– Før eller siden måtte denne karrieren ta slutt

«Hei Harald. I forbindelse med at du skal motta en ærespris under årets bilde-utdelingen lurer jeg på om du har tid til å møte meg til et intervju?»

Omtrent sånn lød meldingen Harald Henden fikk av Journalisten en liten uke før selve utdelingen av Årets bilde. Via pressefotografenes klubb (PK), hadde vi fått grønt lys til å opprette kontakt med mottakeren av den aller første Pressefotografens Ærespris.

Henden var informert, fortalte de. 

Da telefonen ringer tilbake er det en lattermild Henden på tråden. 

– Du, hvilken pris er det du snakker om? 

– Ikke verste måten å dø på

Det har gått et par dager siden telefonsamtalen. Vi møter Henden på det nærmeste stedet, nærmest hjemme. Formen er ikke på topp for Henden har kreft, og legene har nå gitt han en tøffere dose cellegift i bytte mot å dytte døden et par måneder frem i tid. 

– De oppretter en fast ærespris. Jeg har forstått det sånn at den skal gå til meg først. Det er klart jeg setter pris på det. 

Henden har ringt litt rundt og fått litt mer info om kvelden som ligger to døgn frem i tid. Ikke bare får han ærespris, men hans gode venn og VG-kollega Espen Rasmussen har også fått istand en fotoutstilling med Hendens bilder, forteller han. 

– Du hadde kanskje ikke sett den komme? 

– Nei, nei, definitivt ikke, men dette er jo ikke den verste måten å dø på, nå får jeg høre alle godordene før jeg forsvinner. 

Tilfeldigheter

Det var klatring, fjellskiturer og Himalaya-ekspedisjoner som oppholdt den unge Henden da han studerte på den andre siden av fjellet på 80-tallet, og selv om det på det tidspunktet var landskapsbilder som lå i søkeren hans, var det den grunnleggende fotointeressen som gjorde at han, tilfeldigvis, endte opp som fotograf i studentavisa Studvest. 

– Det var ingen andre som kunne ta bilder der så da tok jeg på meg den jobben, sier han og ler. 

Turen gikk raskt videre fra ubetalt jobb i Studvest til fast jobb i Bergensavisen (BA). 

– Og det var for så vidt ålreit det, men jeg husker at jeg tenkte at dette ikke var et yrke å bli gammel i. 

Han sa opp jobben i BA med tanke på å fortsette å studere, men akkurat da, i nesten samme øyeblikk, forsvant VGs Bergen-fotograf Bjørn Thunæs til Oslo. 

– Dermed hadde VG behov for en fotograf, og dermed så endte det sånn, forteller Henden med et smil. 

En utdøende rase 

Det var håndverket som fristet. Magien i det bildene dukket opp i «fixen» i mørkerommet. Prosessen rundt fremkalling av bildene mye heller enn å sitte foran en datamaskin.

Tidlig på 90-tallet hadde han ofte flere kamera med ut på jobb. Ladet med svart-hvitt film i et par og fargefilm i et siste. På den tiden var det bare midtsiden som var mulig å trykke i farger, så det var viktig å kunne levere bilder til den og. 

Prosessen har endret seg, yrket har forandret seg, forteller Henden. 

– Den klassiske pressefotografen er en utdøende rase.

– Tidligere hadde vi pressefotografer en helt enestående spesialitet. Vi var de eneste som kunne dra ut, ta et bilde, få det fremkalt og få det hjem til redaksjonen slik at det kunne komme på trykk dagen etter. I dag kan alle gjøre det, sier han. 

Kompartmentalisering

Sultkatastrofer og krig, tsunamier og terrorangrep. Ønsket om å dokumentere, og være til stede og vise hva som foregår, har vært drivkraften og grunnen til at han nå kan se tilbake på over 35 år som «krigsfotograf» for VG. 

Å takle katastrofene, og ikke minst inntrykkene av alt han har opplevd, har han jobbet mye med, ofte i samtale med bestevenn, lege og tidligere president i Leger uten grenser, Morten Rostrup. 

Det er likevel noen minner som har brent seg dypere inn enn andre, som dukker opp oftere enn andre, forteller han. Blant annet trekker han fram sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1998. 

 – Der en liten gutt på halvannet år dør mens han sitter på sin morens arm, og mens jeg fotograferer. Da føler du deg ganske maktesløs for det er ikke en dritt du kan gjøre. 

– Også har du Serena Hotel da, sier han. Terrorangrepet i Kabul hvor Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen ble drept, og VG-fotografen kjempet for å holde liv i ham.

Å takle ekstreme situasjoner har nok litt med personlige egenskaper å gjøre, mener Henden, og, etter hvert, en stor dose erfaring. 

– Jeg hadde ikke holdt ut i 35 år hvis jeg ikke hadde klart å legge det til side når jeg kom hjem. 

Det er nettopp kompartmentaliseringen han snakker med bestevenn Rostrup om. Det å klare å legge inntrykkene i en skuff når du kommer hjem, for så å dra det frem igjen når du trenger kunnskapen, erfaringen eller følelsen. 

– Det tror jeg er ekstremt viktig, forteller Henden. 

Han legger til: 

– For hvis ikke hadde det vært vanskelig å fortsatt være mentalt frisk etter å ha vært med på så mye ekstremt i så mange år. Alle vil være redd i en del av de situasjonene jeg har vært i, spørsmålet er hvordan du takler situasjonen. Du kan ikke bli handlingslammet eller irrasjonell, det ville gjort det veldig mye farligere.

Takknemlig for tilliten

For det har vært ekstremt de situasjonene han har vært i og det han har opplevd på jobb, likevel har han reist tilbake gang på gang, i tillegg har arbeidsgiver VG gang på gang sendt ham ut igjen trygt vitende om at han, med stor sannsynlighet, kommer hjem igjen. 

 – Det er noe jeg har vært og er ekstremt takknemlig for at de faktisk har vist meg den tilliten. Det er det som har gjort meg til den jeg er, det har formet identiteten min, for jeg hadde jo egentlig ikke noe brennende ønske om å bli krigsfotograf, sier han. 

Han legger til: 

– Men det har jo med mange andre ting å gjøre også. Jeg kunne aldri drevet med dette så intenst hvis jeg hadde hatt familie og barn. 

Fotobagene står ferdig pakka

Behovet for å dokumentere de store hendelsene har ligget som en grunnstein i ham. Han forteller om det fysiske ubehaget han kjente på når det skjedde store ting ute i verden, og han av en eller annen grunn måtte bli hjemme. 

Det ubehaget føler han ikke lenger på. Han har vært på sin siste reise, det har han slått seg til ro med. Selv om han synes det er trist å ikke kunne dra tilbake og dokumentere de pågående konfliktene i Ukraina, og Israel og Palestina, har det foreløpig gått greit å ikke kunne følge de store hendelsene. 

Likevel: 

Fotobagene står fortsatt ferdig pakka, klare. 

– Det er bare for at jeg skal ha den mentale roen. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra jobbreise er å pakke om og gjøre klar til neste tur, sånn har det vært i mange år. 

Kommet i havn med æren i behold

Egentlig hadde ikke Henden planer om å fortelle om kreften til andre enn de nærmeste kollegene. Likevel, måneder senere, har han stilt opp i titalls intervjuer der han helt ærlig forteller om sykdommen og det uunngåelige utfallet. 

– Jeg hadde aldri forventet at det skulle bli så voldsomt. Men jeg ble intervjuet av Anders Giæver i hans podkast, og etter det bare ballet det på seg. 

– Hele den flommen av kjærlighet og varme som kommer mot deg, det har vært utrolig støttende og fint i den situasjonen. Og nå med denne prisen gir det meg en sånn ro. Før eller siden måtte jo denne karrieren ta slutt, men nå får jeg selv se hvordan den tar slutt. 

– En av de tingene jeg er litt trist for, sier han og blir stille. 

Det er første gang under intervjuet Henden stopper opp. Det er tydelig at det han nå skal si preger han mer enn alt det andre han har sagt til nå. 

– En av de tingene jeg er trist for er at jeg ikke skal få jobbe sammen med Espen Rasmussen lenger.

–  Vi kom først nær hverandre for noen år siden da vi dro til Ukraina sammen. Det er virkelig noe jeg føler en tristhet over. Espen er jeg virkelig blitt glad i. Han er en fantastisk fotograf, og et helt fantastisk  menneske. Det han har gjort nå, i denne sammenhengen, sier han og lener seg tilbake i stolen. 

Har lagt kamera på hylla for godt

«Historiebøkene hadde ikke vært de samme uten deg, dine bilder, jobben du gjør og medmennesket du er. Du setter spor, våger og inspirerer», står det i juryens begrunnelse for hvorfor de valgte å gi Henden PKs aller første ærespris. 

– Jeg føler at jeg kommer i havn med æren i behold nå, det gjør at jeg med enda større ro kan, ikke nødvendigvis glede meg til det som kommer, men med enda større ro akseptere det som kommer. 

Han legger til: 

– Jobben i VG har gjort meg til den jeg er, for jobben har vært hele livet mitt, men jeg må nok innse at kameraet er lagt på hylla for godt nå. 

– Jeg har ikke så veldig mye mer å bevise.

LES OGSÅ:

Ingen i Norge har fotografert flere kriger, katastrofer og konflikter enn VGs Harald Henden