Kan bare menn slakte?

I tirsdagens Dagens Næringsliv (DN) gikk Helen Uri hardt ut mot DN Lørdag-artikkelen Hevneverk. En åtte siders artikkel om hårsåre forfattere og nådeløse kritikere. Og det var verre enn hun først skrev i DN. En trykkfeil hadde ført til at det sto 21 og ikke 22 menn som er nevnt ved navn, av 23 navngitte personer i Hevneverk. 

– Jeg mistenker ikke at artikkelen er skrevet med vond vilje, men snarere er et resultat av ubevisste mekanismer hos journalisten. Det er dårlig journalistisk håndverk, sier forfatter og språkviter Helene Uri.

Lite tiltrekkende

Hun grep til tastaturet fordi hun ble overrasket over den manglende kjønnsbevisstheten.

– Noen må si fra til disse mennene at slike skjeve fremstillinger er dumt og lite tiltrekkende.

Hun understreker at hun ikke har googlet den mannlige journalisten for å sjekke alder, men kjønnet er klart. Hun tror ikke det hadde vært mulig at en artikkel skrevet av en kvinnelig journalist, med motsatt kjønnsfordeling av de omtalte, ville gått gjennom redaksjonelt.

– Vi reagerer sjelden på den 1/3-fordelingen av kvinner som det er til daglig. Men vi ser det når det når flere kvinner synes. Det er trist at det i 2014 er en slik manglende bevissthet og det blir så skjevt som her.

Den morsomste saken

Redaksjonssjef Frode Frøyland i DN Magasinet legger seg ikke helt flat for kritikken, og innrømmer at Uri har et poeng.

– Jeg må først si at det er en hylende morsomt skrevet artikkel med herlig frekke illustrasjoner. Jeg synes at det var den morsomste saken denne magasinhelgen. Når det er sagt, Helene Uri har et poeng: Vi må hele tiden bestrebe oss på å ha flere kvinnelige kilder.

Han påpeker også at det er mulig å telle anderledes. En annen lesing av artikkelen ville vist at det var tre hovedpar av forfatter mot kritiker.  I det ene paret var det en kvinne. I tillegg mener han at lørdagsutgaven må sees som en helhet.

– Hvis Uri hadde lest hele DN Magasinet forrige helg, ville hun ha oppdaget en høy kvinneandel. Portrettintervjuet er en kvinne, vi har et femsiders profilintervju med en kvinne og vi har en dokumentar om lakseoppdrett med flere kvinnelige ekspertkilder. Det er rett nok flere bilder av laks enn av kvinner i den saken. Vi er bevisste på at det skal være flere kvinner i avisen, og er et magasin for mannstungt, prøver vi å veie det opp. Men vi kan alltid bli bedre.

Frøyland tar på sin egen kappe at det ikke er flere kvinnelige kritikere eller forfattere med i artikkelen. Det hadde, som han sier, også vært interessant å høre hvordan en Anne B. Ragde hevner seg på sine kritikere i bokform.

Mannlig slakt

Henrik Keyser Pedersen leder litteraturseksjonen i Kritikerlaget. Han er usikker på om artikkelen kunne vært skrevet med flere kvinnelige kritikere. Han tror ikke det ville vært umulig, men vanskelig uten mer omfattende research.

– Det at slakten er særlig knyttet til en mannlig dømmende omgang med andres åndsverk er det ingen tvil om. Men er det egentlig et problem? Slakt høres brutalt og urettferdig ut, men strengt tatt kan det like gjerne være synonym med en grundig, men totalt avvisende dom over et verk.

Han sier ikke at kvinner ikke skriver like krast, men viser til at det fra kvinner i Kritikerlaget er blitt tatt til ordet for en mer sympatisk lesing. Selv synes han norske anmeldere heller slakter for lite enn for mye.

Irriterende usynlig

En anmelder som vet å slakte er Dag og Tids litteraturanmelder Merete Røsvik Granlund. I bloggposten Usynlig skrift spør hun mandag hvorfor kvinnelige kritikere så ofte er usynlige. Hun var for øvrig nevnt i Hevneverk. Men kun ved avisnavn og ikke sitt eget.

– Det var fint være sitert. Det skjer uhyre sjelden andre steder enn i reklameøyemed. Likevel var det irriterende å ikke være nevnt ved navn.

Hun opplevde artikkelen som ekstremt mannlig vinklet og med sexistiske tendenser. Sistnevnte særlig i fremstillingen av Stig Larssons utfall mot  Åsa Beckman. Episoden var illustrert med en tegning der Beckman blir tisset i munnen av Larsson.

Speiler milijøet

Dette gjorde artikkelen ekstra grell i hennes øyne. Samtidig mener hun at valget av intervjuobjekter ikke gir en helt skjev fremstilling av den norske litterære virkeligheten.

– Dette er profilerte navn i miljøet. Det er folk som har markert seg og har en posisjon basert på både dyktighet og sine omstridte syn. Sånn sett speiler den miljøet.

Granlund tror at det var lettere å finne mannlige eksempler fordi kvinnene ofte er forsiktigere i sine uttalelser. Selv skal hun være ganske sint før hun våger å ta en kamp i offentlighet, fordi hun mener det kan koste mer for henne som kvinne. Hun kan likevel på strak arm nevne minst fem kvinnelige kriitkere DN kunne kontaktet, om det var kjønnsbalanse de ville ha.