De var der alle sammen, i kantinen i VG-husets tiende etasje, redaktøren i konkurrenten, lederen i redaktørforeningen, toppen i rikskringkastingen, hans motstykke i det kommersielle markedet. Og så fort de entret avisens spisesal, møtte de hånden til den nylig avgåtte sjefredaktøren, Bernt Olufsen. Men bare den ene, den andre holdt godt om et glass.
– I dag drikker jeg vin, sa Olufsen til Journalistens utsendte og humret.
Ryggrad
Nåværende og tidligere klubbledere, VGs mange kommentatorer, journalister, fotografer, typografer, ja, nesten alt av VGs mannskaper var å skimte tidvis i kantinen. Avis og nettproduksjonen sto nok ikke helt stille da sjefen gjennom 17 år takket av, men det var kanskje ikke så langt unna heller.
Bakerst, like ved bordet med tapas, nøt DNs Djuve et glass. I motsatt ende sto nettkonkurrenten E24s sjef sammen med VG papirs nye plattformredaktør. Ikke så langt fra næringslivspressens mann, der bak, kunne en journalist også finne på å snuble borti tidligere sjefer for den kulørte pressen.
– Jeg er nesten litt overrasket over å bli invitert hit, humret Odd Johan Nelvik og forteller om de mange gangene han har kranglet med VG-desken om å få på tilsvar med mening, som han kaller det. En gang fikk han en helside, da skal Olufsen ha spurt om det virkelig var nødvendig med så mye.
– Han er en tabloidslugger, men også en pressens gentleman. Han har stått i brottsjø imponerende lenge. Jeg vil si han er en journalist av den gamle typen, du vet, sånne som står oppreist uten ryggrad, ertet Nelvik like før kommentator Yngve Kvistad dro i gang det offisielle avskjedsprogrammet.
Pris og lov
Og så kom en bølge av skussmål som kunne overveldet selv den største kjempe, som for eksempel en som har ledet landets største avis gjennom 17 år.
Ansatte sang i kor om å det å være trønder (se teksten i faktaramme), konsernsjefen, og tidligere medleder i VG, Rolv Erik Ryssdal gjorde det klart at Olufsen har satt preg på både redigering og utforming av avisa som vaktsjef, redaksjonssjef, nyhetsredaktør, og ja, som sjefredaktør:
– Han er en av Schibsteds største stjerner.
I motsatt ende sto den forrige konsernsjefen Kjell Aamot som mente at det Olufsen nå ville oppdage var at han lenge hadde båret på en stor og tung sekk på skuldrene han knapt var klar over eksisterte.
– Det er som sommerferie fra ungdomsskolen når du tar den sekken av, ikke det at du blir mindre aktiv, men presset er ikke det samme.
For søren
– Du er redaktøren med stor R for søren. Vi blir ikke det samme uten, sang en redaktørkvartett med Hanne Skartveit, Nina Gram, Helje Solberg og Grete Ruud.
Og innimellom alle lovordene ble det også tid til gaver, som en tur på gresset med golfproff Per Haugsrud og en protime for å varme opp fra samfunn, reportasje, rampelys og VG Helg.
Da passet det kanskje bra at administrasjonen ga den tidligere sjefen 250 golfballer, selvfølgelig med VG-logo på. Sånn i tillegg til en egen smørebenk til langrennsskia.
Sporty var også det nå avviklede selskapet VG Multimedia som ser på Olufsen som sin far.
– Som fedre flest mistet også Olufsen av og til tålmodigheten. Han har vært så forbannet at han ville ta fra oss VG-logoen og pælme oss ned i Havnelageret, sa den tidligere sjefredaktøren Espen Egil Hansen.
På nettet var de opptatt av Olufsens fluefiskepasjon, problemet var bare at sjefen sverger til en eneste flue. Dermed overrakte Hansen en flue i fargene til VG Nett.
– Den er litt større enn VG-flua, og i buken har den en databrikke med alle VGs forsider (drøyt 6.000) fra tiden du har vært redaktør.
30 minutter
Kulturminister Anniken Huitfeldt fant likheter mellom Olufsen og Martin Tranmæl, en annen som satt lenge i redaktør stolen (28 år).
– Medarbeiderne i VG er langt mer lojale mot ledelsen enn medlemmene i Arbeiderpartiets stortingsgruppe er mot partiledelsen. Så kanskje har du lært litt av Tranmæl, sa statsråden.
I Olufsens tid som sjefredaktør hadde Dagbladet seks sjefredaktører i samme periode. En av dem var Harald Stanghelle som hilste fra seg selv og generalsekretærene Kokkvold og Øy som befant seg i utlandet.
– At han selv skriver tilsvarene til PFU-klagene sender et signal, og det kan være grunnen til at VG har så få fellelser.
– Sett med Dagblad-øyne er det en prestasjon å sitte i stolen i mer enn tre år. Så sier du opp selv og har full kontroll på det – og har en oppsigelsestid som er lengre enn en halvtime, vitset sjefredaktør Lars Helle på sine forgjengeres bekostning.
Helle mente han så konturene av en pressens Willoch som gikk over gata, ble en slags fylkesmann og begynte å slå mot venstre og høyre.
Inn- og utland
Vinflaskene sto strategisk plassert lokalet, flaskene som ikke ble båret rundt til de smilende og lattermilde gjestene mens peisen varmet om kapp med talerne.
Mens VGs advokat Cato Schiøtz verken fikk taletiden eller pengene han var vant til for å ytre sine meninger, fikk komiker Rune Andersen begge deler, i hvert fall tid. Andersen briljerte med sitt talent for å parodiere alt fra statsledere, kongelige, ikke fullt så kongelige, en og annen NRK-korrespondent og en seksbindsforfatter fra Sørlandet.
Versaler
Men alt som er godt finner til syvende og sist en slutt. Så også avskjedsfesten for en av landets mest tonegivende redaktører.
– Takk. Ordet har fire anslag og er som skapt for VGs forside i versaler.
Olufsen var tydelig rørt og en klump lurte der nede i halsen da han fortalte om stoltheten han hadde over å få være med på å skape mediehuset VG.
Da han ryddet ut av kontoret fant Olufsen nederst i en skuff en forside av Verdens Gang fra 1876 da daværende redaktør Peder Olsen døde, og fikk hele forsiden. Den gang samlet de inn penger slik at Olsens venner får penger. Nå, forklarte Olufsen, har Schibsted veldig gode ordninger. Tidene forandrer seg.
– Fra og med i morgen har dere fått en ny leser. Skål! Det er snart deadline.
