Stillingsstrid

I januar slo Trondheim tingrett fast at Anne-Berit Fagernes hadde krav på fast jobb i Adresseavisen. I februar ga Oslo tingrett May Andrine Gran medhold i at hun hadde krav på fast stilling i Aftenposten. I april ga Adresseavisen Ørnulf Johansen, vikar gjennom elleve år, fast jobb etter rettsmekling. I mai vant oppsagte Bente Bjørndal i DN Nye Medier fram i Oslo tingrett. Men nå har DN anket, og saken går videre til lagmannsretten.

Mer uro

De fire sakene er ferske eksempler på rettstvister der Norsk Journalistlag har bistått journalister som har gått til søksmål mot sine arbeidsgivere. Sakene er ulike, men har til felles at de neppe ville blitt aktualisert uten finanskrisa, slår NJs sakførende advokater August Ringvold og Knut Skaslien fast. Økonomiske nedgangstider med kostnadsreduksjoner og bemanningskutt har gitt økt strid rundt ansettelsesforhold.

– Egentlig er det forbausende få saker som har endt i domstolene mens den voldsomme nedbemanningen har pågått. Det betyr at de fleste, om enn motvillig, har valgt å slutte fordi man har funnet fram til tilfredsstillende løsninger, sier Ringvold, som gir mediebedrifter honnør for å ha tilbudt løsninger som arbeidstakerne kan leve med. Det er viktig med tanke på at det vil komme mange flere saker der bruk av såkalte frivillige tvangsmidler er aktuelt.

– Hvis bedriftene ikke sørger for ordninger som gir valgmuligheter for den enkelte, vil folk føle at de må holde seg i jobben. Og da vil det bli flere konflikter også.

Tøft

En annen grunn til at de fleste saker løses på vei fra søksmål til hovedforhandlinger er naturligvis belastningen det medfører å kreve sin rett. Ringvold synes vilje til å kjempe for sin sak er en god egenskap for journalister. Men sier mange kvier seg for å ende i domstolen.

– Holdt opp mot belastningen ved å gå til sak velger ansatte andre løsninger, om de byr seg. Selv om det betyr at man ikke får fullt gjennomslag økonomisk, sier Ringvold.

Han opplever også at journalister ofte er mer interessert i å se framover enn å krige om det som har skjedd. Og tror det bidrar til at de fleste velger å legge oppsigelser bak seg og finne en ny jobb.

Dårlig på CV-en

Skaslien forteller at de stadig opplever at medlemmer som egentlig har en god sak som NJ er villig til å føre for retten, sjøl ikke ønsker dette. Dels fordi de frykter de menneskelige omkostningene eller fordi de ser andre muligheter i livet og ikke ser seg tjent med å bruke tid på en arbeidsgiver som vil bli kvitt dem.

– Dessuten er mange redd for at en tvist vil bli brukt mot dem overfor andre arbeidsgivere, sier Skaslien.

Avgjør selv

NJs rolle er kun å vurdere sakene og gi råd om muligheten for å vinne fram i rettssalen.

– Vi overtaler ingen til å ta saker de ikke vil ha. Avgjørelsen tas alltid av den som ønsker å oppnå noe, sier Ringvold.

Det er jo også den enkelte som eventuelt skal jobbe videre i bedriften som ville kvitte seg med dem. Og som eventuelt må tåle negativ omtale av faglige kompetanse eller personlige egenskaper. Faktorer som ikke NJ vurderer.

– Vi vurderer bare oppsigelsenes saklighet og forholder oss til ansiennitet. Hvis arbeidsgiver trekker inn andre forhold, får det stå for deres regning, sier Skaslien.

Han mener bedriftene bør unnlate å bruke nedbemanning som begrunnelse dersom oppsigelsen skyldes andre forhold.

– Da får bedriften heller prøve sakligheten for det egentlige grunnlaget.

Nye saker

NJ-advokatenes generelle erfaring er at det er lettere for ansatte i en stor bedrift å gå til sak, enn om man er en av få og har daglig kontakt med overordnede som blir motpart i retten. Foreløpig er det ingen tegn på at uroen rundt ansettelsesforhold er i ferd med å dabbe av. Den siste måneden har fem-seks nye saker havnet på NJs bord.

– Alle er oppsigelsessaker i en eller annen form. Men det er foreløpig ikke tatt ut stevning i noen av dem, og det kan godt hende vi finner løsninger på ulike måter, påpeker Skaslien.