– Vi har blitt presentert som en ulvehater-redaksjon, men det er ikke sant

I 2022 fikk Høgskolen i Innlandet en forskningsartikkel publisert i det internasjonale tidsskriftet GeoJournal. Artikkelen så nærmere på medias rolle i rovdyrkonflikten og hvordan de omtaler de store rovdyrene. 

Forfatteren av artikkelen, bachelorstudent Vilde Bech Sponberg, leste gjennom avisartikler fra årene i hele 1970-tallet, 1982, 1987, 2004 og 2014 fra forskjellige medier, inkludert Østlendingen, og konkluderte den gang med at media var delaktig i å øke konflikten på rovdyr, spesielt for ulv og bjørn.

– Når det gjelder bjørn og ulv, og da spesielt ulv, har de fått veldig mye negativ omtale. Det blir ofte laget store saker når det først skjer noe, spesielt i lokalavisene,  sa Sponberg i en pressemelding den gang.

Ulvekonflikt

Avisa Østlendingen med base i Elverum er den avisa som historisk sett har skrevet mest om rovdyr i Norge. De dekker et distrikt hjemmehørende alle de fire norske rovdyrene jerv, gaupe, ulv og brunbjørn, det resulterer i en del rovdyrartikler i løpet av et år.

Ansvarlig redaktør i avisa, Tom Haakenstad, har hatt jobben med å lede avisa de siste to årene. Han er ikke enig i at media er med på å øke konflikten i rovdyrspørsmålet og presiserer at mye har endret seg i rovdyrdebatten de siste årene. 

– Vi dekker ikke rovdyrspørsmålet fordi vi selger mye, fordi vi ønsker det eller syns det er så artig med konflikter, vi dekker debatten fordi det er her det er mest ulv, sier han til Journalisten. 

Han presiserer: 

– Mesteparten av ulven i Norge ligger i vårt dekningsområde i Østerdalen, Solør og deler av Hedmarken. Da dekker vi det, men med lave skuldre. Rovdyr og ulv er mindre viktig for oss og våre lesere enn for eksempel næringsliv, politikk, hverdagsliv, eiendom, idrett, kriminalitet, vær og trafikk. 

Engasjerer

Ulv og rovdyr er saker som engasjerer, men selve debatten har endret seg i forhold til hvordan den en gang var, fastslår Haakenstad. 

Da ulven kom tilbake i norsk natur på 1980-tallet, kom den til et helt åpent utmarksbeite med sau. Ettersom ulven har et ganske enormt jaktinstinkt, ble det et brutalt møte mellom sau og ulv, og mellom næring og ulv. Det var heller ikke spesielt gode støtteordninger eller kunnskap om hvordan man kunne hindre angrepene den gang, forteller redaktøren. 

Etter at ulvesonen ble etablert i 2004 har dette endret seg, mener redaktøren.

Ifølge Haakenstad har konflikten den siste tiden bestått av diskusjoner om ulver med atypisk atferd skal tas eller ikke. Det er også mye diskusjoner rundt jeger og jakt kontra ulv og hund kontra ulv, samtidig som det er mye følelser og mange meninger angående lisensjakta. 

– De mest hardbarka ulvemotstanderne har blitt mykere i kantene, men så har nok også den andre siden blitt mer aksjonistiske, og sitter mindre på gjerdet enn de gjorde tidligere, forklarer han. 

– Det er mange som elsker ulv, det gjør at det er veldig lite som skal til for at du rører opp i den konflikten. Når det er lisensjakt, og det er noen som går ut for å demonstrere mot lisensjakta, og når det rives ned gjerder som skal holde ulvene inne, da er konflikten godt i gang, det er selvsagt noe vi dekker.

Redaktøren legger til: 

– Nå handler ulvekonflikten mer om folk enn ulv. Det handler mer om hvordan folk oppfører seg og hvordan folk reagerer på begge sider. 

Stenger kommentarfeltet

Det er ikke noe annet dyr som skaper sterkere følelser enn ulv. Legger Østlendingen ut saker om rovdyr på Facebook, stenger de kommentarfeltet. Det blir rett og slett for vanskelig å moderere debatten. 

– De fleste som debatterer på Østlendingens side leser ikke sakene de debatterer, de bare hiver seg inn etter første mening og banker på med sitt budskap, sier Haakenstad. 

Han forteller at debatten da hverken er faktabasert, eller basert på Østlendings journalistikk. 

– Legger vi ut saker om rovdyr og ikke minst ulv, og om vi åpner opp for debatt på våre sider, påvirkes ikke meningene til de som debatteres av vår journalistikk uansett hvordan vi vinkler sakene våre og uansett hva de det handler om, for de har sin agenda og sine meninger. 

– Det er trist, legger han til. 

Balansert rovdyrjournalistikk

Å skrive om ulv, bjørn, jerv og gaupe kommer Østlendingen til å fortsette med, det er en del av samfunnsoppdraget til en lokalavis som dekker et område med rovdyr. 

Påstanden som kom fram i undersøkelsen, den om at Østlendingen og flere andre medier har bidratt til å skape rovdyrskepsis og rovdyrhat, klarte ikke forskerne å underbygge i 2022, mener Haakenstad. 

– Før dekket vi nok saken litt annerledes enn vi gjør nå. Da var vi mer opptatt av de som tapte på bakgrunn av ulven, de som hadde størst næringsinteresser i saken, men jeg oppfatter ikke lenger at vi i lokalmediene har en bredside mot ulv eller rovdyr, eller at vi må bli kvitt faenskapen. Det er ikke sånn det er.

Haakenstad forteller at Østlendingen er balansert i dekningen av rovdyr, men at de fleste som engasjerer seg i debatten ikke nødvendigvis har den samme oppfatningen. 

– Vi har blitt presentert som en ulvehater-redaksjon, men det er ikke sant, for vi prøver virkelig å balansere journalistikken. Når vi vinkler på en jeger eller en rovdyrmotstander, får vi kjeft. Når vi vinkler på noen som anerkjenner rovdyr, så får vi kjeft. Når vi balanserer begge deler så godt vi kan, så får vi også kjeft, sier han - og legger til:

– Det er en låst debatt. Men vi har et standpunkt der vi hverken er for eller imot, men prøver å balansere i en konflikt. Det er ikke sånn at vi sitter og funderer på hva som er dagens rovdyr- eller ulvesak, de dukker bare opp av seg selv. 

LES OGSÅ:

– Avisene er med på å øke rovdyrkonflikten

Reagerer på at lokalavis publiserer navn på jegere