- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
PFU-ordningen er finansiert og kontrollert av pressen, og selve PFU er basert på imponerende dugnadsarbeid av medlemmene i utvalget, som må (eller bør) lese kanskje et par tusen sider med saksdokumenter i forkant av hvert av årets elleve møter.
PFU har alltid vært preget av maksimal kapasitetsutnyttelse. Antall klagesaker som får full behandling i utvalget, har derfor vært ganske stabilt (118 i fjor etter fratrekk av 31 identiske klager på Amedia-aviser).
Forenklingseksplosjon
Hvordan har man løst den sterke økningen i antall klagesaker de siste 10-15 år? Svaret er at den er blitt forenklet bort. Sammenlignet med tiårsperioden 1999-2008, økte antallet forenklede klager i tiårsperioden 2009-2018 med hele 232 prosent.
I 2023 ble 128 klagesaker forenklet, det var altså flere saker som ble forenklet enn saker som fikk full behandling (når vi trekker fra 31 identiske klager på Amedia-aviser).
PFU skal godkjenne PFU-sekretariatets forenklinger. Gitt lengden på PFU-møtene og antall klagesaker som får full behandling der, kan det umulig være mange sekundene PFU-medlemmene bruker på å drøfte innstillingene om forenkling, om noen.
En som reagerte på PFU-sekretariatets forenkling, var Aase Sætran. Selv har jeg skrevet denne artikkelen om en sak som ble forenklet.
Kan makt også korrumpere pressefolk?
I klagesaker som får full behandling i PFU, følger utvalget i det avgjørende enten-eller-spørsmålet om felling eller frifinning PFU-sekretariatets innstilling i rundt 95 prosent av sakene. Og i de forenklede sakene frifinner altså PFU innklagd redaksjon i tilnærmet 100 prosent av sakene.
Det er derfor meget nærliggende å mene at det i praksis er PFU-sekretariatet ved dets leder Elin Floberghagen som avgjør nesten alle klagesaker. Hvor sunt er dette? Er det en styrke for selvjustisordningen at så mye makt til å avgjøre klagesaker er samlet på én hånd, nemlig hånden til generalsekretæren i Norsk Presseforbund?
Ferskt eksempel på tvilsom forenkling
En som nylig har reagert på Floberghagens forenkling av en klagesak, er tidligere Vårt Land-redaktør Trygve W. Jordheim, nå kommunikasjonsdirektør i Fellesorganisasjonen KA.
Åsnes kirkelige fellesråd klagde til PFU på at Glåmdalen i en varslersak lot en kilde påstå at fellesrådets advokatrapport var gjengjeldelse mot varslerne, og et brudd på arbeidsmiljøloven.
I de innklagde Glåmdalen-artiklene er det ikke synliggjort at opplysningen om lovbrudd er blitt kontrollert og sjekket opp mot andre kilder.
Fellesrådet hevder i klagen at Glåmdalen brøt Vær varsom-plakatens påbud om faktakontroll og kildekritikk i punkt 3.2 da den rammende opplysningen om lovbrudd ikke ble kryssjekket mot kompetente og uavhengige kilder.
I e-post til Fellesrådet skriver PFU-sekretariatet:
«Sekretariatet har vurdert klagen. Vi vil legge den frem for PFU med forslag om forenklet saksbehandling, fordi det etter vår mening ikke foreligger brudd på god presseskikk.»
I PFUs vedtekter står det i § 5:
«Saker der det etter sekretariatets vurdering åpenbart ikke foreligger brudd på god presseskikk, kan løses ved forenklet saksbehandling.» (min utheving)
Er det virkelig åpenbart at Glåmdalen ikke har brutt VVP 3.2 ved ikke å kontrollere bedre opplysningen om at Fellesrådets advokatrapport er gjengjeldelse og brudd på arbeidsmiljøloven?
Gåtefullt spørsmål
I sak 23-173 felte PFU for brudd på VVP 3.2 og uttalte blant annet:
«PFU vil minne om at mediene skal være kritiske i valg av kilder, og kontrollere at opplysningene som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i kildevalgene, jf. VVP 3.2. Kildearbeidet må også tydeliggjøres for publikum i det publiserte materialet.
(...) Selv om klager kom til orde, og hun også fikk artikkelen til gjennomlesning, finner PFU at avisens opplysningskontroll og kildebredde var mangelfull i den første påklagede artikkelen.»
I en annen sak som ble avgjort i fjor, 23-060, uttalte PFU blant annet:
«Etter utvalgets mening har Glåmdalen vært i kontakt med de relevante kildene, i tråd med VVP 3.2 om kildebredde. Utvalget vil samtidig påpeke at det er viktig å ikke bare velge relevante kilder, men også kontrollere hva kildene viderebringer av informasjon. Kildebredde i seg selv, innebærer ikke at solid kildekritikk er utført.» (min utheving)
Det springende punktet i klagen til Åsnes kirkelige fellesråd er om Glåmdalens kildekritikk har vært god nok. Dette er et gåtefullt presseetisk spørsmål der PFU-sekretariatets holdning varierer fra sak til sak. Hva som er rett presseetikk her, er noe av et mysterium. Men PFUs uttalelse i sak 18-189 gir oss et holdepunkt:
«PFU påpeker at opplysningskontroll og kildebredde er spesielt viktig i saker der alvorlige beskyldninger skal publiseres. Utvalget viser til punkt 3.2, som ber mediene tilstrebe kildebredde og kontrollere at opplysninger er korrekte.» (min utheving)
Mange vil mene at påstand om lovbrudd er en ganske alvorlig beskyldning.
Det er en kjent sak at i nesten alle varslingssaker gjør taushetsplikt og personvernhensyn at arbeidsgiver ikke kan gi annet enn overfladiske svar. For Glåmdalen ville det vært enkelt og journalistisk relevant å ta en telefon til en av landets mange advokater som er spesialister på arbeidsmiljøloven. Når Glåmdalen ville videreformidle en sterk og faktisk påstand om brudd på arbeidsmiljøloven, burde avisen tatt seg bryet med å sjekke påstanden med en ekspertkilde.
Det man i det minste må kunne mene om denne klagesaken, er at det ikke er åpenbart at Glåmdalen ikke har brutt VVP 3.2. Og da skulle heller ikke PFU-sekretariatet forenklet den.
En amatørmessig skrevet klage på halvannen side kan ha vært en hovedgrunn til PFU-sekretariatets forenkling. Uansett gjorde PFU-sekretariatet det her for enkelt for seg selv.
