En uheldig praksis som har medført misforståelser

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Vi har sett det stadig oftere de siste årene. Formuleringer i mediene om at navn på omkomne etter ulykker frigis «i samråd med» eller «i forståelse med» de pårørende. Etter at to tenåringsjenter omkom i en trafikkulykke i Østfold nylig, var det de pårørende som selv «gikk ut med» de omkomnes identitet, ifølge Smaalenenes Avis.

«I samråd med» betyr etter diskusjon, rådslaging eller i forståelse med – altså at de pårørende aktivt har deltatt i beslutningen om frigivelse av navnene.

Slike formuleringer får det til å fremstå som at det er de pårørende som avgjør når, hvorvidt og hvordan disse opplysningene skal publiseres. Det er uheldig fordi det bidrar til misforståelse om hvem som skal ta avgjørelser og hvem som sitter med ansvaret. Praksisen vil også på sikt føre til mindre åpenhet omkring opplysninger av stor offentlig interesse.

Hensynet til ofre og de pårørende i ulykker og kriminalsaker er helt sentralt i presseetikken.

Andre setning i punkt 4.6 i Vær varsom-plakaten gir tydelig beskjed: 

«Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet.» 

Vi pleier å kalle det den kanskje sikreste måten å bli felt i PFU: Å bringe dødsbudskapet til de pårørende. Derfor pleier vårt råd til redaktørene å være: husk å ikke publiser bilder som kan være identifiserende – og husk at det er vanskelig å vite hvilke detaljer som kan identifisere. En koffert på en motorsykkel i Åndalsnes. Et bilde av et brennende hus i Telemark. Opplysninger om en lokal mann og en lett gjenkjennelig bil i Askim. Alt dette er eksempler på saker der pårørende har klaget inn medier og begrunnet det med at dødsbudskapet kom via mediene og der utvalget har konkludert med klare brudd på god presseskikk.

Men når de pårørende er informert, er hovedregelen at omkomnes identitet er offentlig informasjon. Hvorfor? Fordi dette er viktig informasjon for allmennheten. Det bidrar blant annet til å hindre usikkerhet, spekulasjoner og ryktespredning.

At navn på personer som omkommer i ulykker som utgangspunkt er offentlige, ble slått fast i et brev fra Politidirektoratet til Norsk Redaktørforening i 2020. Det fremgår også av Justisdepartementets rundskriv (G 56/81 av 19.2.1981), hvor det heter: 

«Når det ellers gjelder anvendelsen av offentlighetsloven i saker som behandles av politiet, vil man nevne at departementet har lagt til grunn at f.eks. navn på omkomne etter ulykker m.v. i alminnelighet ikke er unntatt fra offentlighet. Forutsetningen må imidlertid være at de pårørende først er underrettet.» 

I kriminalsaker kan navn på drepte holdes tilbake, men kun av etterforskningsmessige hensyn.

Når mediene adopterer politiets formuleringer om at navn på omkomne offentliggjøres «i samråd med», gis det et feilaktig inntrykk av at de pårørende deltar i beslutningen om offentliggjøring.

Dette er en avgjørelse som den enkelte redaktør skal ta, med de forpliktelsene som Vær varsom-plakaten pålegger oss. Pårørende skal slett ikke måtte ta denne type avgjørelser i en vanskelig situasjon, og vi som redaktører skal ikke overlate redaktøransvaret til pårørende, politi eller andre.

Den uheldige praksisen har medført misforståelser om at de pårørende kan nekte offentliggjøring av navn på omkomne. I flere tilfeller har redaktørforeningen fått henvendelser fra redaktører og journalister som opplever at politiet lar de pårørende styre dette. Dette er svært uheldig og vil på sikt gi oss et samfunn med mindre åpenhet. Selvfølgelig skal redaktører og journalister vise omtanke og varsomhet og lytte til argumenter om å vente med offentliggjøring av navn. Men avgjørelsen om hva som publiseres og ansvaret for dette må vi aldri gi fra oss.

Det er fullt mulig å få fram at de pårørende er klar over frigivelsen av navn. Avisa Hordaland brukte denne formuleringen etter en skuterulykke i vår: «Dei pårørande er informerte om at namnet vert gjeve til pressa.»

LES OGSÅ:

Flere medier går i barne-fella