Forsvarssjef Eirik Kristoffersen blir intervjuet i av VGTV i 2022.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret
DEBATT:
Forsvaret ser ikke forskjell på journalistikk og PR
Som journalister i et fagmedium som dekker Forsvaret, møter vi ofte pressekontakter med manglende rolleforståelse. I mange tilfeller skaper dette problemer for det journalistiske arbeidet.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Et eksempel på svak
rolleforståelse kom i et debattinnlegg i Journalisten av oberstløytnant Stine
Gaasland i Forsvarets kommunikasjonsenhet.
I innlegget skryter Gaasland av
Forsvarets åpenhet om Forsvarets spesialkommando, etter å ha fått kritikk for
manglende tilgang fra frilansjournalist Fredrik Drevon. (For åpenhetens skyld:
Drevon har tidligere jobbet i Forsvarets forum.)
«Vi har sluppet journalister
inn – og vi har selv fortalt historien til våre spesialsoldater i egne kanaler.
Vi har fortalt historien gjennom nyere formater som eksempelvis podkast, som
har gitt oss anledning til å gå mer i detalj enn i andre formater», skriver
Gaasland.
Gaasland visker dermed ut
skillet mellom kritisk og uavhengig journalistikk, og velregissert PR. Vi
oppfatter dette som et sterkt signal om at «Vi trenger ikke å møte pressen, vi
publiserer jo stoff i våre egne kanaler».
At Forsvaret publiserer
podkaster og andre formater er ikke nødvendigvis galt i seg selv. Problemet er
forestillingen om at dette kan sidestilles med – eller erstatte – uavhengig
journalistikk.
Dobbeltrolle
«Kommunikasjonsfolkene i
Forsvaret jobber fortløpende med både egenproduksjon og tilrettelegging av
saker og reportasjeturer for journalister», skriver Gaasland.
Igjen, problemet er ikke
nødvendigvis Forsvarets egenproduksjon. Men når samme personer jobber med
egenproduksjon, samtidig som de skal tilrettelegge for journalister, går det
fort galt.
Et eksempel er da Forsvarets
forum nylig var i England for å intervjue ukrainske soldater som får opplæring
av Heimevernet. Forsvarets forum ble bedt om å sende spørsmålene til ukrainerne
på forhånd, gjennom en av Heimevernets kommunikasjonsfolk.
Overraskelsen ble stor da det
viste seg at personen som håndterte spørsmålene på vegne av Forsvarets forum,
også skulle gjøre sine egne intervjuer av de samme ukrainske soldatene, for
publisering i Forsvarets PR-kanaler.
Dette var antagelig ikke vondt
ment, men at Forsvarets PR-folk får tilgang på pressens spørsmål i forkant av
sitt eget arbeid, er åpenbart undergravende for den journalistiske
virksomheten.
Signaler
fra toppen
«Det er vår jobb å vurdere og
finne gode arenaene for journalistene slik at de får en best mulig sak»,
skriver Gaasland.
Vi vil hevde at journalistene
selv er de beste til å vurdere hvilke arenaer som gir den beste
journalistikken. Pressekontakter kan naturligvis være behjelpelige med
tilrettelegging. Men når de samme personene som tilrettelegger for pressen også
jobber med Forsvarets omdømmebygging, fremstår ikke alltid påstanden om at
Forsvaret jobber for pressens beste troverdig.
Forsvaret er et statlig organ,
noe som stiller krav til transparens og tilgjengelighet for pressen. Det har
kommet klare signaler fra forsvarsledelsen om at Forsvaret skal praktisere
åpenhet.
I mange tilfeller praktiseres
dette og Forsvaret gir pressen gode arbeidsvilkår. Andre ganger oppleves
kontakten med Forsvaret problematisk. Et tydeligere skille mellom
pressekontakter og innholdsprodusenter vil bidra til et mer pressevennlig – og
dermed åpnere – forsvar.