Sniker seg til å drive samfunnsnyttig gravejournalistikk

I anledning 100-årsjubileet ser Journalisten nærmere på de ulike journalistiske sjangrene. Gravejournalistikken – som mer formelt går under betegnelsen undersøkende journalistikk – kom inn i mer organiserte former i Norge da Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse så dagens lys i 1990.

Les mer om Skups historie her

Statistikken viser at Skup-prisen og diplomene som regel går til store og ressursrike redaksjoner, som har forsynt seg med 25 av 29 Skup-priser siden starten.

Her kan du se tidligere vinnere av Skup-prisen

De store dominerer også på oversikten over metoderapporter som er meldt på til konkurransen om årets Skup-pris. 70 prosent av de 48 bidragene er laget av det vi kan definere som store mediehus.

Les mer om prisgrossistene Dagbladet og Dagens Næringsliv og deres satsing på gravejournalistikk lenger ned i artikkelen.

Store konsekvenser

Gravejournalistikk i mindre redaksjoner er vanligvis en helt annen historie. Men at også lokale medier er viktige i demokratiets tjeneste og har en ombudsfunksjon på vegne av befolkningen, kan journalist Kita Eilertsen i Altaposten fortelle mye om. I fjor ble hun hedret for sitt lokale journalistiske engasjement, som har endret livet og sikret lovfestede rettigheter for mange berørte.

Etter halvannet år med graving, intervjuer og publisering gjennom 2015 og 2016 – om elever i videregående skole med behov for spesialundervisning - måtte Finnmark fylkeskommune spa opp ekstrabevilgninger og øke de årlige beløpene til formålet med 3 millioner kroner.

– Har det vært vanskelig å få tid til å jobbe med en så komplisert og langvarig sak?

– Det har ikke vært lett å finne nok tid i det daglige arbeidet. Men arbeidsgiveren min synes nok at jeg har fått god tid, sier Eilertsen med en liten latter.

- Det blir ofte sånn at man lager et oppslag eller to, en oppfølger og så mener man at man har belyst alle sider av saken. Men å fortsette å kjøre på, helt til topps, det skal noe til å orke. Det har jeg lært av denne saken – det går an få til endringer om en ikke gir seg.

Fikk på plass rettigheter

Eilertsen har meldt seg på i kampen om årets Skup-pris. Metoderapporten hennes skildrer Altapostens dekning av foreldrenes kamp for lovfestede rettigheter og et verdig liv for psykisk utviklingshemmede elever, blant dem Espen og Signe Marita.

Barn med spesialundervisning har rett til ekstra skoleår på videregående, dersom sakkyndige vurderinger tilsier det. I metoderapporten skriver Eilertsen at i Finnmark, og flere andre av landets fylker, hadde man fått en praksis der «ingen får ekstra skoleår».

«Omtrent alle i Finnmark fikk avslag, Espen og noen få fikk likevel skoleplass langt ut på høsten 2015. Året etter fikk alle som søkte innvilget ekstra 4. eller 5. skoleår.»

I en artikkel der hun tar et tilbakeblikk på sitt journalistiske prosjekt spør Eilertsen:

– Om ikke dette var en viktig sak for meg og Altaposten, hva skulle da være det?

Graving i gamle dager

Undersøkende journalistikk er ikke noe som ble funnet opp på 1970- eller 80-tallet. Norsk presses grand old man, Trygve Moe, trekker fram en rekke eksempler fra sin tid som journalist. Han startet i yrket rett etter andre verdenskrig og ble senere leder og generalsekretær i Norsk Journalistlag. I 1958 fikk han jobb i Dagbladet.

– Jeg hadde selv selv en større gravesak tidlig på 60-tallet, om juks med forskning når det gjaldt tannlegenes bruk av amalgam. Det endte opp med stortingsbehandling og greier, og det ble nedsatt en offentlig granskningskommisjon.

Moe husker at en av Dagbladets journalister rundt 1950 undersøkte og fikk gravd fram misbruk av psykisk utviklingshemmede som var plassert rundt på gårder av myndighetene. På 60- og 70-tallet drev Gerd Benneche og Arne Skouen undersøkende sosialjournalistikk for Dagbladet, både hver for seg og sammen.

Graveoptimist

Lederen av Skup, Jan Gunnar Furuly, er optimistisk på vegne av gravejournalistikken.

– Den ser ut til å ha fått en oppblomstring med gledelige satsinger i redaksjoner som blant andre VG, Dagbladet, Fedrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Aftenposten. Og jeg har hørt redaktører andre steder snakke om samarbeid på tvers av redaksjonsgrensene, for eksempel med prosjekter i Amedia i Telemark, Vestfold og Buskerud og hos NRKs distrikstkontorer i Nord-Norge.

Furuly forteller at hverdagen i Aftenpostens nyhetsredaksjon, der han selv jobber, er en helt annen enn tidligere.

– Vi er blitt vesentlig færre journalister, men mye av det daglige fellesstoffet tas nå av journalister på vakt på digitaldesken. Det frigir ressurser til graving og dyrking av større egensaker.

Heder og pris

Eilertsen fikk hederlig omtale for sitt graveprosjekt da Polaris-prisen ble utdelt våren 2016. I november i fjor ble hun tildelt Finnmark Journalistlags “Journalistprisen 2016”.

I juryens enstemmige begrunnelse het det:

“I over et år tok journalisten utrettelig opp kampen for at noen av samfunnets svakeste skulle få  gå på videregående skole, slik de hadde krav på. Målet var å avdekke kritikkverdige forhold og den urett byråkratene begikk mot elevene. Resultatet var at Finnmark fylkeskommune måtte ta en helomvending, men ikke bare for de to elevene Altaposten skrev mest om, også for en rekke andre elever ble det innvilget ekstra skolegang. Saken kan få presedens langt utover Finnmarks grenser.”

Norsk forbund for utviklingshemmede tror andre fylkeskommuner vil ta lærdom av Alta-sakene.

Sniker til seg tid

Eilertsen har jobbet som journalist i ulike medier i Finnmark siden 1997. Det har alltid vært en drivkraft for henne å skrive om mennesker som det begås urett mot.

Hun beskriver en situasjon der man lever med en sak hele tiden, og bruker lunsjpauser og fritid til å følge opp og fordype seg i stoffet.

– Man sniker seg til ekstra tid på jobben. Det er ikke rom for å sette av fire dager eller en uke til å jobbe med ett prosjekt, og man jobber vanligvis alene. Selv om kolleger bidrar i diskusjoner og med tilbakemeldinger.

Eilertsen sier at det gir henne veldig mye å oppleve lettelse og glede hos noen av de aller svakeste i samfunnet, og deres familier som har kjempet hardt i mange år.

– Dette var jo noe av det som drev meg til journalistyrket, nemlig kampen mot overmakten og kunne ta de svakestes parti. Det er artig å få pris for jobben, noe som innebærer at det man gjør legges merke til.

Les også: Ellingsen og By Rise - Adressas dynamiske duo - fikk Hedersprisen på Hell

Dagbladet snudde på flisa

Dagbladet har hentet hjem den gjeve Skup-prisen de tre siste årene.

2016: Dobbeltseier til “Våtdraktmysteriet”

2015: Skup-prisen til Dagbladet for Nigeria-båtene

2014: Null CTRL til topps i Tønsberg

Etter mange år med total pristørke tok Dagbladet grep og styrket gravejournalistikken sin i 2013. På årets Hellkonferanse trakk sjefredaktør John Arne Markussen fram Dagbladets Stiftelse som avgjørende for finansieringen av graveprosjektene. I tillegg har det vært tett dialog med NJ-klubben for å få vikarer til å ta seg av en del av den daglige produksjonen.

Dagbladet har integrert gravegruppa som en del av redaksjonen og har bygget en lagånd der alle heier på hverandre.

Les også: John Arne Markussen forklarer hvorfor Dagbladet vinner Skup-prisen år etter år

Prisgrossisten DN

Dagens Næringsliv har satset bevisst på gravende og undersøkende journalistikk i flere tiår, i stor grad kanalisert til featureredaksjonen som jobber med Magasinet på lørdager. Redaksjonen og enkeltmedarbeidere i DN har sanket fem Skup-priser og en rekke diplomer siden starten i 1990.

Gry Egenes har vært fast ansatt i DN siden 1989 og har ledet featureredaksjonen siden 1996. Hun mener at undersøkende journalistikk uten tvil har gjort DN til en mer interessant avis for leserne, og ført til at flinke journalister har ønsket å jobbe der.

– Har featureformen i DNs lørdagsmagasin vært bare til velsignelse for gravejournalistikken, eller også en tvangstrøye? 

– Jeg har alltid tenkt på featurejournalistikken som frigjørende. Det gir en reporter mange nye verktøy. Du lærer deg flere metoder for informasjonsinnhenting og formidling enn det som er normalt i nyhetsjournalistikken. Ikke minst lærer du deg å håndtere mange kilder for å etablere et hendelsesforløp og å skru sammen en lang historie på en lesbar måte. Ved å jobbe jevnlig med dokumentar og undersøkende reportasje, vil man få viktig trening til de store og vanskelige sakene.

Egenes poengterer at det likevel er mye viktig undersøkende journalistikk som lages like bra som en nyhet. Alle de store prisvinnersakene featureavdelingen i DN har produsert har da også bestått av en blanding av dokumentar og nyhetsløp.