NRK ga Hagen talerstolen

Carl I. Hagen hadde avtale med NRK om toppoppslag og åpen mikrofon i tre minutter.

Publisert Sist oppdatert


Eva Bratholm svarer Hagen

Carl I. Hagen hadde avtale med NRK om toppoppslag og åpen mikrofon i tre minutter da han på Dagsrevyen våren 1987 torpederte Høyres forsøk på å komme tilbake i regjering.

– Da Rolf Presthus og Jan P. Syse ville velte Gro Harlem Brundtlands regjering ved å stille mistillitsspørsmål på jordbruksoppgjøret våren 1987, satt jeg og Bjørn Erling Ytterhorn på vippen, og alle stilte spørsmål om hva Fremskrittspartiet vil gjøre. Jeg dirigerte den saken i mediene i en hel uke. Eli og jeg avtalte hvordan vi skulle gjøre dette ved at vi ikke skulle avsløre hvilket standpunkt vi hadde før i siste minutt. Vi fylte avisene i en uke, og dagen før avstemningen i Stortinget la vi pressekonferansen til klokken 19.30. Det var den gang Dagsrevyen startet 19.30.

– I NRK hadde de diskutert fælt om de skulle gå inn direkte fra min pressekonferanse eller ikke. De visste at jeg ville lage show noen minutter, og det likte de dårlig, men hele det norske folk lurte på om det ville bli regjeringskrise eller ikke. NRK var nødt, og jeg visste det. Så jeg avtalte med Eva (Eva Bratholm, medarbeider i Dagsrevyen på 1980-tallet, red.anm.), at jeg skulle ha min innledning som jeg alltid har på pressekonferanser. Vi forhandlet og jeg sa at jeg ville ha en innledning på tre minutter som de skulle sende direkte, og så skulle hun få stille spørsmål først. Det var dealen og slik ble det. Jeg leste opp min erklæring på tre minutter, Eva stilte noen spørsmål og så satte hun over til et annet studio. Det er det beste medieopplegget mitt noen gang.

– Du har vært mye i mediene i de over 30 årene du har vært aktiv politiker. Er du skikkelig lei oss journalister nå?

– Nei, jeg vil heller si at jeg har abstinens. Dette blir jo nesten som et narkotikum, du blir avhengig.

RV-ere i Aftenposten

– Du har klaget mye på mediene i disse årene. Hva hadde du vært uten pressen?

– Jeg vil heller spørre hvor jeg hadde vært med mer fair, nøytrale og objektive medier. Jo, da hadde vi vært høyere oppe enn det vi er. Men la meg også si at jeg har opplevd en enorm endring når det gjelder hvordan mediene oppfører seg. Jeg kom med den gang vi hadde partiaviser. Jeg husker den gang medarbeiderne i Arbeiderbladet var på gruppemøtene til Arbeiderpartiet, og Aftenposten var på Høyres, til de ble kastet ut. Nå har Aftenposten flere RV-ere ansatt. Det var ikke mulig i Egil Sundars tid. RV-erne har vært veldig flinke til å ta seg inn i mediene. Jeg har prøvd å få flere FpU-ere til å gå inn i mediene. Man må ikke tro at man får politisk innflytelse bare ved å bli stortingsrepresentant, man kan få langt større innflytelse ved å gå inn i mediene og vinkle sakene på en riktig måte som liberalist. Når jeg klager på mediene, så er det fordi de veldig ofte er på jakt etter det negative i stedet for å finne en positiv vinkling.

– Var det bedre før?

– Ja. Alle disse tingene var bedre før. Hvis du går enda lenger tilbake så vil du finne sirlige referater fra stortingsdebatter, der journalistene satte sin ære i at alle skulle være gjengitt mest mulig korrekt. Og så skulle det være balanse.

Mer slurv enn før

– Hva synes du egentlig om journalister?

– Journalister er som alle andre. De har sin egen sjargong og sin egen måte å snakke på, men det har mange yrkesgrupper.

– Er du blitt korrekt gjengitt?

– Det er masse slurv, og mye mer slurv nå enn det var før. Og så er det igjen dette med vinklingen. Hvis jeg blir intervjuet av Gunnar Magnus i Aftenposten, og jeg har, la oss si, åtte argumenter for et standpunkt; to dårlige, to ganske bra og fire veldig bra, så kan jeg være sikker på at han alltid bruker de to dårligste. Det har vært fast praksis gjennom 20 år med Gunnar, og hvis han kan vinkle det negativt, så gjør han det. Men dette har jeg skrevet om i boken min, selv om ingen har gjengitt det.

– Du var en av de første som begynte å se inn i tv-kameraet. Hvordan fant du på det?

– I en av de første debattene jeg var med på i fjernsynet sa programlederen at vi ikke måtte se inn i kamera. Tv var jo nytt og vi var alle litt nervøse, og tv-folkene sa at vi skulle slappe av, ta det med ro, glemme kameraene. Da tenkte jeg, glemme kameraene? Altså, hvorfor er vi her? Vi var jo der nettopp av hensyn til kameraene, og kameraene er selvsagt det viktigste. Da la jeg meg veldig raskt til den vanen at mine øyne hele tiden følger med og ser hvilket kamera som lyser rødt. Jeg bruker det også aktivt med tanke på kroppsspråk og sånt når andre snakker, fordi jeg vet at producer ofte vil ha litt forskjellige bilder.

Liker noen

– Når du tenker tilbake, er det noen journalister du har likt godt?

– Ja, det er mange. Jeg kjenner godt Terje Svabø og Stein Kåre Kristiansen. Terje Svabø er den som har hatt den mest jævlige kommentaren om meg. Det var under Bjugnsaken, og det er noe av det styggeste som er sagt om meg. Kjell Werner i A-pressen har vært med hele tiden, Halvor Elvik i Dagbladet, Tore Gjerstad er tilbake i Dagbladet nå. Eh, puddelen til Sundar, Lars Hellberg. Og Gunnar Magnus, han fortsetter som før og jeg kjefter på ham.

– Har du noen privat omgang med dem?

– Alle de jeg gjerne kritiserer og som skriver fryktelige ting om meg, er jeg på talefot med. Vi snakker sammen, det skulle bare mangle. Her er det stor grad av profesjonalisme, og jeg avviser sånne som han kommunisten Sigurd Allern, som av en eller annen merkverdig grunn er blitt professor i journalistikk, han sier at journalister og politikere henger for mye sammen, og at de er inhabile fordi de blir gode venner. Han tar helt feil. Journalister har ingen skrupler når det gjelder å klistre politikere, og heldigvis, nå tar de folk i alle partier.

VG er verst

– Du har nevnt noen navn, men la meg nevne Eirik Mosveen i VG, hilser du på ham?

– Ja, jeg hilser på Eirik Mosveen, og jeg hilser på Marianne Johansen i VG. Jeg hilser på Rolf Sønstelie også.

– Gjør du?

– Jaja, jeg er en høflig mann, jeg hilser jeg. Det er ikke noe hjertelig forhold mellom papiravisen Verdens Gang og meg. Det er helt korrekt.

VerstinGen

– Er VG liksom nummer 1 på…

– VG er den verste, ja.

– Verre enn «ARK»?

– Å ja ja. VG lager sensasjoner. Ta denne skattesaken, den har de hatt på førstesiden med nøyaktig den samme avsløringen tre ganger. Det er godt gjort. Og så hevder de at «VG avslører». Jeg har svart på alle spørsmålene to ganger tidligere.

– Hva er så galt med VG?

– Vinklingen og den notoriske anti-FrP-holdningen på reportasje- og kommentarplass. Det er så gjennomført. De kan ha saker på trykk hvor det vil være helt naturlig og av sentral betydning å ha oss med på en positiv måte, men det gjør de ikke. Men hver gang det er noe negativt, slår de til. Jeg husker da vi hadde noen sexsaker for noen år siden, da leste jeg nøye en helside som Mosveen og disse hadde skrevet. Den oste av sånn antiholdning. Men de svarene og sitatene de hadde var helt motsatt av hva de selv skrev. De har bestemt seg for en konklusjon, og så tilpasser de sine egne kommentarer til sin konklusjon helt uavhengig av kildene. De har sin egen agenda, helt gjennomført.

Hotline til produceren

– Tar du ofte kontakt med mediene selv?

– Ja, jeg har gjort det. Jeg gjør det ikke nå lenger, for nå er jeg en avdanket politiker, som Eli sier, men før gjorde jeg det, ja. Det kan gjelde konkrete saker som jeg gjerne vil ha fram eller fiske for at de skal intervjue meg. Det er det samme som gjøres nå av disse kommunikasjonsavdelingene som alle partiene har. Det er ikke slik at det bare er journalister som undersøker, de blir jo oppringt, de blir pådyttet stoff, og det er mye samarbeid, hvor det er en spesiell journalist som følger en spesiell sak eller representant. Der kan journalisten og representanten diskutere hva de to sammen skal gjøre, hva er neste trekk.

– Hvor tett er dette samarbeidet?

– Det kan være tett, men hele tiden vil jeg si at det er profesjonelt. Det nytter ikke å kjøpe, bestikke eller true en journalist til å skrive noe han ikke vil. Men man kan si at dersom du skriver denne saken i dag, så har jeg mer informasjon til deg dagen etter.

– Det sies at du ofte ringer radio og fjernsyn under sending?

– Ja, det har jeg også gjort. Det sitter jo en producer som snakker med programleder, og når jeg har noen gode poenger, så er det klart at jeg prøver meg.

– Ringer du også når du ikke er fornøyd med hvem som er med på tv, for eksempel som da Martin Schanche var med i en TV 2-debatt?

– Schanche? Å ja, den historien. Det synes jeg var et surt trekk. I stedet for å ta med vår justispolitiske talsmann for å diskutere justispolitikk, så hadde de invitert Martin Schanche og presenterte ham som FrP-politiker.

– Til slutt, denne prektigheten din. Jeg antar at alle norske medier har vært på jakt for å finne noen pedofile sider ved deg eller noen fyllehistorier eller hor, foreløpig uten hell. Er du så prektig?

– Jeg er ikke prektig i det hele tatt. Jeg er helt normal. Jeg har jo hatt denne skattegreia, men jeg har aldri skrytt av å ha høy skattemoral. Jeg har også innrømmet å ha hatt med for mye taxfree på reise fra utlandet, men det synes jeg ikke er alvorlig. Og jeg er tatt for å kjøre for fort. Det kom i avisen.

– Men hva er det? Er det selvdisiplin eller avtalen med kona om aldri å overnatte noe sted alene og aldri danse med andre?

– Nei nei. Jeg tror jeg er helt ordinær.