Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
NRKs Sidsel Wold var Midtøsten-korrespondent fra 2007 til 2011. I fjor fikk hun jobben som korrespondent i Istanbul.
Hun forteller at de største forskjellene mellom de to periodene er at dekningen på nett har blitt en større del av jobben. Men selv om hun i dag skal dekke flere plattformer, har ny teknologi gjort det enklere å levere TV-saker, særlig å gå direkte med eget utstyr på TV.
– Alt skal jo gjerne lages på en gang. Det er vanskelig å vite hvilken rekkefølge man bør produsere stoffet. Samtidig som radio og TV er viktig for NRK, går jeg jo selv på nett først for å oppdatere meg. Jeg har en evig diskusjon med meg selv om hva jeg burde prioritere først, radio eller nett. Oftest blir det radio siden det er det jeg er mest vant til.
Da hun før stort sett leverte til Dagsrevyen, Søndagsrevyen og Urix, i tillegg til radio, leverer hun i dag på alle flater, og Urix er blitt en mye større del av hjemmeredaksjonen. Hun forteller at hun fortsatt prøver på knekke koden for å levere på nett.
– Det er uvant for korrespondenter, som stort sett har levert muntlig, å bli bedømt etter antall klikk og skulle levere tekst. Det som egner seg på TV og radio, passer kanskje ikke like godt som nettsak. Utenriks er også gjerne litt tyngre stoff, som ikke nødvendigvis blir klikkvinnere, sier hun,
Gode historier
Wold håper at gode reportasjer vil bli vektlagt i utenriksdekningen også i framtiden, og at dette ikke går på bekostning av en økning i live-sendinger. Hun tror at reportasjereisene har blitt kortere som følge av økonomien, men det viktigste for Wold er å være en god historieforteller.
– God historiefortelling går aldri av moten. Selv om uttrykket i plattformene er forskjellig, er det å fortelle de gode historiene viktig.
Som følge av at det har blitt enklere å gå live, sitter ikke Wold på kontor hos et TV-produksjonsselskap med flere journalister, slik hun gjorde i Jerusalem. Nå har hun hjemmekontor, noe som fort kan bli ensomt.
Derfor mener hun det er viktig å bygge opp nettverk med gode folk, kolleger og få en vennekrets. Det er ingen grense for hvor mye du kan produsere som korrespondent, men uten nettverk får du færre ideer og du lærer mindre, forklarer Wold.
Siden sist er ledelsen i NRK også blitt langt strengere på å reise til risiko-områder. Mens hun før reiste inn og ut som hun ville, til for eksempel Gaza, må hun nå levere en sikkerhetsvurdering før reiser til for eksempel områdene ved Syria-grensen.
– Det henger sammen med at journalister i seg selv er blitt et mål – en skyteskive - i flere konflikter.
Per i dag har NRK elleve korrespondenter ute i felt i henholdsvis Nairobi, Beijing, London, Kairo, Moskva, Berlin, Istanbul, Washington D.C. og Brussel. I 1970 hadde NRK sju korrespondenter plassert i London, Paris, Bonn, Moskva, New York og Asia.
I 2015 utvidet NRK korrespondentnettet med to nye personer i henholdvis Berlin (fordi byen er hovedstad i EUs viktigste land og det på dette tidspunktet var mye politisk uro og diskusjon om euroen) og Istanbul (på grunn av Tyrkias rolle og et ønske om å avlaste både Asia- og Midtøsten-korrespondenten).
Utenrikssjef Knut Magnus Berge forteller at ikke minst Istanbul viste seg å være et riktig valg på grunn av flyktningstrømmen. De to viktigste endringene i hans tid som sjef mener han har vært å styrke Midtøsten og Europa.
Utenrikssjef Knut Magnus Berge i NRK utenfor Store Studio på Marienlyst. Arkivfoto
Viktig
Det har vært viktig for NRK å ha korrespondenter i alle deler av verden, særlig der nyhetsbildet er tyngst. Berge mener korrespondentens rolle alltid har vært viktig, men forklarer at etter hvert som NRK har sett andre kutte har det vært enda viktigere å være til stede i verden og utvide.
– Ikke først og fremst for å konkurrere med disse andre mediene, men for å kunne opplyse. Mye tyder på at pendelen svinger og vi ser nå at andre mediehus sender ut korrespondenter. Det tyder på at utenriksdekningen er blitt viktigere.
I tiden framover vil NRK øke fokus på både USAs nye administrasjon og deres forhold til resten av verden, samtidig som de skal holde trykket oppe og levere saker fra andre steder i verden. Korrespondentene er for lengst blitt flermediale, og det er åpenbart at det blir stadig viktigere å levere digitalt, mener han.
Førsteamanuensis Anne Hege Simonsen fra Institutt for mediefag og journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus er tidligere utenriksjournalist i Klassekampen og har forsket på faget. Hun mener den viktigste rollen til korrespondenten er at de skal være våre øyne og øre rundt om i verden. De skal være et alternativ til nyhetsbyråer.
– Den funksjonen er fortsatt viktig, selv om tilgangen til informasjon på tvers av landegrensene på mange måter er større enn noen gang, mener hun.
Simonsen forklarer at noe av det som har endret seg i korrespondentrollen er statusen. Korrespondenter på 50- og 60-tallet levde nærmest som diplomater, med god lønn og andre gunstige arbeidsvilkår. Det kan ikke sammenlignes med slik det er nå.
– Utenriksjournalistikk har vært en salderingspost de siste årene og mange redaksjoner har kuttet ut egne korrespondenter og stringere. Men nå ser det ut som at flere har begynt å satse mer bevisst på utenriksjournalistikk igjen og det er interessant.
VG styrker i disse dager utenriksdekningen ved å engasjere en stringer i Paris og en i Washington D.C. Fra før har avisen stringere i New York, Istanbul og Berlin. Aftenposten har korrespondenter i USA, Midtøsten og Brussel.
«Oversetterfunksjon»
Simonsen mener at selv om det er viktig å la lokale stemmer slippe til i norske medier, så har korrepondenten en oversetterfunksjon som er viktig av flere grunner.
Hun mener det er viktig med journalister som kjenner publikummet sitt, men også at tilstedeværelse over tid er viktig om man skal klare å ligge i forkant av nyhetsbildet og skjønne den sosiale og politiske utviklingen i en region.
– Det trenger ikke alltid å være at redaksjonene må ha folk boende lenge i utlandet, men i det minste må de ha et kontinuerlig trykk på å reise. Man får så mye kunnskap bare av å være på et sted, og kjenne luktene og lydene, og for å forstå kulturen. Den direkte erfaringen kan ikke erstattes av digital teknologi.
