for dokumentsporet har tørket helt ut. 

– Det å sette seg ned å snakke er viktig, du må møte folk, forklare og være helt åpen på hva hensikten for kontakten er, og det er at vi gjerne vil vite. Også handler det om å bruke hele døgnet, du jobber ikke ni til fire, du må snakke med folk når folk har tid, forteller Widerøe.

Han fortsetter å forklare: 

– Jeg liker å være litt «underdog», for da slapper folk mer av. Det er viktig at kildene føler seg vel, det er viktig at man kan le sammen. Det ufarliggjør situasjonen og gjør at vedkommende kan senke skuldrene. 

– Norge er så lite at selv det å jobbe med krimsaker kan gi deg kilder som er relevante for en sak om Forsvaret. Vi har absolutt trukket veksler på arbeidet Rolf har lagt ned over tiår og det har noe å si, legger Tobiassen til. 

– Ja, men alle kan gjøre det, det må ikke virke avskrekkende, det er viktig å få med, presiserer Widerøe. 

Beskyttelseshensynet gjør at man ikke prater så mye om kildeprat som metode, mener Tobiassen. Han tror det kan være en fare for at det gjør at den type journalistisk arbeid får for lite oppmerksomhet. 

– Man vokter ordene sine, for det er snakk om mennesker som har blitt gitt kildevern. Det er vanskelig å forklare hvordan man tilnærmer seg disse menneskene, hvordan man prater med dem, sier han. 

Et paradoks

De to VG-journalistene er oppgitte over at forsvarsministeren ikke vil stille til intervju.

– Vi har gjentatte ganger bedt om å få intervju med Bjørn Arild Gram om denne saken. Det har nå gått 16 måneder uten at vi har fått intervju. Vi mener det er et demokratisk problem, sier Widerøe. 

Han forteller at forsvarsministeren ikke har svart på to enkle spørsmål som kan avklare hvem som visste hva om at feil fange ble tatt:

– Hvilket navn ble brukt på fangen i meldingen som ble sendt hjem til Norge etter operasjonen, og hvilket navn ble brukt på fangen i rapporten som de norske spesialsoldatene laget etter operasjonen?

Det er et paradoks, mener Tobiassen, at det i denne saken er relativt mye som er kommet til overflaten. Det er en operasjon hvor det har blitt delt taktiske detaljer, det er offentlig kjent hvordan de norske styrkene tok seg inn i dalen, de har delt kamptaktikk og lagt ut om etterettningsgrunnlaget. 

– Det er delt svært detaljerte opplysninger om den, men etter at det i offentligheten ble kjent at feil person ble pågrepet, har det vært oppoverbakke å få noe mer klarhet i hva som skjedde.

– Det er snakk om to mennesker som i dag begge er døde, identiteten til begge er godt kjent i offentligheten. Det er vanskelig å se noe som helst beskyttelsesverdig grunnlag for ikke å få tilgang til denne informasjonen. 

– Jeg forstår ikke hvordan den informasjonen skulle skade norske nasjonale, sikkerhetsinteresser. Informasjonen ville kunne avklare hvorvidt forsvarssjefens forklaring er riktig eller ikke, sier Tobiassen.

– Vi har intervjuet flere eksperter som sier at sikkerhetsloven er ment å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser, ikke beskytte folk mot politisk ubehag. 

Det usynlige arbeidet

Parallelt med alt som har handlet om metode, om det er GPS-koordinater, innsynsforespørsler eller dokumentjakt, har det i denne saken hele veien gått et løp som handler om å bare komme i kontakt med mennesker, forteller Tobiassen. 

Lista er lang med folk de har forsøkt å komme i kontakt med. De har ringt gamle amerikanske veteranforum, ringt rundt til militærbaser i USA som har egne bibliotek og arkivtjenester, de har også forsøkt å komme i kontakt med NATO-apparatet. 

– Vi kontaktet et stort antall personer og fikk stort sett bare nei, men til slutt satt vi igjen med en amerikansk offiser som var i den aktuelle dalen den natten operasjonen skjedde, under oppdraget, og som til slutt fortalte oss åpent om hva som faktisk hadde skjedd, sier Tobiassen. 

Widerøe legger til:

– Det finnes alltid en inngang selv om man møter lukkede dører, og da må vi tilbake til menneskene. Det er de som er sikkerhetsventilen, det er alltid noen som vet. Det handler om å finne dem og få snakket med dem.