- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.
I
kulturminister Lubna Jafferys mediepolitiske redegjørelse for Stortinget 14. november, oppfordret hun til løpende debatt om ytringsrommet på
arbeidsplassen. Det er stemmene vi ikke hører som bør bekymre oss, understreket
hun.
En
fersk gjennomgang Norsk Journalistlag (NJ) har gjort av ansattes ytringsfrihet
i norske kommuner, viser altfor store variasjoner. Et virkemiddel for å oppnå
mindre ulikhet på området kan være å sende ut en felles veileder for alle
kommunene som beskriver ytringsfrihetens grenser.
NJ har
gjennomgått kommunenes instrukser om ansattes ytringsfrihet, og fått svar fra 55
prosent. Gjennomlesningen viser at noen av veilederne begrenser ytringsrommet. I
Skiptvets etiske retningslinjer heter det for eksempel: «Den enkelte ansatte
bes utvise varsomhet med å uttale seg offentlig om egen arbeidsplass, avdeling,
virksomhet eller lignende».
Andre
kommuner gir instruksjoner som gjør det tryggere for ansatte å ytre seg. I Os sin
kommunestrategi er blant annet grunnsetningen: «Ikke hold tilbake informasjon.
Unngå «ingen kommentar», gi eventuelt begrunnelse.»
Følg
statsrådens oppfordring
Forskning
viser at mange arbeidstakere kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet
i kraft av sin stilling. Ytringsrommet oppleves trangere enn arbeidslivets
regler tilsier.
Det
er et tap for samfunnet hvis arbeidstakerne legger for mye bånd på seg i det
offentlige rom. Vi går glipp av kunnskap og perspektiver som kunne bidratt til
en mer opplyst offentlig debatt og meningsbærende journalistikk. Ytringsfrihetskommisjonen
betegner situasjonen som «urovekkende».
«Alle
kommuneansatte kan i utgangspunktet si og skrive akkurat hva de vil, om alt.
Det er faktisk slik», heter det i starten av Norges institusjon for
menneskerettigheter (NIM) sin veileder «Ytringsfrihet for kommunalt ansatte»
fra i fjor. Ansattes ytringsfrihet er en menneskerett. Problemet er praksis.
Tvilen
skal komme ytringen til gode
Ansattes
ulovfestede plikt til å være lojale innebærer at arbeidstakeren ikke må skade arbeidsgivers
interesser. Men for å kunne begrense ansattes ytringsfrihet, må skaden eller
faren for skade være helt klar. Man kan si at tvilen skal komme ytringen til
gode. Sivilombudet har uttalt at: «Det ikke er en saklig og legitim interesse å
unngå at en ytring skaper debatt eller fører til kritisk søkelys på en
virksomhet.»
Vår
kartlegging bygger på funn i kommunene. NJs andre undersøkelser gir grunn til å
slå fast at denne utfordringen også gjelder i privat næringsliv. Mediebransjen
er ikke noe unntak, og i dag samler vi derfor over 100 tillitsvalgte for å
løfte debatten.
Vi
opplever stadig at våre medlemmer, også tillitsvalgte, ber den sentrale ledelsen
av NJ å løfte frem saker som det burde være rom for å diskutere åpent både
internt på egen arbeidsplass, og i offentligheten. Derfor bør kulturministerens
oppfordring også tas tak i av medielederne.
Veiledere spriker
Vår
gjennomgang av de 195 kommunale instruksene spriker i ulike retninger.
I Fjord
kommunes etiske retningslinjer heter det: «Våre ytringar skal ikkje bringe
kommunen i miskreditt.» I Ørstas skrives det at «vi bør vurdere nøye om det er
tenleg for oss sjølve og verksemnda at vi uttaler oss offentlig i omstridde
spørsmål eller i eigne auge uheldige tilhøve.» I Tydals pressereglement går de
enda lengre, og legger til grunn at «Kritikk som gjelder eget fagområde og egen
arbeidsplass, skal rettes tjenestevei.»
Da er retningslinjene til Flekkefjord,
Lillesand, Nome, Gran, Steinkjer og Gildeskål bedre. De påpeker alle at
ytringsfriheten også omfatter omstridte temaer og kritikk.
Gjennomgangen
viser også at enkelte kommuner har en restriktiv holdning til å besvare
leserinnlegg. Både i Frøyas, Midt-Telemarks, Gulens og Askøys instrukser heter
det at svar på slike innlegg normalt ikke skal gis. Dette legger ikke til rette
for en åpen dialog mellom innbyggerne og kommuneansatte, men tvert imot er hemmende
på borgernes engasjement i lokalpolitikken.
Ytringsfrihet
i praksis
Spørsmålet
vi stiller oss er hvilken verdi disse kommunale instruksene har. Kanskje er det
ikke Østre Totens 14 sider med kommunestrategi og 10 sider vedlegg eller
Gauldals 17 sider kommunikasjonsstrategi som er avgjørende for ansattes
ytringsfrihet i disse kommunene. Kanskje er vilkårene for ytringsfrihet like
gode i de 26 kommuner som ikke har noe reglement på området.
Ta
for eksempel Oslo kommunes rundskriv om ansattes ytringsfrihet. Veilederen er
god, men likevel er Avisa Oslos erfaring at det er vanskelig å få
saksbehandlere særlig innenfor helse, utdanning og bymiljø i tale, og at avdelingsdirektørene
vanligvis er de eneste kildene som gjøres tilgjengelig for journalistene.
Ørland
kommunes arbeidsreglement gir også en betryggende beskrivelse av ansattes
ytringsrom. I sommer har avisa Fosna-Folket likevel slitt med å få ansatte til
å ytre seg om oppvekstmiljøet, skoleveier, læremidler og avvik på tilsyn i
skolegårder.
Redaksjonens journalister har kun fått oppvekstsjefen eller
vedkommendes rådgivere som kilder, selv om henvendelsene har gått til rektorene
som kjenner sakene best.
Felles
veileder til alle
Et
gratis og enkelt råd til alle landets ordførere kan være å rulle ut NIMs
veileder på området. Den vil etter vår mening dekke behovene, og alle kommunene
vil ha de samme rammevilkårene for sine ansattes ytringsfrihet.
Da gjenstår
bare det viktigste: Å etterleve prinsippene i praksis. Det avgjørende er at kommunene
tilrettelegger for et godt ytringsklima på arbeidsplassen. Nøkkelen er å jobbe
med ytringskulturen, slik kulturministeren understreket i sin redegjørelse. Vi
støtter derfor Ytringsfrihetskommisjonens forslag om at arbeidsgivers ansvar
for å legge til rette for et godt ytringsklima tas inn som del av bestemmelsen
i arbeidsmiljøloven.
Det
er uheldig for samfunnet at ansatte begrenser sine ytringer på grunn av
usikkerhet. Derfor bør det gjøres en betydelig innsats for å redusere tersklene
for å ytre seg.
Partene i arbeidslivet må ta ansvaret for å vide ut trange
ytringsrom.
