- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
I alle de årene jeg har arbeidet med menneskerettigheter har jeg sett ytterst få eksempler på at norske journalister eksplisitt har brukt betegnelsen apartheid om Israels lovstridige og brutale handlinger i de okkuperte områdene. Hvordan kan det ha seg? Vegringen forundrer.
Israels diskriminerende praksis er jo gammel og kjent. Tenker journalister at begrepet kun kan knyttes til Sør-Afrikas historie? Det er isåfall feil. Riktignok var apartheid opprinnelig navnet de hvite i Sør-Afrika benyttet på sin ideologi og politikk frem til 1989. Men det har ikke manglet på uttalelser fra FNs generalforsamling, andre FN-organer, FN-eksperter, juristorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Amnesty International, Human Rights Watch, andre menneskerettighetseksperter, Den Internasjonale Røde Kors Komité osv. som med autoritet i mange år har bevitnet og bekreftet at Israels styre, kontroll, og dominans i de okkuperte områdene må betegnes som et apartheidregime. Kildene er mange.
I det store og hele har disse organene/ekspertene hatt som generelt utgangspunkt at apartheid er umenneskelige handlinger som begås innen rammen av et institusjonalisert regime basert på gruppeidentitet. Regimet forårsaker store lidelser og gjør alvorlig skade på legeme og/eller psykisk helbred, og det er drevet av en systematisk undertrykking med mål om å opprettholde seg selv gjennom dominans.
Brutal forskjellsbehandling
Det er slående likheter mellom Israels politikk og praksis i de okkuperte områdene og Sør-Afrikas politikk og praksis under dette landets apartheidregime, om man ønsker å sammenlikne. Følgene for sivilbefolkningen er i mange henseender nærmest identiske i begge tilfeller. Israels diskriminering er minst like omfattende og systematisk som hva man erfarte i Sør-Afrika.
Fysisk fragmenterer Israel de palestinske områdene ved å bygge separate veier, skoler, anlegg osv. for den palestinske befolkningen. Palestinske samfunn ringes inn i enklaver som minner om bantustans.
Juridisk forsterkes skillet mellom palestinere og bosettere ved at Israel praktiserer forskjellige rettsregler for de to gruppene. Det gir utslag i en åpenbar og bevisst forskjellsbehandling hva gjelder rettigheter knyttet til opphold og bosetting, bevegelse, eiendom, arrestasjoner, osv. Forskjellsbehandlingen er brutal og ødeleggende.
For lengst løsrevet fra Sør-Afrika
Rettsutviklingen er en indikator på rett bruk av betegnelsen apartheid. Rettsutvikingen har for lengst løsrevet betegnelsen fra den opprinnelige sørafrikanske sammenhengen:
a) Rasediskrimineringskonvensjonen av 1965 fordømmer og forbyr i artikkel 3 «raseskille og apartheid» som to spesielt alvorlige former for rasediskriminering. Bestemmelsen forplikter stater til å "forhindre, forby og utrydde" denne praksisen i territorier under deres effektive kontroll. Referansen til apartheid her var opprinnelig bare påtenkt situasjonen i Sør-Afrika. Men ble fra midten av 1990-tallet av eksplisitt tolket geografisk vidt, slik at artikkel 3 forbyr raseskille og apartheid i alle land. En begrensning ved bestemmelsen i art. 3 er at den ikke definerer begrepet apartheid eksplisitt, og ikke kriminaliserer praksisen (gjør den ikke straffbar).
b) Definisjon og kriminalisering av apartheid kom derimot inn i folkeretten med apartheidkonvensjonen i 1973.
c) Med Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen av 1998 ble definisjonen og ikke minst kriminaliseringen av apartheidforbrytelsen, ytterligere styrket. Vedtektene anerkjenner dessuten apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten. Til gruppen av forbrytelser mot menneskeheten hører også tortur, slaveri, utryddelse, deportasjon m.m. — alle er svært alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen i et område, og er straffbare både i freds- og i krigstid.
Bekreftet av ICJ
At apartheid kan forekomme i andre sammenhenger enn den sør-afrikanske, ble nok en gang bekreftet av den internasjonale domstolen i Haag nylig, i den rådgivende uttalelsen som i klare og sterke ordelag slår fast at:
Israels okkupasjon av de palestinske områdene er ulovlig.
Israel er forpliktet til å bringe sin okkupasjonspolitikk til opphør så snart som mulig.
Israel må stanse all bosettingsaktivitet.
Israel må trekke alle bosetterne ut.
Israel er erstatningsansvarlig for de enorme skadene okkupasjonen har påført det palestinske folk.
ICJs avgjørelse gir verdifullt innsyn i ICJs tolking og anvendelse av internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter i de okkuperte områdene, det vil si i den folkerett som gjelder i disse områdene. Det gjelder blant annet apartheid-spørsmålet.
Etter en lang drøftelse av Israels diskrimineringspolitikk, slår ICJ først fast at «regimet med de omfattende restriksjonene Israel pålegger palestinere», utgjør en «systemisk diskriminering basert på blant annet rase, religion eller etnisk opprinnelse».
Dernest sier ICJ at Israels politikk og praksis i de okkuperte områdene er mer enn bare diskriminering: den bryter rasediskrimineringskonvensjonens påbud om å forhindre, forby og utrydde «raseskille og apartheid».
Det følger av dette at Israels okkupasjonspolitikk og -praksis utvilsomt har karakter av apartheid. Krenkelsen av forbudet mot apartheid er en direkte følge av Israels okkupasjon.
Formidlingsansvar
Hvorfor vegrer journalister seg for å bruke betegnelsen apartheid om Israels regime i de okkuperte områdene? Noen siterer, til nød og en sjelden gang, en ekstern kilde, men benytter ikke betegnelsen selv. De nøler ellers ikke med å skrive at bosettingene er «ulovlige», at Israel «diskriminerer» palestinere, at bosetterne «frarøver» palestinere deres land, at Israel begår «krigsforbrytelser» i Gaza, osv.
Apartheid hører til listen over ulovligheter og forbrytelser det ikke er kontroversielt å kalle ved rette navn. Man trengte ikke vente på en ICJ-avgjørelse for å få si det som det er, som jo er journalisters samfunnsoppdrag.
Våre myndigheter skyr, i det minste offisielt, all bruk av betegnelsen apartheid om Israels regime i de okkuperte områdene. Av politiske grunner, av opportunisme, kan politikere og byråkrater finne på å fortie sannheten.
Men journalister? Hva stanser dem?
