Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Under pandemien bestemte journalist og tidligere redaktør Felicia Øystå og ektemannen at det var på tide å ta grep om livet. Nå som barna var blitt voksne, ønsket de en forandring fra livet i Drøbak.
– Tanken på å være i Drøbak i tyve år til, og så dø, var litt depressiv. Da jeg så at jobben i Svalbardposten var ledig, så jeg på det som en kjempestor mulighet, sier Øystå til Journalisten.
I starten av pandemien opplevde den daværende frilansjournalisten usikkerhet i mengde oppdrag. Hun søkte faste jobber, og fikk etter sommeren 2021 vite at jobben i Svalbardposten var hennes om hun ville ha den.
– Jeg og mannen min hadde snakket lenge om at vi ønsket å gjøre noe annet, og Svalbard er utrolig interessant, spesielt for journalister, sier Øystå.
Lokal, nasjonal og internasjonal
Øystå hadde inget spesielt forhold til Svalbard før hun flyttet dit, annet enn at mannen hennes hadde vært der før. Han bodde en periode på Svalbard på 90-tallet og var også der på en jakttur i 2018. Ellers var det hun visste om øya for det meste begrenset til det hun hadde lest i mediene, sier hun.
Da Øystå fikk jobben, sendte Svalbardposten en pressemelding der hun uttalte at «– Jeg kunne ikke vært mer glad om jeg vant i lotto». Det står hun fortsatt for i dag, sier hun til Journalisten, for Svalbardposten er ikke som enhver lokalavis, mener hun.
– Dette er et sted med mye spennende geopolitikk. Svalbardposten konkurrerer også med de største avisene med saker som politisk angår hele Norge. Jeg lærer utrolig mye av å jobbe her.
Det er tilfredsstillende at hun kan lære noe nytt på jobb hver dag, også som voksen og erfaren, sier hun videre. Det gir henne driv i arbeidslivet.
– Jeg oppfordrer journalistene til å komme og jobbe på Svalbard, fordi maken til læringskurve skal de lete lenge etter.
– Hvordan er det annerledes å jobbe på Svalbard i forhold til fastlandet?
– Vi er en lokalavis som dekker det lokale, men har en ekstra dimensjon med at Svalbard er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Tematikken er mye bredere i hvilke type saker vi skriver og de nasjonale og internasjonale konsekvensene av det som skjer her.
Annonse
Tomme butikkhyller
Nå er det litt over et halvt år siden Øystå og ektemannen flyttet til Arktisk.
– Er livet på Svalbard slik du hadde sett for deg?
– Jeg er superfornøyd. Det er selvfølgelig litt vanskelig å venne seg til klima. Det er ikke så gøy å se på sosiale medier at alle koser seg i sola i Drøbak nå, mens det regner og er kaldt her, men vi finner glede i det lille av solskinn vi har.
Felicia Øystå på tur med hunden i Longyearbyen.Foto: Privat
Øystå forteller om et godt sosialt miljø blant de rundt 2500 innbyggerne i Longyearbyen. De har flere foreninger, restauranter, et rikt og multikulturelt kulturliv og mange besøkende turister, studenter og sesongarbeidere.
Noen aspekter ved livet på Svalbard er likevel unike, sier Øystå. I Longyearbyen er det for eksempel ingen som selger herreklær. Og det er bare én matbutikk, som ofte er tom for visse råvarer som kjøtt og grønnsaker.
– Dette er såkalte «first world problems», men man får et litt annet perspektiv her, fordi vi skjønner hvor bortskjemte vi er i Norge. Her må jeg rett og slett gå på butikken med et åpent sinn og lage det jeg finner.
Et sårbart samfunn
Svalbard er isolert fra resten av landet. Nå som det er streik i SAS har det vært problematisk for øyboerne som er helt avhengige av flyvningene for å reise inn og ut.
Som følge av streiken er det ikke bare det at beboerne ikke kan dra på etterlengtede ferier, men hele samfunnet stopper litt opp: Sommervikarene kommer seg ikke frem, pasienter får ikke reise på helsebesøk på fastlandet, og streik kan i noen tilfeller utgjøre fare for liv og helse.
– Det viser bare hvor sårbart samfunnet er her.
Men til tross for utfordringene ved å bo i et isolert samfunn, er Øystå fornøyd med livsendringen. Hun har dessuten fått utelukkende positive tilbakemeldinger fra familie, venner og kolleger fra sør, sier hun.
– Det å bo i nærheten av Nordpolen føles eksotisk. Det føles som en heldig mulighet.
