Da Simen Sætre ble invitert til å skrive et bidrag til antologien «Mellom menneske og manus», ga det ham en gylden mulighet til å endelig komme til bunns i hva det var som gjorde at skriveprosjektet «Petromania» møtte muren for 16 år siden.

Simen Sætre skrotet boka rett før den gikk i trykken – har gravd i gamle notatbøker for å finne ut av hvorfor

Håper det kan være med på å hjelpe andre forfattere og journalister til å unngå de samme feilene.

Publisert

Det har vært en ting som har plaget ham i flere år, en ting han har hatt lyst til å finne ut av, men som bare har blitt liggende. 

– Hvorfor gikk dette i lås for meg?

16 år har gått siden journalist og forfatter Simen Sætre skrev boka «Petromania». Etter å ha jobbet med boka i ett helt år, skrotet han prosjektet kun dager før det skulle sendes til trykk høsten 2008. 

Da Sætre ble invitert til å skrive et bidrag til skrivemetode-antologien «Mellom menneske og manus», ga det ham en gylden mulighet til å endelig komme til bunns i hva det var som gjorde at skriveprosjektet møtte muren for 16 år siden. 

Med hjelp fra gamle notatbøker hentet opp fra boden begynte Sætre på oppgaven. 

«Å skrive om land man hater»

I ett helt år bodde Sætre med familien i Qatar.

Han skulle skrive bok samtidig som kona jobbet med doktorgraden og deres første barn begynte i barnehage. 

Boka han hadde fått støtte til å skrive skulle handle om oljerikdom. En, i retrospekt heseblesende, reportasjerute via Qatar, Kuwait, De forente arabiske emirater, Turkmenistan, Angola, Venezuela, Ekvatorial-Guinea og Gabon, Brunei og Saudi-Arabia skulle danne grunnlaget for reiseskildringene. 

Alt skulle få plass i det ene året. 

«Jeg husker tidspresset, at jeg satt døgnet rundt og skrev, kommentarene fra konsulenter og andre om at det var noe som ikke fungerte, men jeg forstod ikke hva det var, og det gjorde meg desperat. Jeg lå våken om natten og tenkte ut løsninger, men neste morgen hadde jeg glemt dem, og jo trøttere jeg ble, desto dårligere tenkte jeg», skriver Sætre i essayet «Å skrive om land man hater».

– Jeg jobba opp mot en deadline og ble mer og mer kortpusta, og jobba lengre og lengre dager. Jeg var ikke i stand til å tenke rasjonelt, forteller han.

Manglet analyseredskapene

Gjennom året hadde Sætre jobbet intuitivt. Han hadde reist og innhentet store mengder materiale, men selv om han hadde klart å skrive ut opplevelsene, manglet han et bevisst forhold til dramaturgien, forteller han. 

Sætre mener det som gjør reiseskildringer vanskelig å skrive, er nettopp mangel på klassisk dramaturgi. 

«Det er ingen drap å oppklare, ingen gåter å løse. Så forfatteren må selv lage spørsmål som driver teksten, hvis ikke stopper den opp og blir som masse-e-postene som backpackere sendte i 1990-årene: en trøttende serie hendelser». 

– Jeg manglet analyseredskapene den gang og hadde ikke noe annet redskap enn å bare kaste hele manuset for så å bygge det helt opp igjen fra begynnelsen.

Han har i ettertid også innsett at han møtte på noen av de samme opplevelsene i reportasjesammenheng som journalist for Morgenbladet.

– Spesielt før dette skjedde stod jeg også overfor noe av det samme problemet: 

«Denne teksten fungerer ikke, men jeg vet ikke hvorfor.»

Klassisk orientalistisk syndrom

«Petromania» var et veldig ambisiøst prosjekt, forteller Sætre. Tanken var å reise til rike, voldelige land, for å finne likhetstrekk mellom dem. 

– Det er egentlig mindre aksept for å beskrive mennesker i det hele tatt. Likevel, om sensitiviteten blir for avgjørende mister man også noe av redskapene for å beskrive verden. Tekstene blir mer sterile, sier Simen Sætre.

– Jeg skulle skrive en bok om oljerikdom, og så nok ubevisst etter tegn på dekadense da jeg var ute og reiste, sier Sætre om prosjektet i dag. 

Han forklarer: 

– I Gabon var det fattigdom overalt, likevel hadde de de alle de dyreste merkene av sjampanje i taxfree-en. Da jeg skulle beskrive den groteske oljerikdommen møtte jeg på et klassisk orientalistisk syndrom: 

– Jeg tok meg selv i å være en hvit, vestlig mann som reiser til andre land og beskriver de som underutvikla og ... 

Han tar en pause før han legger til: 

– Late og dumme. 

Sætre begynte å mislike de han skulle portrettere.

Mellom menneske og manus

Antologi utgitt av Res Publica der elleve forfattere og journalister skriver om følelser, etikk og metode i litteraturen. 

Andre journalister som har bidratt til antologien er Shazia Majid, Yohan Shanmugaratnam og Line Ørnes Søndegaard. 

– Da jeg skulle beskrive blant annet Qatar og Kuwait møtte jeg på en ekstremt usympatisk versjon av islam. Det er så brennbart. Det er så mange som har meninger om det. I det jeg touchet innpå det emnet, begynte det å overskygge veldig mange andre ting. 

Sætre beskriver dette nærmere i antologien: 

«Qatarerne hadde heller ikke reist så mye, de hadde lite utdanning, men de var opptatt av status. Ikke bare hvilken storfamilie du kom fra, men også hvilken mobil og klokke du hadde. En vestlig journalist vil vri seg i avsky, for det skal ikke telle hvem du er, bare hva du kan, og helst vil du stille makten til veggs i slitte jeans. Ikke før er disse tankene tenkt, så føler du skam. For du ser at du inngår i en tradisjon av vestlige menn som reiser til Østen og beskriver land og folk ovenfra»

– Det som folk oppfatter som gode reiseskildringer er ofte bare en gjengivelse av stereotypier om det landet, sier Sætre og tar enda en liten tenkepause før han fortsetter: 

– Om du drar til Paris og ser folk som går med alpelue og baguette, og skriver om det, så føler folk at nå har de virkelig tatt Paris på kornet. 

Dette, mener Sætre, er en type tenkning som har preget mye av reisejournalistikken. 

Siviliseringsprosjekt

Selv har han ikke nødvendigvis en løsning på hvordan journalister skal kunne lage reisejournalistikk uten å gå i den samme fella. 

– Anne Rokkan skrev at man måtte slutte å reise. Det er veldig trist hvis man kommer dit, fordi det å reise er et siviliseringsprosjekt der man også ser mennesker som mennesker, ikke bare som produkter av et land eller en nasjon.

Det er viktig å forstå andre mennesker for å kunne se vår egen virkelighet, mener Sætre. 

– Om man er mye ute i verden begynner man å se på Norge med andre øyne. Da er det lettere å se hvor oljerike vi egentlig er, sier han. 

Han fortsetter: 

– Vi trenger de brikkene over i en annen verden for å bli opplyst, og det er viktig at det formidles på mange ulike måter. Verden er for viktig og kompleks til å bli overlatt til NRKs utenrikskorrespondenter. 

En krise i sjangeren

Om du skriver, enten det er journalistiske reportasjer eller lengre reiseskildringer, er en del av jobben å beskrive andre mennesker. Å beskrive mennesker som er ulike seg selv er mye vanskeligere nå enn det har vært før, mener Sætre. 

Han knytter det opp mot woke-kulturen. 

«Jeg har lurt på om det jeg støtte mot i Qatar, ikke bare var min egen inkompetanse, som var reell nok, men også en krise i selve reisesjangeren», skriver han. 

– En sjanger som var veldig stor da jeg begynte å skrive, er portrettintervjuet. Den hadde den høyeste statusen da, men er kasta av tronen nå. Det stilles helt andre krav til hvem du beskriver, sier han. 

Han fortsetter: 

– Det er egentlig mindre aksept for å beskrive mennesker i det hele tatt. Likevel, om sensitiviteten blir for avgjørende mister man også noe av redskapene for å beskrive verden. Tekstene blir mer sterile. 

– Enten ender man opp med å kun beskrive rene fakta eller så må man være mer hemningsløs og ufiltrert, som også er et slags sosialt selvmord.

– Skriver ofte for heseblesende

Det har nå gått 16 år siden Sætre satt og svettet over datamaskinen i Qatar. I notatbøkene i boden fant han tilbake til en ung Sætre som gapte over for mye både i tematikk, i mengde og i tid. 

Det tok 16 år å finne ut av hva som gjorde at Simen Sætre skrota boka han hadde brukt et år på skrive.

«Hvis notatboka ble publisert som den er, ville den vise en 33-årig nordmann på sin første reise i Golfen, som i forvirring og undring forsøker å forstå hva oljerikdom er, og hva den gjør med mennesker». 

Sætre håper det han skriver i antologien kan være med på å hjelpe andre forfattere og journalister til å unngå de samme feilene. 

Etter erfaringen med «Petromania» ble han oppslukt av skriving som fag. Blant annet tok han et studieår ved New York University, der han lærte mer om hvordan bøker bygges opp dramaturgisk, og hva som driver en tekst fremover. 

«Jeg lurte på hva som hadde skjedd meg, kanskje var jeg redd for at det skulle skje igjen. Jeg forstod at jeg egentlig aldri hadde lært meg å skrive. Jeg hadde jobbet intuitivt. Når noen tekster fløt lett og andre var umulige, hadde jeg ikke forstått hvorfor», skriver han. 

– Det er jo mange journalister som prøver å skrive bok. Og de er ofte ikke klar over forskjellene, de skriver ofte veldig heseblesende, mener Sætre. 

Han forklarer: 

– De tenker at det hele tiden må skje noe nytt. Det er ofte fryktelig mange linjeskift, men da blir det slitsomt å lese boka. 

– Ikke vær så redd for tvil

Etter at Sætre trakk boka i 2008 la han prosjektet på is i et par måneder før han sakte, men sikkert bygde boka opp igjen fra grunnen. Han beskriver prosessen som å rive et murhus for så å bygge det opp igjen, stein for stein. 

Boka kom ut året etter, med samme tittel. Og selv om Sætre beskriver at kritikerne syntes boka var «grei nok», ble han aldri helt trygg på at den var god. 

– Ta tid, bruk tid, sier han som svar på hva han mener journalister bør gjør om de skulle støte på de samme problemenene. 

– Jeg mener at man kanskje ikke trenger å være så redd for å skrive om tvil og problemer man møtte i skriveprosessen. Fordi all skriving innebærer en del avgjørelser og tvil. Hvis man aldri er i tvil og aldri støter på problemer, betyr vel det egentlig bare at man ikke er reflektert. 

Simen avslutter teksten sin med en aldri så liten oppfordring: 

«Den litterære offentligheten vil ha personlige beretninger – en afghaner, serber eller rarámuri som selv skriver om livet sitt – hvert sted i verden må finne sin egen Édouard Louis. Kanskje var reiseforfatteren bare en sjarlatan, omflakkende og desorientert, sikkert også bakfull, men hvis hen forsvinner, går også noe tapt. Vi trenger å vite om verden, noen må krysse landegrensene og fortelle om det som skiller, og det som binder oss sammen. Vi trenger forfattere som tør å 'kaste seg ut i det' og 'få noe ut av det', som Vivian Gornick skrev, men det blir nok ikke meg.»

Powered by Labrador CMS