Debatt:

Kjetil Rekdal har erfaring i å være på begge sider av kamera og mikrofoner. Men han er ikke journalist. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix
Kjetil Rekdal har erfaring i å være på begge sider av kamera og mikrofoner. Men han er ikke journalist. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Ja, sportsjournalister skal også være varsomme

Ordet «sportsjournalistikk» er stigmatiserende.

Publisert

Innlegget ble først publisert på sportsjournalistene.no. Gjengitt med tillatelse.

Gjelder ikke «Vær varsom»-plakaten for sportsjournalister? Jo, i aller høyeste grad. Men det er ofte i denne journalistikk-sjangeren grensene utfordres. Og dermed tydeliggjøres.

Det har vært mye debatt i det siste om TV 2s korps av eksperter som deltar under deres sendinger. Hvordan kan Petter Northug jobbe som langrennekspert når han selv er en av skiforbundets sponsorer? Hvordan kan Bent Svele kommentere håndballkamper der hans egen datter spiller? Og hvordan kunne Kåre Ingebrigtsen kommentere Rosenborg i Eurosports sendinger kort tid etter han hadde fått sparken i samme klubb? Kjetil Rekdal er en vandrende sitatbombe, men fra hvilket ståsted? Han er ikke journalist, men brukes som ekspert både i Discoverys sendinger og i VGTV.

Utgangspunktet er denne regelen, punkt 2.2 i Vær Varsom-plakaten: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Utfordringen er størst i de tradisjonelle etermediene rundt deres live-sendinger, men det enkelte oppfatter som samrøre kan man finne i de fleste mediehus. Lars Tjærnås er ansatt i Vålerenga, men skriver i Aftenposten, riktignok uten å kommentere Vålerenga. Eirik Huseklepp er fotballekspert i Bergens Tidende og i A-medias livedekning av breddeidrett nedover i divisjonene vrimler det av kommentatorer som ofte er direkte involvert i klubbene eller sporten de formidler.

VG er inne på rettighetssiden til den norske Eliteserien, og bidrar på den måten økonomisk til en industri som i stadig større grad trenger et kritisk blikk på seg. Håndterer de det? Jeg vil svare ja.

Det vi trenger er økende bevissthet rundt journalistikkens irrganger.

I den ideelle verden kunne man lagt ned forbud mot alt dette. Men skal man kneble viktige kunnskaps-formidlere fordi de i en eller annen form kan kobles til idretten de formidler? Jeg mener nei. Men det har vært foretatt vurderinger som er lett å stemple som feil. Disse vurderingene er en del av redaktøransvaret som utføres hver dag.

Det vi trenger er økende bevissthet rundt journalistikkens irrganger og kontinuerlig debatt slik Medier24 har bidratt til i dette tilfellet. Og vi trenger full åpenhet om hvilke bindinger de enkelte stemmer har, slik TV 2 prisverdig har tatt initiativ til ved å offentliggjøre alle sine kommentatorers roller når de ikke sitter bak en mikrofon.

Få felt innen journalistikken har flere sjangere enn sport. Kjøp og salg av rettigheter utfordrer hele fundamentet. Sport skal formidles som underholdning, samtidig som det skal behandles kritisk journalistisk. Det er disse avveiningene norske redaktører må ta hver eneste dag. Og de sitter i mediehus som finansierer store deler av dagens toppidrett. Den økonomiske galskapen i internasjonal fotball er delfinansiert av mediene. Paradoksene er mange og synlige.

I de sosiale mediers tid er det viktigere enn noen gang med redaktørstyrt innhold.

Ordet «sportsjournalistikk» er stigmatiserende og burde egentlig vært gravlagt. Det vi driver med er journalistikk om sport. Der nyhetsdekningen er viktigere enn noensinne i en sportsverden full av økonomisk kriminalitet, doping og betydelig offentlig ressursbruk.

Sportsjournalistikken i Norge ble født under OL i Stockholm i 1912 der norske aviser for første gang trengte redaksjonelt stoff om sport. Alle flokket seg rundt pioneren Per Chr. Andersen som da jobbet i et eget magasin for idrett. Etter OL ble han engasjert i Socialdemokraten (senere Arbeiderbladet og Dagsavisen) før han gikk videre til Aftenposten og NRK. Han hadde verv i NFF (tok ut landslaget!), han var fotballdommer, han stiftet klubber. Og han skrev og snakket om alt sammen.

Da var ikke Vær Varsom-plakaten oppfunnet. Vi har kommet noen skritt videre. I de sosiale mediers tid er det viktigere enn noen gang med redaktørstyrt innhold.

Vi lever av troverdighet. Den kan bare ivaretas med full åpenhet om hvordan vi jobber og hvilke bindinger vi måtte ha.

Reidar Sollie er sportsleder i Dagsavisen og leder av Norske Sportsjournalisters Forbund. Har hatt verv i Korsvoll Idrettslag, og har dermed vært en del av den store paraplyen norsk idrett.