- En rangordning kongehusene verdig

Onsdag publiserte Dagsnytt Attens programleder Sigrid Sollund et langt innlegg på NRK Debatts Facebooksider om hvordan redaksjonen arbeider med å få gjester til å stille til debatt. Her er et lite utdrag:

- Ring, ring. Det er Dagsnytt Atten her, vi lurte på om partilederen kan komme til oss og snakke om dette aktuelle temaet.

- Kanskje det. Hvem er debattmotstander?

- Tja, vi prøver å få med Erna Solberg.

- Ok, hvis Erna Solberg stiller, stiller vår partileder opp.

- Ring igjen, en time senere. Nå viser det seg at Erna Solberg er på reise. Har du funnet ut om din partileder kan komme?

- Nja, det spørs. Ring tilbake når du vet hvem som tar debatten.

- Hei igjen, en halv time senere. Da har vi fått beskjed om at partiets talsperson på Stortinget kan komme i studio og vil veldig gjerne diskutere.

- Da kan ikke partilederen komme. Det passer uansett dårlig i dag, og det blir unaturlig om partilederen skal møte en vanlig talsperson. Partilederen er en veldig opptatt person.

- Men talspersonen er jo også parlamentarisk nestleder.

- Da må vår parlamentariske nestleder ta det.

- Sukk. Kan du sjekke med parlamentarisk nestleder?

Resten av teksten kommer nedenfor, men først vil vi høre med forfatteren om innlegget.

Debattredaksjonens hverdag

– Det er satt litt på spissen. Men det er et forsøk på å gi et innblikk i hvordan hverdagen kan være. Det er ikke sånn at dette er hele bildet, og dette er de eneste telefonsamtalene vi tar og sånn er det hver gang. Det er en del av virkeligheten, sier Sollund, og fortsetter:

– Det er en tendens, en gjenganger, det med at enkelte mener å skulle møte den og den, hvis ikke kommer ikke den. 

Hun vil ikke navnedroppe hvem som er mest kresne med motstandere. Men det er hverken Rasmus Hansson i De grønne eller Trygve Slagsvold Vedum i Senterpartiet, som hun trekker frem blant de mer debattvillige. 

– Hender det at dere må endre sendeplanene fordi noen ikke vil stille på grunn av debattmotstanders plass på rangstigen?

– Ja. Det skjer ganske ofte. Det kan være fordi noen ikke kan, men det hender ofte at det også er fordi noen ikke vil komme. 

– Politikere flest er mer debattglade enn andre. Det er de lever av. Samtidig er de jo valgt av folket, så en skulle kanskje tro at de ville snakke mer med vanlig folk. Det hadde ganske sikkert blitt anderledes og spennende møter. 

Næringslivsledere også vanskelige

Hun peker på at det også finnes noen mer eller mindre uskrevne rammer for fagpersoner, der ledere i direktorat ikke diskuterer med statsråd. Det er heller ikke bare blant politikere debattredaksjonen møter utfordringer. Næringslivledere er heller ikke alltid så lette å få i tale. 

– De kan ofte være vel så vanskelige. Der er det ikke så gitt at forklaringen ligger i en rangordning, men kan handle om hvor vant noen er med formatet. Noen er mer snakkesalige enn andre. Det kommer an på om de selv ser seg tjent med å snakke om sak eller om de trives med å være med å diskutere.

Hun viser til at Helge Lund er blant dem som det er krevende å få tak i, mens Jens Ulltveit-Moe tilsynelatende gladelig stiller. Samtidig understreker hun at det er vanskelig for dem å vite om det faktisk ikke passer, eller om debattkandidatene ikke vil. 

Kommentariatet stiller alltid

Noen som nesten alltid vil stille er mediefolk, og da mer konkret; kommentariatet. Ifølge Sollund er disse ikke vanskelig å be. Til Journalisten i november uttalte da også de to som besøkte programmet oftest i fjor at de prøver å stille hver gang de blir spurt. 

- Det er klart det er en form for markedsføringverdi for oss å være synlige i denne type programmer. Det er en grunn til å prioritere å stille. Og så er det et ålreit program å stille i. De har dyktige programledere som lager gode debatter på et ålreit nivå. Bra å høre på, fint å være med i, uttalte politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i DN den gang. 

Skylder på motstanderne

Pressetalspersoner for politikerne kjenner seg imidlertid bare delvis igjen Sollunds beskrivelse. Seniorrådgiver for parlamentarisk leder og kommunikasjon Torbjørn Sølsnæs i Høyre synes rett nok hennes kritikk er interessant lesing. Imidlertid mener han at den likevel bare dekker en side av det store bildet.

Seniorrådgiver Torbjørn Sølsnæs i Høyre

 – Vi er opptatt av å komme ut med våre forslag, og sakene vi mener er viktige. Vi har alltid en åpen holdning til dette. Men det handler litt om tidsplanlegging og vinkling. Vi prøver å finne på dem som har kunnskap om sak og kan representere partiet, og er tilgjengelig.

– Så det er ikke slik at dere endrer deltaker om det blir endringer hos motparten? 

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den fremstillingen. Men jeg har opplevd at det kan være mer krevende når det gjelder motstandere. For oss er det et større problem at Dagsnytt Atten kansellerer avtaler fordi de heller vil ha noen med et mer ytterliggående standpunkt eller annen vinkling.

Hos Arbeiderpartiet opplever de ifølge kommunikasjonsrådgiver Anne Odden at dette gjelder mer fra regjeringshold enn i egne rekker. 

– Vår erfaring er at en statsråd nå ofte bare vil stille mot en partileder, parlamentarisk leder eller komiteleder. Vi har det i hvert fall ikke sånn at parlamentarisk leder kun stiller mot parlamentarisk leder. 

– Vi opplever fra vår side at når de ringer fra debattredaksjonen så vil de ha partilederen. Han kan ikke stille i alle debatter. Når vi foreslår talsperson blir kanskje et spill satt i gang hos det andre partiet, hvor de vil matche nivået. Det er sånn det fungerer. 

Stemmer at det er en forståelse

Kommunikasjonsrådgiver Kristian P. Larsson i Fremskrittspartiet mener innlegget er satt noe på spissen. Han vil derfor ikke bekrefte at det stemmer helt. 

– Vanligvis er det sånn at partiledere helst ønsker å diskutere med en partileder. Det er ganske forståelig at en partileder ikke ønsker å diskutere med for eksempel en fylkesleder. Det er ikke en regel som følges slavisk. Men det er en forståelse som er der ute. 

- Det stemmer at det er en slik forståelse. Samtidig faller det på sin egen urimelighet at en parlamentarisk leder aldri skulle ville møte andre enn parlamentariske ledere. 

Kongelig rangordning

Så tilbake til Sollunds skildring av jakten etter debattanter:

- Det er ikke jeg som holder kontakt med parlamentarisk nestleder, men jeg skal be noen andre finne ut av det.

- Ring, ring igjen. Har du funnet ut av saken?

- Ja, parlamentarisk nestleder kan ikke i dag, men vi har ordnet med vanlig medlem i partiets aktuelle fraksjon som kan ta det.

- OK, da får jeg høre med motdebattanten.

- Ring, ring. Det er fra Dagsnytt atten igjen. Da har vi ordnet til en debatt. Nestleder i fraksjonen fra opposisjonspartiet kan møte parlamentarisk nestleder fra regjeringspartiet. Høres det greit ut?

- Det blir veldig rart, synes jeg. Dessuten passer det egentlig ikke så bra for parlamentarisk nestleder i dag på grunn av private hensyn. Men menig medlem fra vår fraksjon kan ta det. Men det må bli på telefon.

Det er en rangordning kongehusene verdig. Og da har vi ikke engang begynt på hvordan det er å få politikere til å møte noen som ikke er politikere eller representerer en stor organisasjon. De aller fleste politikere kvier seg veldig for å møte noen som de vanligvis ikke møter i det offentlige ordskiftet. Som en vanlig bedriftseier, en med egen erfaring fra skole- eller helsevesen, en menig rørlegger eller akademiker for den saks skyld, til tross for at det er disse menneskene som stemmer på dem og som de møter ved valgbodene annethvert år. Som redaksjon kan det være frustrerende, fordi vi går glipp av spennende møter og uforutsigbare debatter når rammene blir så trange. Men det er samtidig forståelig. Politikere kjenner språket og argumentene fra de politiske motstanderne. De kan kritisere dem uten at det virker ufint. Det er en runddans de har tatt mange ganger før, debattene blir nærmest for et ritual å regne. Den samme tonen overfor en «vanlig» borger ville virket ufin, og det er vanskelig for politikeren å vite hva som kommer fra opponenten.

Men det finnes unntak. Noen politikere bryr seg lite om hvem de møter i studio, særlig hvis de kommer fra et lite parti eller gjør det dårlig på meningsmålingene. Noen ganger er saken så viktig for dem at de nærmest kan diskutere med hvem som helst.