Dagbladets feil

Dagbladets katastrofale rettssak, der avisen er hengt, strukket og kvartert for sin dramatisering av kjeftbruk og et veltet ølglass, illustrerer hvorfor medienes omdømme er så tynnslitt.

Publisert   Sist oppdatert

Alle feil svekker tilliten til mediene. Når man tviholder på feilen til man blir slept til tingretten, forsterker man inntrykk av at pressen forlanger frihet til å trakassere.

Det er ikke Anne Aasheims ansvar alene at kulturministerens forslag om et medieombud trolig har bred oppslutning. Trond Giske trakk den gamle tanken opp av sekken som svar på at norske ungjenter eksponeres nakne på utenlandske servere. Han vil gi ofrene for det uregulerte internett en ny mulighet til å klage på krenkelse av personvernet og koster gjerne på seg en statsinstans for medierøkt i samme slengen.

Giskes forslag lyder som en politikers vanlige reaksjon på en medieskapt moralpanikk. Nettet utfordrer personvernet på helt nye måter. Det er upopulært å foreslå at vi må lære oss å leve med dette, gro litt tykkere hud og forsøke rettsapparatet mot de grove krenkelsene som kan la seg straffeforfølge. I stedet lanserer han et ombud som vanskelig kan hindre at soldyrkere i Hedmark blir gjengitt i sammenhenger de ikke liker. Så lenge ombudet får mediene som område, tror jeg det vil komme under press fra politikere og opinion for også å arrestere andre tvilsomme ytringer.

Kulturministeren har besvart de spontane protestene med at pressen alltid velger skyttergraven som oppholdsrom når det skytes mot den. Det har han utvilsomt rett i, og foreløpig vet vi fint lite om hvilket oppdrag han egentlig har tiltenkt det nye ombudet.

De første kommentarene knytter seg særlig til frykt for at det skal svekke medienes selvdømmeordning PFU, om publikum får et ombud å vende seg til. Det er nok en velbegrunnet frykt. Jeg kjenner ikke til målinger av hvilken respekt Pressens Faglige Utvalg har i opinionen. Den er antakelig preget av samme skepsis som vil møte enhver bransje som ønsker å kontrollere seg selv. Et medieombud med overgrep som mandat, vil sikkert svekke PFUs og Per Edgar Kokkvolds innflytelse.

PFU gjør etter min mening et svært nyttig arbeid for å vedlikeholde medienes etiske minstestandarder. Utvalget burde gjøre overlegningene sine helt offentlige, slik at vi kan få en ordentlig debatt om det fungerer etter hensikten eller er en avledningsmanøver i den skamløse pressens tjeneste. Det haster også å få inn flere medlemmer som forstår seg på nye medier.

Standarden kan jo også skjerpes. Men det ligger i ordningens natur at det må skje frivillig og dermed er begrenset av næringsfriheten, publikums smak og meningsmangfoldet i bransjen. Det er vel nettopp disse begrensningene som gir grobunn for utålmodigheten og kravene om inn- eller oppstramminger fra mediekritikere som Jarle Aabø og Carl Erik Grimstad.

Et statlig ombud kan løse det siste problemet. Det vil skje ved å senke takhøyden for hva det er akseptabelt å ytre i norske medier. Dette er hensikten, og den er slett ikke bare ond. Vi kunne godt klart oss med færre tilfeller av ondsinnet vinkling, faktaunderslag, kolportering av rykter og overtro, pr-formidling, kjendiseri og sladder. Andre vil nok supplere lista med politikerforakt, konspirasjonsteorier, legehets, stigmatisering, forsvarsforherligelse eller kroppsfiksering.

Et medieombud kan fort falle for fristelsen til å brulegge helvetesveien med slike hensikter. Jeg frykter ikke at ombudet vil strupe ytringsfriheten, selv om det prinsipielt er nødvendig å diskutere om en slik institusjon kan misbrukes av et politisk flertall, enten i dag eller i en vanskeligere politisk situasjon. Derfor er det også rimelig å spørre Arbeiderpartiet om man vil anbefale statsombud for mediene i andre land.

Det jeg først og fremst frykter, er en frisert ytringsfrihet. Dragningen mot flertallskonsensus og riktige meninger er allerede sterk nok i Norge. Vi fikk en ørliten illustrasjon da Aps stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen i sist ukes debatt om biskop Kvarme og homofile kirkebryllup sa at alle har ansvar for ikke å spre skadelige holdninger. Man kan altså til nød ha dem, men må vokte seg for å ytre dem, for da blir de spredd.

Alle bransjer lider vel av brister i selvforståelsen. Journalister er etter min erfaring bare beskjedent bedre enn andre mennesker og bransjen bare marginalt mer altruistisk enn andre forretningsområder (ironi). Derfor er det veldig vanskelig å skape bred begeistring for tanken om at mediene skal regulere seg selv. Jeg tviler sterkt på at Aabøs eller Grimstads forslag vil endre på dette.

Svaret må heller være å skjerpe debatten om verdien i å ha medier som står fritt for statsmakt og enighetsønsker, også når denne friheten kan gi utslag i usannheter om barkrangler eller nærgående bilder fra skjærgården. Hvis ikke kulturministeren vil fronte et skille mellom presse og stat, er kanskje justisministeren ledig?