Den digitale super=veteranen Mette Bugge leverer artikler fra mobilen

Sportsreporter Mette Bugge har gått fra en tid som skrivemaskinsjournalist på 1970-tallet til nytt liv som Aftenpostens digitale superveteran i dag. De siste to ukene har hun dekket ski-VM i Lahti. Fra Finland leverte hun saker med mobiltelefonen.

– Jeg kunne greid meg helt fint uten blokk nå. Flere av sakene fra VM har jeg skrevet på mobilen og sendt avgårde, sa Bugge på telefon fra Finland mens ski-VM ennå pågikk.

Journalisten reiser rundt og forteller om sin «digitaliseringsprosess» som startet da hun ble del av et spydspissprosjekt etter initiativ fra sjefredaktør Espen Egil Hansen. Bugge sier at hun legger det å tenke bilder, tekst og innledning er noe av det som er annerledes med å jobbe digitalt. Hun er også kjent for å følge sakene videre på sosiale medier.

– Jeg bruker mye tid på å selge inn sakene til de som måtte være interessert. Kanskje særlig de som er intervjuet, et forbund, en skole, eller en klubb. Noen som kan ha interesse av en slik sak.

– Er det overhodet noe du har sagt nei til?

– Nei, aldri. Det er gøyere å være på toget enn på perrongen. Jeg syns det er drita gøy å være i journalistikken.

Oppstod på 1980-tallet

Det var på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet at de første digitaljournalistene i ordets rette, dog snevre, forstand oppstod. 2. februar 1983 ble nemlig Norges første digitale medium, tekst-TV, lansert.

Selv for bare knapt 40 år siden gikk utviklingen sakte sammenlignet med i dag. Det gikk nemlig nær et tiår før det skjedde stor utvikling for digitaljournalistikken med lanseringen av nettavisene og med Brønnøysunds Avis som den første 6. mars 1995.

– At det kom nettlesere gjorde at redaksjonene satset på nettjournalistikk. Det var starten på den digitale journalistikken i Norge, sier kursholder og fagmedarbeider Ståle de Lange Kofoed ved Institutt for Journalistikk (IJ).

Han sier at journalistikken i disse tidligere årene handlet om å tilrettelegge allerede produsert journalistikk for nye plattformer. Radiosaker skulle inn i tekst-tv-formatet. Papiravisartikler på nett.

– Paradokset var at vi måtte forkorte for nett. Og nettjournalisten var en innværende journalist, sier Kofoed, som rundt årtusenskiftet jobbet i VG Nett.

Kursholderen sier at det var teknologientusiastene og de visjonære som var tidlig ute. Medieledere så nett som en mulig framtidig inntektskilde. Internt i redaksjonene ble ikke digitaljournalistikken tatt på alvor.

– Det var mye klipp og lim. Det er begrepet for de første årene.

Til tross for begrenset båndbredde og mobiltelefoner som knapt kunne komme inn på wap, toppet papiravisenes opplagstall ganske tidlig mellom 1998 og 2002. Nettjournalistikken var fortsatt noe som ikke nådde de store massene. Men opp mot 2005 sier Kofoed at digitaljournalisten fikk større frihet til å satse og lage egne saker. Samtidig begynte de tradisjonelle papirjournalistene å levere sine saker til nett.

– Det ble stuerent å levere til nett.

Og med den teknologiske utviklingen kom det store skiftet med smarttelefonene fra rundt 2006. Da begynte publikum for alvor å ta i bruk nettaviser. Samtidig med at Ipaden kom i 2010, var det et taktskifte blant mediene, sier Kofoed.

– Da skiftet fokuset hos mange seg fra innhold til teknologi. Plattformen skulle redde journalistikken, sier Kofoed, som særlig minnes «vekkelsesmøtet» mediebransjen hadde på Plaza hotell i Oslo rundt 2010.

I dag er det blitt motsatt, det er innholdet som skal redde journalistikken. Og for de fleste journalister vil det være like naturlig å skulle levere til nett som til andre plattformer.

– Nå forventes det at du skal mestre alt. Du skal være plattformuavhengig. Og så blir du oppforret til å tekne innholdet først, og at innholdet skal gå til den plattformen hvor det passer best.

Andre viktige kjennetegn han nevner ved digitale journalister i dag, er grunnleggende kjennskap til enkle visualiseringer av data, kunne ta opp video med mobil og sosiale medier.

– Distribusjon er mye viktigere nå. Du har ikke skrevet noe hvis ingen leser deg.

Programmererer og journalist

Dan Kåre Engebretsen har alltid vært interessert i datamaskiner. Og som 16-åring smeltet den interessen sammen med journalistikken da han begynte å frilanse for Moss Avis. Senere studerte han IT, og fant ut at det lot seg kombinere med journalistikken. I 2003 ble han nettleder i Moss Avis og fem år senere begynte Engebretsen i VG.

– Jeg har hele ryggsekken når det gjelder programmering, men har begrensninger når det kommer til design, sier Engebretsen.

– Hva er en digitaljournalist?

– På et tidspunkt må vi slutte å prate om datajournalister som egen rase, og si at det er metoden vi bruker for å lage journalistikken vår. Så spørs det hva man legger i god digitaljournalistikk. Hvis man legger datajournalistbiten til grunn, er det min måte å jobbe på. Så trengs det fortsatt gode repotere til å prate på Stortinget, skaffe kilder innenfor krim også videre.

Andre stikkord han nevner er å være rask og god på sosiale medier. Og en forskjell på riksmedier som VG og lokalmedier som gamleavisen i Moss er at førstnevnte har mer egne ressurser til å sette dedikerte folk på ting som Snapchat, mens sistnevnte har større behov for multitaskeren.

Kjapp

I Fredriksstad Blad ble Kristian Bolstad ansatt som nettjournalist før det ble forventet at alle journalister skal tenke digitalt. Han jobber nå i nyhetsavdelingen, og har særlig ansvar for å ting kjapt ut på nett, samt litt TV-sendinger.

– Hvis det smeller i byen, går jeg direkte med kameramann, sier Bolstad.

Selv om han er digital er ikke blokk og penn lagt helt bort.

– Det spørs hva jeg gjør. Hvis jeg er på en nyhetssak bruker jeg blokk og penn, for da skriver jeg ikke før jeg kommer inn. Men hvis jeg kommer over en hendelse hender jeg bruker mobilen og sender en kort tekst til desken eller han som sitter på front.