Færre podkaster som gir oss lyd av livet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Jeg underviser journaliststudentene ved Oslo Met i podkast og radio. En viktig del av studiet er å lage scenisk journalistikk, det vil si å vise fram virkeligheten ved å være der når det skjer. Enten det er når miljøaktivister ror seg ut til et stort tankskip for å stoppe det fra å tanke, når heimevernet øver på å beskytte oss i tilfelle atomkatastrofe, eller når en due har surret seg inn i plasttråd og trenger hjelp. Scenene viser fram deler av virkeligheten du ellers ikke ville fått med deg.

Men, når studentene skal ut i bransjen, er ikke dette kunnskap de trenger. Det vet jeg fordi jeg i tillegg jobber med å lage podkast for noen av landets største medieaktører. Det er lenge siden jeg var ute i felt eller hørte om noen andre som var det. 

Podkast og radio blir i all hovedsak laget i et studio, ikke ute i verden der det vi snakker om skjer. Mens vi før ble tatt med ut i verden og inn i samtiden, blir lytteren nå for tiden oftest dratt med inn i studio og tilbake til fortiden. Er dette et problem da? Ja, for det endrer hvilke historier vi forteller.

Det er dårlige tider i mediebransjen (det er det jo alltid), og det er billigere å lage studiobasert innhold enn det er å sende en journalist ut, og inn i folks liv. Men selv om mediehusene sparer penger, gjør det lytterne fattigere. 

For hva er det vi hører? 

Satt på spissen kan du si: Liker du ikke true crime og kjendiser som snakker sammen, så har du egentlig ikke så mye å gjøre i podkastmediet lenger. Heldigvis finnes det noen (ytterst få) lysglimt som tar samfunnsoppdraget vårt på alvor. La meg vise deg hvorfor de er så viktige.

Hvor mye vet du om hvordan det er å være skeiv i et minoritetsmiljø der du står i fare for å miste familien din om du forteller at du har fått en kjæreste av samme kjønn?

I Svarttrost Doks Hemmeligheten møter vi norsk-tamilske Renold som har bestemt seg for å fortelle familien sin at han er homo. Vi hører journalisten skildre hvordan Renold holder seg fast i stolen og ikke får med seg hva som skjer rundt ham. 

Tine Eide har laget over 100 podkast-episoder med spørsmål fra barn

Vi hører stresset i stemmen hans når han sier han har åpnet en øl for å roe nervene. Selv om jeg ikke deler identitet med Renold, er det ikke vanskelig for meg å leve meg inn i uroen hans. At jeg som lytter får være med der det skjer, gjør noe med meg. Empatien min øker. Jeg opplever en del av virkeligheten jeg ellers ikke ville fått med meg.

Skulle dette blitt lagd i et studio, ville det ikke skapt samme lytteropplevelse. At Renold skulle sittet ansikt til ansikt med programlederen og fortelle i fortid om det å komme ut, ville ikke gitt i nærheten av den samme opplevelsen.

Det ville vært en virkelighetsframstilling kjørt gjennom både hukommelses- og selvsensurfilteret hans og ville aldri kunne gi samme sterke følelsen av empati som den gjør når jeg hører nervøsiteten i Renolds stemme. 

Men, mest sannsynlig ville du aldri hørt historien om Renold om den ikke hadde blitt laget i reportasjeform, for den passer ikke som en studiofortelling. Historien ville gått oss hus forbi. Med mindre han ble drept, da kunne det blitt en true crime-fortelling.

La meg vise deg et eksempel til - Hvor mye vet du om hvordan det er å være trygda i Trondheim? 

Om du vet noe som helst, er jeg nesten sikker på at det er fordi du har hørt Skitbyen fra NRK. Her får vi bli med inn i Berits liv og være førti centimeter fra henne i det hun får brev om at hun må flytte ut av huset sitt. 

Gjennom fortvilelse og galgenhumor får vi trekke våre egne slutninger om hvordan det må være å leve som ufør og forholde seg til et system som ikke akkurat oppleves som hjelpsomt. Det er noe helt annet å høre Berit fortelle røverhistorier fra sin egen stue enn å høre henne studiointervjuet i EKKO på P2 etter podkasten kom ut. Hadde det ikke vært for podkasten, ville nok Berit aldri blitt intervjuet i et studio, for livet hennes passer heller ikke som en studiofortelling. 

Med mindre hun hadde forsvunnet på mystisk vis, da kunne også hun blitt en true crime.

Historiene vi får være med på mens de skjer, der de skjer, fester seg i oss på en annen måte enn det gjenfortalte historier gjør. Det er en øvelse i empati, det er med på å skape forståelse og hjelper oss til å se verden mindre svart/hvitt. Det er trygt og forutsigbart å lage studiobasert radio og podkast. 

Men det gir oss en mye fattigere lydjournalistikk. 

LES OGSÅ:

Hatet hvordan miljøet ble skildret – laget feelgood-podkast fra livet rundt fattigdomsgrensa