Morgenrutinen: Vårt Lands
Ane Bamle Tjellaug er nysgjerrig på Jesu forhold til sitatsjekk

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Ane Bamle Tjellaug er klubbleder i Vårt Land.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Svart kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen, selvfølgelig, men jeg har slutta å lade den om natta etter at jeg skjønte hvor brannfarlig det er. I tillegg har jeg briller, som regel noen inntørka linser jeg har glemt å kaste i søppelbøtta, en knust kufigur, leppepomade, og et flere år gammelt bursdagkort fra svigers som jeg nylig oppdaga at det fortsatt var penger i.

– Hvis dette egentlig var et metaforisk spørsmål der hensikten var å spørre hva jeg leser for tida, er svaret «Bad feminist» av Roxanne Gay. Jeg var så heldig å få dra med STUP (studiepermisjonsordningen til journalistene (red.anm.) til Boston på journalistikk-konferanse nå i mars, der jeg ble umiddelbar fan etter å ha sett henne på scenen. Et av hennes budskap var: «Ikke sitt og vent på å få selvtillit, da kommer du aldri til å få noe gjort.» Det kjenner jeg meg igjen i.

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– I tillegg til Vårt Land, leser jeg Klassekampen på papir til frokost, i tillegg til å sveipe innom de store nettavisene og Facebook, som fungerer som et slags oversikt over saker algoritmene tror jeg er interessert i. Det stemmer urovekkende ofte. Ser gjerne over NTB-køen også. Veksler mellom å høre Nyhetsmorgen på P2 og podkasten The Daily fra New York Times på vei til jobb.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Bør vel svare «Fred på jord», men det er jo en veldig kjedelig vinkling på en utrolig viktig nyhet. Det må være mulig å i sitt naive sinn å ønske seg noe litt mer spektakulært: «Bakeverksted, badeland og blomsterkranser - se bildene fra fredsforhandlingene som har overraska en hel verden». Ser for meg at Donald Trump og Vladimir Putin har sovna skulder mot skulder i rom fullt av katter, og at en liten kattunge har laga seg et lunt, lite reir i sveisen til Donald. Og at Kim Jong-Un har funnet ut at han skal skyte opp såpebobler i stedet for raketter.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg finner sjelden de gode sakene når jeg leiter etter dem, og skulle gjerne hatt en magisk idébank jeg kunne gå til i nøden. Men de gode idéene oppstår veldig ofte når du ikke jakter dem, og gjerne ved å snakke med folk – både kilder og kollegaer. Jeg følger ofte egen nysgjerrighet og magefølelse, og har et idédokument på mobilen, der jeg helt usystematisk noterer rare ideer og innfall når de oppstår, i tillegg til å samle lenker til saker jeg har tenkt kan brukes til noe en gang. Noen ganger modnes de til noe brukbart, men det er også veldig mye rart der. Jeg ser at jeg blant annet har notert «Aperehabiliteringssenter for showaper i Dorset i England». Det er nok ikke en reportasje jeg kommer til å lage med det første, selv om det hadde vært utrolig gøy.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Som Vårt Land-journalist er jeg vel programforplikta til å svare Jesus. Det hadde vært interessant å høre hvordan han ville fortalt sin egen livshistorie. Også lurer jeg på hvilket forhold han har til sitatsjekk. Generelt syns jeg de beste portrettobjektene er folk som har noe interessant å fortelle, noe som kan overraske, berøre eller gi meg en aha-opplevelse. Det har som regel ikke så mye å si om vedkommende er kjent eller ikke.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

– «Hvorfor» er det spørsmålet jeg ofte ønsker svar på, men det er ikke alltid å stille det direkte er den beste framgangsmåten. I intervjuer bruker jeg oppfølgingsspørsmålet «På hvilken måte da?» parodisk mye. Det er egentlig bare en måte å be folk om å utdype. Og det funker.

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Utover det konkrete, som internett og mobil, er det nysgjerrighet, kritisk sans og gode kollegaer.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Jeg var på et foredrag med danske Kristeligt Dagblad for et par uker siden, og det ble jeg veldig inspirert av. Det er en avis som ligner veldig på den jeg jobber i, og de har satsa og hatt suksess med digitale langsaker. Det skulle jeg gjerne vært bedre på sjøl. Dessuten blir jeg ofte inspirert av og imponert over kollegaene mine, som har en egen evne til å rydde unna alle distraksjoner og lage avis. De er en hardtarbeidende, dyktig og raus gjeng er glad for å kunne omgås daglig.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Når journalisten tar for mye plass.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Å kjempe for å opprettholde integritet, troverdighet og redaksjonell uavhengighet. Det høres litt pompøst og festtaleaktig ut, men det er innholdet vi skal leve av i framtida også – avsløringene, de kritiske spørsmålene og de gode fortellingene – og da blir den redaksjonelle friheten og det journalistiske håndverket fortsatt viktig.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Å sikre gode økonomiske rammebetingelser for journalistikken.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– New York Times sine portretter av de nigerianske jentene som ble bortført av Boko Haram, fikk meg til å stoppe opp denne uka. Jeg blir også berørt av sterke bilder fra krigssoner, som barna som har blitt utsatt for gassangrep i Syria. Samtidig liker jeg de mindre dramatiske, men mer overraskende og humoristiske bildene, som Katinka Hustads vinnerbilde i Årets bilde, av det russiske paret med en katt hengende i gardina. Jeg er generelt svak for pussige dyrebilder, og å skrolle gjennom instagramfeeden min er som å ta en guida tur gjennom avdeling for dyr med alvorlige avvik.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– To uker. Jeg skulle bytte batteri på smarttelefonen for noen år siden, og siden vi hadde IP-telefon på jobb på det tidspunktet, bestemte jeg meg for å ikke skaffe erstatningstelefon. Jeg la ut en dramatisk beskjed på Facebook der jeg ba folk kontakte meg på annet vis, og drassa rundt på en Ipad for å kunne sjekke epost og meldinger. Det gikk overraskende greit, for det viser seg at den eneste som ringer meg, er mamma. Jeg ble også godt kjent med fenomenet fantomringing, følelsen av at det vibrerer i veska selv om du vet at mobilen er på verksted. Heldigvis kunne jeg skrive kommentar om det i avisa, så noe godt kom det ut av det.

– Når logger du av for kvelden?

– Mellom elleve og tolv en gang. Som regel litt seinere enn planlagt.