Jeg leser i senga om kvelden. Jeg eter bøker mens jeg venter på å besvime over en av dem, og jeg har ingen ærbødighet som sier meg at det ikke skal synes at jeg bruker bøker: Jeg driver med eselører. Før brukte jeg mye penn. Jeg lagde strek i margen ved avsnitt som virket viktige for meg, jeg satte ring rundt sidetallet hvis mesteparten av sida skulle leses om igjen neste dag. Nå er pennene i senga mi vekk, og jeg har begynt med en bretteteknikk: Jeg lager eseløre med flippen vendt inn mot den siden som må leses neste dag når jeg har fått tankens kraft tilbake. Kanskje jeg har tenkt å bruke noen setninger til noe, noe som minnet meg om noe annet, det er ofte sånn. Hvis det står noe viktig på begge sider av arket, må jeg lage et dobbelt-eseløre, minner om trekkspill.
Snart blir det e-bok å få, bare bokbransjen somler seg ferdig med å tenke ut hvordan jeg skal få brukt pengene mine hos dem. Før reiv jeg ut avissider med bokanmeldelser for å huske å kjøpe, ofte ble det ikke noe av likevel. Nå leser jeg på skjerm og går rett inn i nettbutikken og bestiller mens lysten og kjøpsbeslutningen fortsatt er sterk. Jeg kan forestille meg lykken over å ikke måtte vente til boka kommer i posten tre dager etter. Vips er den på plass i leseverktøyet mitt og vips ligger jeg på magen i senga og leser, det blir så bra.
Når jeg leser om e-boka er det om oppløsning og skjermkvalitet og distribusjon. Det er ingen som snakker om det jeg lurer på: Hvordan kommer selve boka til å forandre seg?
Jeg gikk på e-bok-møte på Blå for å høre hva de e-bokkyndige hadde å si. Jeg styrket meg på en Jägermeister og stilte spørsmålet mitt: Hvis vi oversetter fra avis, så er det jo ikke slik at hele gevinsten av nettavis er at den er lett å ha med seg på ferie. Det er merverdi: Å åpne nettsaken om Pirate Bay-rettssaken på db.no og få lyden direkte fra rettssalen i Stockholm.
Panelistene på Blå ble svimle av spørsmålet mitt og de ville ikke åh åh ha vinduer som poppet opp her og der, det er mellom teksten og leseren det skjer og da må det ikke være noe annet enn ord og hjerne der, det hadde vært gjort slike forsøk men det ble ikke noe greie på det, det er dataspill det jeg snakker om, hvis det er bok jeg vil ha må jeg leve meg inn i forfatterens verden. Jeg ble skuffet.
Tekst trenger ikke bare være ord etter hverandre på linje. Jeg tenker på alle lenkene e-boka kan ha. Hver gang det er et fremmedord, en referanse til noe så kan jeg klikke meg rett inn i ordboka eller Wikipedia. Det gleder jeg meg til. Så demokratiserende det blir, vanskelige tekster kan åpne seg for folk. Og tekster er alltid vanskelige for noen som likevel har lyst til å lese dem. Hvorfor ikke åpne dem for flere med et ekstra tekstlag? Erlend O. Nødtvedt kan la Olav H. Hauges «Det er den draumen» ligge lenket under sitt eget hyllestdikt.
Når du leser Gunhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» og hun foreslår PJ Harvey som lydspor til et avsnitt så virker det best hvis du kan sangen fra før, hvis hukommelsen din er på parti og du husker den. Hvis den var lenket opp kunne du ha den lavt på i bakgrunnen og suge inn stemningen.
Hvis du ville ha den gamle opplevelsen av å sitte i en stol, bare du og boka og et peisbål, så kunne du velge usynlige lenker. Idet du selv fikk et ønske om en lenke kunne du føre pinnen over ordene for å se om det fantes noe i universet under.
Kriminalromaner kan ha relasjonskart jeg kan trykke på når jeg kommer til et navn jeg har lest før men i farta ikke klarer å plassere: Peder Holst er gift med Annica og far til Madeleine, det var han som møtte Erik Lentner ved et svømmebasseng.
Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv» kunne hatt en googlemap til Carl Berner-krysset. Hvis du nå satt i Gryllefjord og begynte å tenke på om det bakeriet var på det stedet der du var en gang, så tok du fram pekeren og sjekket om Per Petterson hadde lagt ut en mulighet til deg. Per Petterson min venn, tenkte du kanskje. Så grei han er.
Forfatteren kan gi oss flere av assosiasjonene sine i laget under, lenke til et maleri med samme stemning.
Men hva vet jeg, jeg ligger bare hjemme i senga og tenker på disse tingene. Jeg håpet de som reiser på e-bokseminarer og messer og symposier og e-bokheaven skulle fortelle meg hva jeg har å glede meg til om noen år når jeg skal ligge på magen og besvime over ei e-bok og idet jeg gjør det, merker jeg pinnen min til funksjon strek under og setter en strek på siste side: Les om igjen i morra.
