Da fotoprosjektet ble skrevet om i New York Times førte det med seg mye hat

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Det jeg ikke kan forstå er hvordan noen får seg til å belære til en hel gruppe eller fornekte andres erfaring og kunnskap når de ikke deler noen av de samme erfaringene, selv når det kommer til andres kjønnsidentitet. Det har provosert meg ganske grundig.

VII-fotograf Linda Bournane Engelberth sitter på en litt sliten benk i en park i Oslo og prater engasjert om hennes til nå største fotoprosjektet, «Outside the binary».

Aktivistisk prosjekt

Prosjektet startet med ett bilde til en fellessutstilling for syv år siden. Sakte, men sikkert har det vokst seg til et verdensomspennende tidsbilde på mennesker som identifiserer seg utenfor det binære. Og endelig har det funnet sin form. 

Formen, det vil si boka som Christer André Gudmundsdottir sitter og blar i da Journalistens møter dem, er en hybrid, forteller Engelberth.

Den er like mye aktivisme som fotoprosjekt, like mye foto som tekst, like mye et prosjektet som handler om representasjon, som et som handler om kollektiv styrke.

Gudmundsdottir blar forsiktig i boka og stopper opp ved et bilde av et menneske i hvit t-skjorte stående foran en grå vegg.

– Jeg skjønner at det er meg, men jeg skjønner at det er et annet bilde av meg selv, for det er syv år siden, men det er det samme mennesket, og følelsene er jo de samme, sier hen og smiler. 

– Christer André er den første jeg tok bilde av i prosjektet, legger Engelberth til.

– Det er veldig interessant og artig å være det første til noe som har blitt en veldig stor fotobok til slutt. Jeg nølte ikke da jeg ble spurt om å være med, for det hørtes gøy ut, uavhengig av hva det skulle handle om. Jeg har jo bare vært meg selv, sier Gudmundsdottir og stryker en hånd over boka. 

Mye medgang

Prosjektet, som strekker seg gjennom 21 land og 27 nasjonaliteter, har fått mye medgang, forteller Engelberth. 

De hun tok fotograferte i New York, sendte epost til noen de kjente i Mexico, de hun fotograferte i Kenya tipset henne om folk hun kunne kontakte i Tanzania. 

– Prosjektet ville fram uten at jeg egentlig hadde planer om det. Mange som er med har villet at prosjektet skulle skje.

Prosjektet har overlevd på fellesskap og ren og skjær stahet, forteller hun.  For selv om det har kostet mye, har ikke Engelberth fått noe særlig støtte til arbeidet. Det vil si hun har fått støtte til en av reisene fra Fritt Ord, i tillegg har Fritt Ord og Norske Fagfotografers Fond gitt støtte til utgivelse av boken.

Likevel, det har blitt en del reiser, og uten økonomisk støtte har hun måtte tenke kreativt.

– Jeg har reist en del på jobb for bildebyrået VII, og har holdt en del workshops. Jeg har tenkt: «Nå skal jeg ut og reise en del, så hva er viktig for meg å jobbe med?», og så har jeg brukt den tiden. Hvis jeg for eksempel har hatt en workshop i et land, så har jeg blitt igjen noen dager og så jobba med dette.

Inspirert av filmregissør

Alle bildene er tatt med analog film. Engelberth forteller om en roligere arbeidsprosess, og kanskje en mer gjennomtenkt arbeidsflyt enn ved en digital fotografering. 

– Jeg liker veldig godt følelsen i de analoge bildene. Det er også noe med det analoge som gjør at du ikke har så mange eksponeringer, sier hun. 

I dette prosjektet har hun kun benyttet seg av det naturlige lyset. Inspirasjonen til estetikken har hun funnet i lyset i filmene til den finske filmregissøren Aki Kaurismäki. 

– Jeg har prøvd å ta det vakreste bildet jeg kan få ut av situasjonen vi har stått i, sier hun. 

Selve fotograferingen har ofte startet med at hun har tatt med seg den hun skal portrettere ut på en gåtur, så har de funnet locations underveis. 

– Det har også vært et viktig poeng at de som er med i prosjektet selv har valgt hvordan de ønsker å bli presentert. Jeg har aldri spurt folk om å ta av seg genseren eller ta på seg noe annet, forteller Engelberth. 

– Viktig å gjøre den tilgjengelig for alle

Da noen av bildene ble stilt ut i New York, ble det skrevet om i New York Times. Det førte med seg mye hat, og hatkommentarer, forteller VII-fotografen. 

– Etter at det første bildet ble tatt i 2018 eksploderte virkelig problemstillingen rundt identitetspolitikk, det ble ganske betent. Etter New York ville jeg i hvert fall ikke slutte. Jeg ble overraska over hvor mye som kom i de kommentarfeltene der. Da ble det enda viktigere å fortsette, sier Engelberth og snur og vender forsiktig på boka. 

At bildene skulle ende opp mellom to permer var ikke gitt, for selv om Engelberths liste over utstillinger og priser mottatt er lengre enn lang, har hun aldri før laget bok. 

– Jeg er ikke så veldig flink til å avslutte ting, sier hun og ler godt. 

– Så nå skulle jeg være streng med meg selv, for dette prosjektet fortjener å være en bok. Jeg måtte bare ta meg skikkelig i nakken og gjennomføre. 

Selv om boka er en fotobasert bok håper hun den vil ha interesse for flere enn i fotomiljøene. 

– Jeg syns det hadde vært kult hvis den blir inkludert i Den kulturelle skolesekken, også håper jeg den blir tatt inn i skolebiblioteksordningen, det er viktig å gjøre den tilgjengelig for alle, legger Gudmundsdottir til.

LES OGSÅ: 

Brukte seks år på å planlegge bildet av Kvelertak-vokalist