Forfriskende idealisme, men uten pragmatisme

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I et innlegg i Journalisten tar en rekke unge journalister et oppgjør med valget av Norsk Journalistlags (NJ) landsstyre under landsmøtet denne uka. Og for det applauderer jeg Trond Odin Myhre Johansen, Lova Vassli Hilanmo, Eline Østby Stene og Hanna R. Solligård. Jeg støtter saken, men ikke kampen.

De kritiserer landsmøtet for hvordan ønsket om yngre representanter ble møtt, og prosessen ellers. Her er det likevel rom for å se seg selv i speilet.

De gjengir for eksempel misnøyen med at seansen ble betegnet som et «ungdomsoppgjør i tolvte time».

Det stemmer at dette ble sagt – men det mangler kontekst. Det ble sagt av en ung, 26 år gammel journalist, relativt fersk i bransjen. Det ble sagt av en som også var på sitt første landsmøte, og som gjentatte ganger understreket fra talerstolen at han ønsket et landsstyremedlem under 30. Det var jeg som avsluttet debatten med denne påstanden, og jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Skuffet over innstilling

Da valgkomiteens innstilling ble lagt frem under landsmøtet, ble jeg – som mange andre – skuffet over at ingen av kandidatene var i 20-årene. Samtidig ble jeg gjort oppmerksom på at det var et rekordungt landsstyre. I tillegg hadde valgkomiteen gjort en innsats for å nå ut til yngre, potensielle kandidater – uten å få napp. Selv ble jeg kontaktet, men takket nei av ulike årsaker.

Her vil jeg utfordre NJ Student og den «unge fraksjonen» med spørsmålet: Hvor omfattende var dialogen deres med valgkomiteen om representasjon i forkant?

Personlig synes jeg alle kandidatene som ble foreslått under hvert valg, var gode. Det jeg derimot reagerte på – og tok til orde for fra talerstolen – var retorikken som ble brukt.

For det første var kritikken mot valgkomiteen sterk og krass, uten at det kom fram en forståelse for arbeidet deres. På et tidspunkt spilte det ikke lenger noen rolle hvem motkandidaten var – den unge skulle inn, koste hva det koste ville.

Kunstig dikotomi

Verre var det at det for hver benking ble konstruert en kunstig dikotomi, hvor valget sto mellom en «gammel» kandidat (hvorav den yngste var 31) og den prekære nødvendigheten av å få inn en ung. Det er en uheldig fremmedgjøring av mennesker som er villige til å vie tid, energi og engasjement til vårt felles mål.

Videre er det verdt å påpeke at bruk av «partipisk» og fraksjonering ble kritisert av en ung stemme i den samme debatten. Da er det påfallende hvordan en samlet Oslobenk stemte i favør av den unge kandidaten under den første benkingen – mot en distriktskandidat. Og det i en fra før av Oslo-tung innstilling.

Også i debatten om valgkomiteens sammensetning ble det forsøkt å få inn en ung representant ved å endre sammensetningen – noe som burde blitt diskutert i vedtekts debattendagen før.

Nyansert retorikk

Når de samtidig hevdet at de taler for «alle unge», ble det vanskelig å ikke si fra. For selv om jeg støtter idealene, ønsker jeg en mer nyansert retorikk og en mer løsningsorientert tilnærming.

«Hvordan skal vi som aldri har vært på et landsmøte forstå alt dette? Hvem har leda veien for oss tidligere?», spør innleggsforfatterne.

Også jeg var på mitt første landsmøte og det var mye jeg ikke forsto. Samtidig er det vanskelig å se for seg at mye av dette ikke kunne vært løst med et par e-poster i forkant – eller ved å stille spørsmål til de rette personene. Og når det ikke skjer, må man respektere de demokratiske prosessene.

Når den unge kvartetten forteller hvordan påstander om forståelse men med en «undertone av tretthet», handler det ikke om budskapet – men hvordan det har blitt formidlet.

«Er det sånn vi skal møte ungt engasjement? Når vi faktisk tok sjansen, dritnervøse, og faktisk gikk opp på den talerstolen?», spør de.

For enkel kritikk

Også jeg kjente på dette under møtet. Men å forenkle kritikken til at man blir møtt med tretthet – og løfte min uttalelse om «ungdomsopprør i tolvte time» ut av kontekst – synes jeg undergraver det som faktisk var en på mange måter en nyansert debatt.

Til slutt vil jeg minne om at sammensetningen av landsstyret er komplisert. Det er mange hensyn som må tas. Alle vil ha en stemme: småavisene, konsernene, regionene og produksjonsselskapene – for å nevne noen. At alt dette blindt skal skyves til side for at en ung kandidat skal få plass, synes jeg er lite konstruktivt. Men at landsmøtet har klart å vektlegge alle disse hensynene – men ikke aldersdimensjonen – ja, dét er en skuffelse.

Nå har vi markert oss, nå må vi bare vinne respekten.

LES OGSÅ:

Ungdomsopprøret i tolvte time

Eit ungdoms­opprør å læra av