De fleste av utspørrerne under høringen i Stortinget kontroll- og konstitusjonskomité bemerket at det gjorde sterkt inntrykk å høre hvordan de to journalistene opplevde den forferdelige dagen da de gjorde alt som sto i deres makt for å redde livet til Dagbladets reporter Carsten Thomassen.
Nøyaktig
Ved hjelp av egen telefonlogg og tidsinformasjon i digitale kamera kunne de med stor nøyaktighet rekonstruere hendelsesforløpet på hotell Serena for politikerne.
– Jeg fant Carsten ca. klokka 18:18, omtrent tre minutter etter at han var skutt. Kort etter kom min kollega Per Olav Ødegård til, fortalte Henden.
Livstruende
Thomassen var skadet i ryggen, låret og armen, og hadde i tillegg flere mindre splintskader.
– To av skadene oppfattet jeg som livstruende. Vi visste umiddelbart at Carsten var meget hardt såret og at skadene var dødelige dersom vi ikke fikk en viss kontroll over blødningene, sa Henden.
Frykt
Thomassen var hele tida ved bevissthet og Henden fikk derfor vite hva som hadde skjedd.
– Han sa at han var skutt av en person inne på Serena. Inntil da hadde jeg trodd at skuddene hadde kommet utenfra. Vår frykt økte i den totalt uavklarte situasjonen. Vi visste ikke hvem som beveget seg rundt i hotellet.
Henden opplyser at de fikk kontroll over de ytre blødningene rundt 18:38. Blant annet ved hjelp av en turniké rundt den alvorlige skaden i låret.
– Men de indre blødningene fra blant annet splintskaden i ryggen kunne vi ikke gjøre noe særlig med.
Beroliget
Inntrykket av at Thomassen ikke var så alvorlig skadd tror VG-fotografen kan ha oppstått blant annet fordi de måtte berolige den skadde journalisten.
– Etter at vi hadde fått en viss kontroll satt jeg ved Carsten hode. Det mest prekære da var forsøke å dempe frykten han følte. Derfor sa jeg til ham at vi hadde kontroll over blødningene og at dette kommer til å gå bra, sa Henden.
VG-fotografen understreket at man i en slik stresset situasjon har fullt fokus på oppgaven og at det er vanskelig å oppfatte hva som foregår på annet hold.
– I tillegg hadde vi en alarm med meget høy lyd rett over hodene vår i over 40 minutter.
Han sier det stemmer at Thomassen i noen minutter fikk hjelp av amerikanske soldater som sørget for intravenøs væske og en nesetube som sikrer frie luftveier. Men amerikanerne var åpenbart stresset og redde og trakk seg tilbake da de mente det var for farlig å være i lobbyen.
– Det valget hadde ikke vi. Vi måtte fortsette å hjelpe Carsten.
Beroliget
Fredrik Græsvik, som var bindeleddet mellom journalistene og delegasjonen i kjelleren sier han klokka 18:44 ringte Anne Lene Sandsten i UD og informerte om at Bjørn Svennungsen og Carsten Thomassen var skutt.
– Jeg sto rett ved Carsten da jeg sa dette og ønsket ikke å dramatisere situasjonen foran ham. Jeg sa noe i retning av at det går bra, men jeg formidlet også at han var skutt og skadet og at det var en alvorlig situasjon, sa Græsvik, og forklarer at han aldri tenkte at det var de i kjelleren som skulle sørge for evakuering. Derfor opplevde han heller ikke at det var viktig å fortelle dem nøyaktig hvor de befant seg. Ikke minst fordi han fikk vite at de amerikanske soldatene hadde bestilt evakuering.
– Opplysningen om dette kan ha beroliget dem i kjelleren, mente TV 2-reporteren.
Ventet ikke
Henden sier han var innforstått med at evakuering ville ta tid i den uavklarte situasjonen.
– Forholdene var ikke slik at det plutselig ville dukke opp ambulansepersonell. De ville ikke bli sendt inn før hotellet var sikret. Men ikke på noe tidspunkt forventet jeg at Carsten ville bli evakuert av norsk personell. Vi gikk ut fra at amerikanerne ville evakuere Carsten til deres feltsykehus i Bagram.
Til slutt ser det også ut som det skal skje. En amerikansk soldat hjelper til å bære Thomassen ut, og først da så de norske journalistene at den norske sisuen var der.
– Den lettelsen jeg følte da vi kom til sykehuset og Carsten fortsatt var i live og bevisst var enorm. Vi er alle forferdelig lei oss for at det gikk slik det faktisk gjorde sa Henden, som påpekte at Thomassen ble erklært død først et par timer etter at han kom til sykehuset.
– Det må også tas i betraktning når man vurderer de 28 minuttene han kunne vært tidligere på sykehuset.
Samtidig trodde han ikke det var mulig å gi svar på om Thomassen kunne vært reddet ved tidligere evakuering.
– Men det man vet om denne type skader er at tid er helt avgjørende.
Kontakt
Græsvik mener det beste hadde vært om det hadde vært opprettet direkte kontakt mellom ham og forsvarspersonellet i sisuen.
– Da kunne vi bare båret ut Carsten første gangen den var ved hotellet. Vi var bare få meter unna.
Henden minnet om at de neppe kunne ha vært i en vanskeligere situasjon når det fatale først skjedde.
– Vi hadde minst informasjon om trusselbildet og var helt isolert fra dem som hadde slik informasjon. Selv om vi ikke har tilgang til gradert materiale burde vi hat kjennskap til at det fantes en sisu og fått direkte telefon til den i tilfelle noe skjedde. Sett i etterkant håper jeg dette blir tatt til etterretning.
Græsvik kritisert UD for ikke å ha snakket med journalistene når de laget rapporten sin. Han er også sterkt kritisk til at myndigheten holder tilbake sikkerhetsinformasjon.
– Det blir feil at informasjon som berører min situasjon holdes tilbake fordi det er gradert materiale. Når det er sagt, vet man ikke om det ville gjort noen forskjell her.
Tunnelsyn
Henden tror den svært stressede situasjonen spilte en viktig rolle når kommunikasjonen ikke ble optimal.
– Ikke fordi det var panikk eller at man ikke mestret situasjonen. Men fordi det ligger i menneskets natur å fungere med tunnelsyn- og hørsel under ekstreme forhold. Man er ikke i stand til å ta inn informasjon i full bredde. Det spilte nok både inne der vi var og for dem i kjelleren.
– All min erfaring viser at det første som bryter sammen er informasjonsstrømmen. Den blir dårligere, unøyaktig ja også direkte gal. Man må planlegge for at de planene man har lagt ikke virker og trene på å improvisere. Og det håper jeg nå blir gjort.
