Carsten Thomassen var en hardt arbeidende, svært likandes, nysgjerrig og samvittighetsfull journalist. Det var fint å kjenne ham litt.
Terroraksjonen mot Hotel Serena i Kabul var rettet mot vestlig nærvær i den afghanske hovedstaden og mot støtten til Hamid Karzais regjering. Det fins få tegn til at den var rettet spesifikt mot ytringsfriheten, selv om dette tilhører hjørnesteinene i Talibans ideologi, slik den jo også ble praktisert i årene bevegelsen hadde makten i Afghanistan.
På dette feltet skiller jihadistene lag med tradisjonelt politiske og nasjonalistiske opprørsgrupper. Tidligere kunne journalister dekke begge sider i konflikter ved å reise inn i land med borgerkrig eller opprør fra ulik kant. Den muligheten er nesten borte der den mest ekstreme fløyen av politisk islam kjemper med våpen. Bevegelsene som halshogde reporteren Daniel Pearl i Pakistan, kidnappet Terry Anderson og Alan Johnston i Midtøsten eller likviderer uten- og innenlandske pressefolk i Irak, ser på frie medier som en del av fienden.
Carsten Thomassen reiste med Utenriksdepartementet som arrangør. Sikkerheten til den store delegasjonen ble ikke tatt tilstrekkelig alvorlig. Verken pressen eller UDs mange medarbeidere var omfattet av den nødvendige beredskap mot attentat.
Mediene har selvstendig ansvar for å vurdere hvordan medarbeidere skal sikres og ingen kunne vite at en selvmordsaksjon var planlagt 14. januar. Men det er vanskelig å forstå at Dagbladet selv kunne gjort særlig for å bedre sikkerheten eller etablere en fungerende kommunikasjon med saniteten, når myndighetenes opplegg sviktet. Støres besøk måtte jo dekkes, og det måtte skje i rammene UD la opp til.
Dagene etter drapene i Kabul har vært preget av varme ord og sterke følelser. For lesere og seere som ikke kjente Thomassens arbeid, er det kanskje vanskelig å få øye på at han representerte noe unikt. Det gjorde han på et vis heller ikke.
Thomassen blir et forbilde fordi han representerer det beste i faget og så lite var preget av det dårlige. Han satte seg grundig inn i forholdene han rapporterte om, var ganske fri for kynisme, hadde et svært åpent sinn og gjorde skikkelig arbeid. Det beste minnesmerke han kan få, er skjerpet evne til å skille dårlig fra godt håndverk, styrket vilje til innlevelse og empati, kritisk blikk på alle parter i konflikter og forstand hos eiere og redaksjonelle ledere til å bruke ressurser der de gjør en forskjell.
