MED FLAGGET: Hærens jegerkommando i Afghanistan. Foto: Forsvaret/HJK

Vårt bilde av Afghanistan

Journalister vil rapportere mer fra krigen i Afghanistan, men redaktørene holder igjen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Vi er i krig. Afghanistan er et av de viktigste politiske temaene i Norge. Da er det spesielt at mediene ikke har faste medarbeidere der, sier Anders Sømme Hammer.

I nesten tre år var frilanseren eneste norske journalist bosatt i Kabul.

For noen måneder siden fikk han selskap av TV 2s frilanser Yama Wolasmal. Og sist uke fikk Hammer 220.000 kroner fra Fritt Ord for å skrive blogg fra Kabul. Men det er fortsatt langt fra de musklene som kreves for å følge utviklingen så tett og bredt som mediene gjør på andre samfunnsområder.

– Enten må de hyre lokale journalister eller sende ned journalister på fast basis, mener Hammer.

Norsk krig

I boka «Drømmekrigen» refser han norske medier for manglende ambisjoner og for tette bånd til Forsvaret. Han kaller journalistikken om krigen for ensidig og soldatorientert, og etterlyser kildekritikk og afghanske og sivile perspektiver for å få et riktig bilde av utviklingen. Forfatteren tror mange dyktige journalister ønsker å gjøre mer, men får nei fra ledelsen, som styrer penger og sikkerhet.

– Forsvaret serverer i stor grad det redaktører etterspør. De fleste vil ha historier om norske soldater, særlig når noen bli drept. Det er ikke rart. Men da er det bare en del av krigen mediene formidler. Det er for få uavhengige rapporter fra felt i forhold til mengden soldathistorier fra turer med Forsvaret.

Sa nei

Sjefredaktør Bernt Olufsen i VG synes ikke debatten her hjemme preges av at mediene ensidig dikteres av Forsvaret.

– Det går nesten ikke en dag uten diskusjoner, også om berettigelsen av det norske nærværet i Afghanistan. Og som redaktør opplever jeg hyppig konflikter med Forsvaret. Senest da fire norske soldater ble drept. Forsvaret ønsket ikke at dette skulle gjøres kjent umiddelbart, men det kunne jeg ikke etterkomme som redaktør, sa Olufsen da han møtte Hammer i en radiodebatt nylig.

Men Hammer får langt på vei støtte fra erfarne utenriksjournalister. Nils Inge Kruhaug i NTB mener det er liten vilje i norske redaksjoner til å etterprøve informasjon fra Forsvaret.

– Det fører til et helt fortegnet bilde av hva man oppnår med det militære nærværet i Afghanistan, sier Kruhaug. Han mener soldatene nærmest framstilles som bistandsarbeidere som leier småjenter til skolen.

Kruhaug tror mange av soldatene som er der har flere motiver enn det Forsvaret liker å framheve:

– Hvor ellers kan 19-åringer sope inn 60.000 kroner i måneden?

– Man hadde sikkert tro på å gjøre Afghanistan til et bedre sted, dessverre har utviklingen vist at det ikke skjer. Det er ingen norske redaksjoner uvitende om. Men det er ikke noe brennende ønske fra redaktørers side om kritisk omtale av norske militære operasjoner i utlandet.

Kruhaug minner om medienes plikt å stille nødvendige spørsmål. Ikke minst om pengebruken. Krig er fryktelig dyrt.

Ros

– Jeg er helt enig i at mediene burde vært mye flinkere til å rapportere om den sivile siden av krigen. Det er mulig, men det er komplisert og koster penger. Samtidig mener jeg det er viktig å dekke norske soldaters situasjon. Vi trenger mye mer av begge dele, sier TV 2s reporter Fredrik Græsvik og berømmer frilanseren for å ha påtatt seg å rapportere fra krigen på permanent basis. En oppgave han mener større redaksjoner som NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for.

Tidligere utenriksreporter i Dagbladet, Jan-Erik Smilden, er nå frilanser og timelærer ved Universitetet i Oslo. Også han mener norske journalister er for lite i Afghanistan.

– Det har mye med økonomi å gjøre, men mest med risiko.

Smilden sier Carsten Thomassens død har gjort mediene mye mer forsiktige.

– Det er forståelig, men jeg er sikker på at Carsten selv ikke ville likt at færre journalister drar til Afghanistan på grunn av hans død.

Utenriksveteranen mener det slett ikke bare er dårlig journalistikk som kommer fra Afghanistan. Men har alltid ment at det er for mye fokus på nordmenn, og for lite på sivilbefolkningen og den militære og politiske situasjonen.

– Her har norske medier en jobb stor å gjøre.

Sikkerhet

Men fra redaktørhold mangler signaler om breiere dekning, selv om de innrømmer svakheter. Utenrikssjef Tuva Raanes Bogsnes i TV 2 sier Hammer har et godt poeng når han etterlyser bedre dekning av andre sider.

– En konsekvens av at vi bare er til stede gjennom Forsvaret, er at det har vært lite kritisk journalistikk om for eksempel norsk bistand og det sivile liv. Det er et spørsmål om sikkerhet. Det er for farlig å sende folk ut i mange områder.

Det holdt også Olufsen fast ved i radiodebatten.

– Jeg skal gjerne innrømme at vi for så vidt svikter på det feltet i det vi ikke er villig til å ta den store risikoen det er å sende våre medarbeidere for å jobbe på frihånd i så farlige områder. Det ansvaret er jeg ikke villig til å ta som redaktør og arbeidsgiver. Etter min vurdering er det noe mer betryggende forhold å reise med Forsvaret.

Alibier

Heller ikke NRKs utenriksredaktør Knut Erik Holm er helt fornøyd.

– Vi kunne gjort mer, det må jeg si rett ut, men det er en sikkerhetsvurdering. Men jeg ser jo at det ligger begrensninger i tilgangen til kilder i lokalbefolkningen når man sitter i en pansret bil.

Holm tyr til at Hammer frilanser en del for NRK og framholder hans reportasjer, som får fram lokalbefolkningens syn på norske soldaters framferd, som et nødvendig korrektiv.

Med Wolasmal på plass har TV 2 akkurat nå bedre tilgang på sivile kilder enn før.

Reporterens avtale med kanalen om et halvt års opphold i Kabul er utløpt. Men han ville bli ett år til. Nå er han frilanser med fast leveringsavtale i TV 2.

– Det er veldig bra for oss å ha Wolasmal på plass. Han kan språket og kan reise i områder som andre journalister ikke kan. Det gir oss et unikt innblikk i det afghanske samfunnet, sier Raanes Bogsnes.

Hun mener samtidig det er svært viktig å være med Forsvaret på oppdrag, for å kunne dokumentere hvordan de jobber, og hvordan de forvalter det mandatet de har fått.

– Men vel så viktig er det at vi får dokumentere det soldatene opplever som en krig, mens norske politikere kvier seg for å kalle det nettopp det.

Raanes Bogsnes sier det viktigste ikke er om de stiller kritiske spørsmål når de er med soldatene på oppdrag.

– Men at vi har et kritisk blikk på hele oppdraget i Afghanistan, gjennom blant annet å belyse den stadig svekkede sikkerhetssituasjonen i landet.

Farlig

Hammer er ikke i tvil om at det er farligere nå enn da han kom i 2007.

Afghanske journalister jobber bra mange steder. Det er også en del utenlandske journalister i landet. En gruppe på ti briter bor der fast, det gjør også en tilsvarende gruppe franske journalister.

– Det preger dekningen i deres hjemland. De er flinke til å hente andre perspektiver på krigen.

– Men det må være vrient jobbe uavhengig når forholdene er så farlige?

– Jo, men det blir lettere jo lenger du er i Afghanistan. Du får et bedre nettverk, uavhengige kontakter og finner nye og tryggere måter å jobbe på. Det er den første fasen som er farligst for journalister.

Han minner om at mange av de journalistene som er blitt såret eller drept, har reist sammen med militære styrker.

– Det er på ingen måte ufarlig å være med Forsvaret. Hver gang jeg er blitt beskutt har jeg reist med soldater, sier Hammer, som presiserer at han mener embedding kan være både verdifullt og lærerikt.

Sivil trygghet

Forfatter, Afghanistan-kjenner og forsker ved Høgskolen i Oslo, Elisabeth Eide, vil ikke klandre noen for at sikkerhetssituasjonen gjør dem usikre.

– Men det går an å være blant afghanere under betryggende forhold. Selv føler jeg meg mye tryggere blant afghanske venner, eller i en bil med afghansk sjåfør, enn i en pansret ambassadebil. Men det er selvsagt alltid viss risiko forbundet med å være der.

Også Smilden er skeptisk til argumentet om at det er sikrest å reise med Forsvaret.

– Når soldatene angripes så ofte som de gjør, er det ikke sikkert å sitte i biler som er et mål for opprørere. Å reise i afghanske klær, med en gammel drosje, kan være like trygt, kanskje tryggere.

– På egen hånd risikerer du å bli kidnappet, men du går ikke på en veibombe.

Kruhaug mener større nærvær burde være mulig selv om Afghanistan er vanskelig sikkerhetsmessig, språklig og kulturelt.

– Men sånn er det mange steder journalister ferdes. Det må kunne gå an å sende folk i regi av andre enn Forsvaret. Vi gjør det i andre urolige områder, det må være mulig i Afghanistan også.

Hammer tror ikke Forsvarets nye åpenhetsstrategi vil endre noe særlig på hvordan vi dekker krigen.

– Jeg tror Forsvaret har alt å tjene på å slippe journalister tett på. De får sympati og støtte, det er vanskelig å være kritisk når soldater er drept.

Personlig

I boka hevder Hammer at særlig VG dyrker forestillingen om de norske soldatheltene, bruker anonyme kilder og stiller få kritiske spørsmål.

– VG har en rar måte å jobbe på. Deres strenge krav til dokumentasjon i andre type saker preger ikke Afghanistan-journalistikken. Den ligger veldig tett opp til Forsvarets egne artikler.

Informasjonsoffiserene gjør en god jobb, men de bør bli utfordret, sier Hammer, og navngir VG-reporter Tom Bakkeli som den fremste eksponenten for dette.

– Hvorfor skriver du at Bakkeli er «en av Forsvarets ivrigste markedsførere»?

– Bakkeli har åpenbart gode kilder. Men er ukritisk og veldig servil i forhold til Forsvaret. De norske heltene hans er dårlig dokumentert og han burde anstrenge seg mer for å finne andre perspektiver.

Frekk

Bakkeli slår kraftig tilbake.

– Jeg har aldri møtt Hammer, og hadde ikke tenkt å kommentere saken. Men når jeg hører det han uttaler lurer jeg på om han har lest mine saker? Og dersom han virkelig har gjort det, hvordan kan han da mene det han sier? For selvsagt er verken jeg eller VG løpegutter for Forsvaret, og jeg har skrevet mange saker om negative sider ved krigen. Bare for å ta noe dagsaktuelt, så tviler jeg på at Forsvaret ville ha ut Viking-sakene i pressen, sier Bakkeli og oppsummer kritikken fra Hammer som «uredelig og frekk».

– Hammer setter andre journalisters integritet i tvil, og han kommer med sterke beskyldninger uten å dokumentere noen av dem. Forferdelig dårlig! Jeg er ikke særlig imponert over hans journalistikk og det er forstemmende at han angriper kolleger på denne måten. Han burde heller se nærmere på egne journalistiske metoder enn å slenge løse påstander mot andre, sier Bakkeli, som likevel er enig med Hammer på ett punkt. At dekningen kunne vært langt bedre og at mediene ideelt sett burde vært fast til stede.

Græsvik synes Hammer går for hardt ut mot Bakkeli.

– Hammer er én journalist og glemmer at i store redaksjoner kan ulike journalister dekke forskjellige aspekter. De har ikke som oppgave å dekke alt. Derfor er det litt urettferdig å angripe Bakkeli for at han bare dekke soldatperspektivet, sier Græsvik, og understreker at det er VG som har ansvaret for den totale dekningen.

Se også: På tur med Ola Soldat

Powered by Labrador CMS