Fra en som så «Bamsegutt» først nå: Hva vi kan lære av Tore

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Da jeg på tampen av forrige uke fikk tilgang til de fire episodene av «Ingen elsker Bamsegutt», satte jeg meg til rette og gjorde unna en liten «Bamsegutt»-maraton. Som mange andre fikk jeg ikke med meg serien de få novemberdagene den var tilgjengelig hos NRK i fjor.

Godt voksen «kaill» 

– Man har ikke sett dette før: En dokumentarserie om en uføretrygda, godt voksen «kaill» med dame fra Filippinene, fortalte Tore Strømøy da vi intervjuet ham i begynnelsen av oktober, cirka seks uker før serien ble sluppet.

I samme intervju sier Strømøy at han ikke vil spå reaksjonene på forhånd, men at han ville bli litt skuffet om det ikke blir diskusjoner eller debatt som følge av serien. 

Om ikke annet, kan Strømøy si at han i hvert fall lyktes med den biten. 

Når man ser «Bamsegutt»-serien et halvt år senere, etter den massive kritikken, etter NRKs pressekonferanse hvor kringkastingssjefen beklaget og fastslo at serien aldri igjen ville bli vist, og ikke minst etter behandlingen i Pressens Faglige Utvalg (PFU), hvor NRK ble felt for brudd på god presseskikk, krever det et bedre menneske enn meg å tilnærme seg programmet uten å være forutinntatt. Noe som sikkert preger denne teksten. 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Og kanskje skyldes det fordommer og vage minner av «Tore på sporet»-episoder på 90-tallet, minner som ikke nødvendigvis stemmer helt med virkeligheten, men jeg hadde sett for meg at serien i stor grad ville være Strømøy som virret rundt på Filippinene med et ustødig kamera.¹

Men dette var alt annet.

Mer enn Tore

 «Bamsegutt»-serien er en NRK-produksjon av høyeste tekniske kvalitet, med mange involverte og med en fyldig rulletekst. Om ikke annet ble det åpenbart for meg at dette er noe mer enn en «Tore Strømøy-serie». I den forbindelse blir det også åpenbart at mer kjeft burde vært rettet mot NRK, og noe mindre mot mannen som frontet den. 

De fleste som har ment noe offentlig om «Bamsegutt», har vært negative. Det er selvsagt ikke uten grunn. Mens vi venter på NRKs egen gjennomgang, som stadig er forsinket, er det fellelsen i PFU som veier tyngst. Selv om denne behandlingen bare ser på deler av sakskomplekset.²

På Skup-konferansen førstkommende helg er det også varslet «Bamsegutt»-oppvask. 

Alle som leser denne spalten, har fått med seg kritikken, og fått med seg svakhetene i programmet – om de har sett serien eller ikke. Jeg gjør derfor ikke noe forsøk på å verken oppsummere eller drøvtygge allerede publiserte meninger. Jeg vil heller fokusere på noe annet. Men for dem som ønsker en repetisjon, kan jeg anbefale disse artiklene:

• – Hadde det ikke vært et barn involvert, hadde jeg nok ikke skrevet kommentaren
• Ubesvarte spørsmål i tidslinjen for NRKs Bamsegutt-beslutning
• Ikke alltid lett å se på, men pokker så bra tv 

Åpenhet – ekstremvarianten

At vi trenger mer åpenhet i journalistikken er blitt en etablert sannhet. VG har fått mye, og fortjent, ros for hvordan de håndterer dette. Avisen har også vunnet pris. Andre medier har tilsvarende strategier. Men ikke mange slår Tore Strømøy. 

Det er ikke ofte vi får se så mye av den journalistiske prosessen som det vi gjør i «Ingen elsker Bamsegutt». Her er det tilsynelatende åpenhet om absolutt alt. 

Vi er med inn i stua hvor Strømøy sitter og jobber med juletreet lysende i bakgrunnen, og Strømøy som sier til kjæresten: – Nå er jeg bekymret!

Vi får føling i fjæra på hjemstedet Frøya, der Strømøy filosoferer over hva han har gitt seg i kast med mens han skuer utover bølgene. Og Strømøy som forteller hvordan saken går inn på ham. Hvor vanskelig det er for ham å mislykkes. 

– Jeg er så lei av at folk ikke stiller opp, sier NRK-profilen, som forteller videre at han er vant til at folk ønsker å snakke med ham.

Han sitter på sitt rotete NRK-kontor med fotballplakater på veggene, ikledd en hettegenser. Lyset er ikke spesielt flatterende, han lener seg tilbake i kontorstolen mens magen presser seg fram over beltestedet. 

– Dem som jobber i presseavdelinga stopper det effektivt.

Strømøy ser i kamera. Han er frustrert over å ikke nå fram til statsrådene han vil stille til veggs.

– Vi får se hvor effektivt det er. 

Det er jo åpenbart at det er klippet. Vi er ikke med Strømøy 24 timer i døgnet. Men det føles nesten sånn. 

Strømøy snakker til seerne. Forteller hva som skjer. Og ikke minst deler han hva han ikke får til. 

Forteller det vi vet 

Noen ganger blir det litt latterlig. Likevel synes jeg ikke det er til å kimse av. Nettstedet Puck, som jeg tidligere har omtalt i denne spalten, har en tilnærming som ligner litt. De deler med leserne det de vet, men forteller også at «dette vet vi ikke» – og «dette tror vi». Dog med en noe mindre folkelig tone enn Strømøy. 

Så forstår jeg også dem som mener at man i eksemplet «Bamsegutt» strekker strikken langt. Det blir veldig mye Tore i monitor. Innimellom altfor mye. Og scenen hvor en skoleklasse kommer bort for å ta selfie med ham foran Stortinget, er helt absurd.

Meningsløst blir det også når Strømøy ringer «Bamsegutt» selv fra et bråkete parkeringshus.

– Jeg blir jo vetta skræmt, sier programlederen etter at han har lagt på.

Uten at det opplyses hvorfor det hastet så voldsomt, eller hvorfor han ikke kunne ha ringt fra bilen hvor det ville vært mer stille. 

Når det er sagt, har jeg tro på tilnærmingen, og jeg tror den kan brukes i mer ordinær journalistikk, hvis volumet skrus noe ned, og hvis det gjøres riktig og innenfor de presseetiske normene. Noe NRK ikke har klart hele veien i dette tilfellet. Men det kunne ha vært løst med en strammere regi.

Strømøy er ikke alene om å operere på denne måten foran kamera. Vi kjenner det igjen fra flere utenlandske dokumentarskapere. Noen mer journalistiske enn andre. Vi kan også oppleve noe av det samme når «Avhørt»-redaksjonen holder på. Hvor lytterne får en følelse av å være med på mye av det journalistiske arbeidet. 

Og den litt mislykkede reporteren som ikke helt får til det han eller hun setter seg fore, som Strømøy gjerne inntar, er en karakter med aner tilbake til 1800-tallet, hvor blant annet Mark Twain «spilte» denne rollen i noen av sine reiseskildringer.

Måtte felles 

Med tanke på bakteppet, og det faktum at generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund hadde brukt initiativretten til å klage serien inn til PFU, lå det i kortene før behandlingen startet at den ville ende med fellelse. Den eneste usikkerheten var på hvor mange punkter i Vær varsom-plakaten.

Det ble som kjent tre. To kan vi kanskje si at var ganske åpenbare. Punkt 4.8 om vern av barn, for fremstillingen av sønnen til «Bamsegutt» i serien. Og punkt 3.2: Ved å ikke omtale den i ettertid mye omtalte sedelighetsdommen til «Bamsegutt», fortalte NRK bare deler av historien.

To klare fellelser, mer interessant er det derfor å diskutere punkt 2.2, om dobbeltroller og interessekonflikter, som er det siste punktet dokumentarserien ble felt på. 

Utvalget reagerte spesielt på at Strømøy søkte om oppholdstillatelse på vegne av kona til «Bamsegutt», og dette var hovedårsaken til fellelsen. 

Frode Hansen, til daglig sjefredaktør i Dagbladet, tok dissens da PFU behandlet saken. Hansen, som er vara i utvalget, stemte mot felling på punkt 2.2 begrunnet med at NRK hadde et tydelig ståsted og var transparent om delaktigheten i prosessen.

Det er mange gode grunner til at man ikke skal gjøre som Strømøy gjorde i denne serien. Og NRK burde kanskje ha stoppet ham, på samme måte som vi kan se i serien at etikkredaktør Per Arne Kalbakk svarer «helst ikke» når Strømøy spør om det er greit om han samler inn penger til «Bamsegutt», penger som er tenkt brukt til å dekke hjemreisen. 

Samtidig: Det er ikke nødvendigvis et presseetisk brudd å bedrive kampanjejournalistikk. Dagbladet har her en stolt tradisjon. Ta for eksempel Arne Skouens bidrag for å fremme svake gruppers rettigheter i sin spalte «Ytring» i papirutgavens storhetstid. Og det må være rom for å bevege seg utenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken. 

Jeg forstår hvorfor PFU felte NRK, men jeg heller mot at Dagbladet-Hansen har mest rett. 

Og så bør det legges til at dette ikke kun er en debatt i Norge. 

Et eksempel som kanskje ligner litt, er Boston Globe-spaltist Kevin Cullens³ håndtering av en omstridt sak. 

I januar skrev han om en dødssyk kvinne som kjempet for aktiv dødshjelp, noe som blant annet er tillatt i delstaten Vermont. For å få hjelpen trengte kvinnen to signaturer på en erklæring som bekreftet at hun «var ved sine fulle fem». Av mangel på noen andre, signerte Cullen papirene. Det ble bråk av det også, og en beklagelse i avisen.

NRK feiget ut 

– Jeg er nødt til å stå i det, sier Strømøy.

Han stirrer mot horisonten. 

I kampen for mer åpenhet om journalistiske prosesser, ser jeg ikke for meg at vi trenger flere Strømøy. Men for å bevege en treig masse trenger vi noen som dytter litt ekstra.

Og så håper jeg at det skal være plass til journalister som lager noe annet enn ordinær nyhetsjournalistikk. Som er personlige og presser grenser.

Jeg skulle ønske at NRK også valgte å stå i det. Med tanke på det vi nå vet, ville det vært komplisert å publisere «Ingen elsker Bamsegutt» på nytt. Komplisert, men ikke umulig.

Jeg opplever at NRK lot seg stresse og presse av kritikerne. Det var ikke nødvendig å bestemme allerede 22. november at serien skulle fjernes for godt. Å redigere om dokumentaren ville vært en stor jobb – kanskje hadde det tatt måneder. Muligens hadde fire episoder blitt til færre, eller flere. Men den jobben burde NRK ha gjort. Eller i det minste forsøkt.

Det fortjener «Bamsegutt» og familien som stilte opp. Det fortjener seerne. Både de som så serien de få dagene den var tilgjengelig og alle dem som ikke rakk å få den med seg. Og det fortjener også Tore Strømøy. Som slik jeg ser det ikke er skurken i denne fortellingen. I den grad det er en skurk her, er det NRK.

 --- 

* Jeg vet at «Tore på sporet» fortsatte langt etter årtusenskiftet, men jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har sett det på over 25 år.

** I tillegg til punktene som NRK ble felt for, er det også grunn til å stille spørsmål ved hvordan kona til «Bamsegutt» blir fremstilt i serien. Ikke minst i lys av at hun først i ettertid ble kjent med sedelighetsdommen mot hovedrolleinnehaveren. En Aftenposten-gjennomgang av serien peker også på det som ser ut til å være flere faktafeil i episodene.

*** Kevin Cullen er kjent fra Spotlight-teamet til Boston Globe som avslørte seksuelt misbruk i den katolske kirke.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Hvordan en mann og hans hund utfordrer etablerte medier