Lørdag hadde Bjørn Gabrielsen sin siste På nattbordet-spalte på trykk i Dagens Næringsliv (DN). Jeg skriver bevisst trykk, for det var visstnok mangel på digitale lesere som er bakgrunnen for at spalten nå forsvinner fra baksiden av papiravisen.
– Vi prioriterer journalistikk som fungerer godt digitalt. Etter en rekke forsøk har vi dessverre ikke greid å få god digital lesning av På nattbordet, sier Live Fedog Thorsen, redaktør for historiefortelling og livsstil i DN, til egen avis.
Slik kan det altså gå. Spalten som opp igjennom årene er blitt omtalt som DNs mest populære, er kommet til veis ende. I hvert fall i sin nåværende form.
En trang til å dele
Selv oppdaget jeg På nattbordet da jeg startet min siviltjeneste som journalist i Bellona Magasin i 1994, og jeg ble raskt hektet. Som boknerd med et misjonærkompleks, var det en ikke spesielt hemmelig drøm å en dag bli oppringt, slik at jeg kunne dele med omverdenen min utmerkede, i egne øyne, litteratursmak.
Jeg var ikke alene om det. Heller ikke i Bellona. Da en av organisasjonens mer profilerte medarbeidere fikk en telefon fra Per Bang, som den gang skrev spalten, tok det ikke lang tid før nyheten var delt med alle på kontoret - og sikkert også noen utenfor. Så ble nedturen desto større dagen etter da DN ved en feil hadde publisert et bilde av en annen i spalten.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest På nattbordet hver dag siden 1994, men det er blitt ganske mange. Noen tusen, vil jeg tro. Etter at jeg selv ble abonnent, ble det et fast innslag hver eneste dag. Ofte var spalten noe av det første jeg leste i avisen. Jeg skriver også «var», og jeg skal komme tilbake til hvorfor.
4400 spalter
Å ta over en allerede legendarisk spalte er ikke en enkel oppgave, men Bjørn Gabrielsen gjorde det med glans i 2006. Hvis han snublet litt i starten, er det i hvert fall for lengst glemt. Ifølge DN har han skrevet 4400 spalter, før han nå takker for seg.
DN-redaktør Live Fedog Thorsen forteller at På nattbordet nå blir en ukentlig spalte der de utvider med spørsmål om mer digital mediebruk.
– Vi håpet at Bjørn ville være med å ta Nattbordet videre i det formatet, men respekterer at han nå takker for seg som Nattbord-skribent, sier hun - fortsatt til egen avis.
Nå skal ikke jeg forsøke å gjette hvordan samtalen mellom henne og Gabrielsen har vært, men jeg kan ikke helt se for meg at mannen som høsten 2020 ga ut boken «Skjermslaver», skal være den som føler seg mest kallet til å intervjue andre om deres digitale mediebruk.
– Da jeg tok over, skrøt jeg at jeg skulle holde på like lenge som forgjengeren. Det var ikke helt i tankene mine at papiravisen ikke gikk inn i evigheten, sier Gabrielsen til Medier24.
Startet bakfra
Som mange i vår bransje, begynte jeg alltid å lese DNs papiravis bakfra. Først Etterbørs på jakt etter nyheter om egen bransje, deretter På nattbordet. Og hvis jeg hadde tid, resten av avisen. Rakk jeg ikke mer, var det også greit.
Da jeg på et tidspunkt ble digital leser, fortsatte jeg å lese DN på denne måten. Jeg klikket meg inn på Etterbørs på nett, og avsluttet med På nattbordet. Men så forsvant Etterbørs, først på papir, deretter som en daglig oppdatert seksjon på nett. Med dette ble det også mer sporadisk at jeg leste Gabrielsens spalte. På nattbordet er av naturlige årsaker sjelden toppsaken på dn.no-fronten.
Jeg vet ikke hvor mange lesere DN mener en artikkel skal ha for at den skal fungere digitalt, men et minstekrav må jo være at man finner den.
Selv om jeg var en av leserne som etter hvert sviktet, vil jeg savne spalten. Jeg vil savne den «konverserende» stilen. Den underfundige humoren. Og de gode tipsene til nye bøker. Ofte sneket inn i samtalen av Gabrielsen selv.
Husker ikke, del 1
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjenner Bjørn Gabrielsen. I de to siste telefonsamtalene jeg hadde med ham, var det i hvert fall ingen tegn på at han husket meg.
Som sjefredaktør i magasinet Mann rett etter årtusenskiftet, avtalte jeg å kjøpe et par frilansreportasjer av ham. Den første ble levert, og handlet om haiking.
Hva temaet var for den andre, husker jeg ikke, men da deadline nærmet seg ringte han meg en tidlig morgen. Jeg var i London, og noe preget av kvelden før. Da jeg våknet noen timer senere, husket jeg ingenting av samtalen. Og jeg hørte ikke noe mer fra Gabrielsen. Jeg fryktet derfor at jeg hadde fornærmet ham.
Da han ringte meg på nytt mange år senere – i 2012 for å være nøyaktig, var jeg nettopp blitt toppsjef i Eidsvoll Ullensaker Blad. Dagen før han ringte hadde DN intervjuet meg om en konflikt med Amedia, og Gabrielsen brukte dette som et påskudd for å snakke med meg om nattbordet.
Bokmisjonærkomplekset fikk endelig slå ut i full blomst.
Artikkelen som skulle vært levert nesten ti år tidligere, eller telefonsamtalen til London, bar han ikke preg av å huske.
Husker ikke, del 2
For snart ett år siden fikk jeg en ny mulighet. Da i forbindelse med relanseringen av Journalisten på papir. Jeg kan derfor skryte av å ha blitt intervjuet to ganger i På nattbordet. Selv om jeg nok ikke bør tillegge det mer vekt enn at Gabrielsen nok en gang hadde glemt at han hadde snakket med meg en gang før.
Neste helg debuterer Ellen Sofie Lauritzen med en ny versjon av spalten. Vi kan enten velge å være nostalgiske og savne det som nå forsvinner, eller vi kan se framover til en ny og forhåpentlig spennende versjon av en legendarisk arv. Jeg velger det siste.
Så selv om kongen kanskje er «gravlagt», er det all grunn til å ønske dronningen velkommen.
Og for egen del ville det vært for mye å håpe på en tredje telefon fra Gabrielsen, men med ny spalte og en ny spaltist kan man alltids leve i håpet.
