«Vi har
faktasjekket fem av påstandene fra Choi», skriver Marte Ingul i bransjeavisene
Kampanje og Journalisten 27. mars.
Hun er
«konserndirektør for samfunns- og myndighetskontakt» i Amedia. Den fjonge
tittelen hennes kan du med 100 prosents presisjon oversette til lobbyist.
Lobbyisten
og kollegaene hennes reagerer på hvordan jeg de siste ukene har gått hardt ut
mot eierkonsentrasjonen i norske medier. Ingul påstår at jeg er mer opptatt av
å fortelle adjektivhistorier enn jeg er av å belyse
sannhetene. Følgelig kommer hun med en «faktasjekk» som skal rette opp i et
angivelig misvisende inntrykk jeg har skapt av Amedia som «offentlighetens Espresso House».
Nå er jeg enda sikrere. Den mest alvorlige faktafeilen jeg har formidlet, er en utdatert prosentandel om hvor mye gigantene eier. De tre største mediekonsernene eier ikke 71 prosent av det norske avisopplaget, slik jeg nevnte på Dagsnytt 18 den 17. mars. Nyere tall viser at de nå eier 73,4 prosent.
Maktkonsentrasjonen
i norske medier øker. Det er dét som bør bekymre deg. Ikke la deg lokke av
Amedia-lobbyistens avsporing om at jeg bare diskutabelt har rett i min
sammenligning av gigantkonsernet med kaffekjeden Espresso House.
«Å nei,
historien minner om en adjektivfortelling!». Samtidig dør norske frittstående
medier, og mediemakten havner på stadig færre hender.
Forstår ikke
problemet
Først som
sist: Det er ikke entydig negativt at Amedia eksisterer. Det er bedre at de er
organisert som en stiftelse enn som et aksjeselskap, og det finnes sikkert
hypoteser eller anekdotiske beviser (du får ikke A/B-testet dette) på at
enkelte lokalaviser ville gått konkurs uten Amedia i ryggen.
Problemet med at Amedia nå eier 106 aviser er bare så mye større. Og jeg skal ikke forvente av Amedias lobbyister å motvirke eierkonsentrasjonen de selv står for, men jeg tror alle andre lett kan forstå hvilket demokratisk problem det utgjør.
«Alle» vil være enige med meg i at det ville være problematisk om én eier kontrollerte 100 prosent av det norske avisopplaget i Norge. Ikke sant?
Da vil du kanskje også finne det problematisk at det er i den retningen det går.
De tre største eier nå 73,4 prosent av det norske avisopplaget i Norge i dag – to år etter at de eide 71 prosent. Det er ikke mange år siden det var snakk om 90 aviser, nå eier Amedia 106 publikasjoner alene.
Dette har
jeg problematisert i lys av at to selvstendige medier gikk konkurs i forrige
uke.
Når Amedia
kjøper nye aviser, spiser de i begge ender. Det blir færre frittstående medier,
og de største blir enda mektigere. Spiralen er vanskelig å bryte fordi kraften
tiltar med misforholdet. Det er ikke rart frittstående og selvstendige medier
går konkurs når konsernavisenes stordriftsfordeler blir flere og flere, og når
konsernavisene har masse midler i ryggen, og kan gå i minus i mange år, akkurat
som en Espresso House-filial.
Heldigvis eier ikke Amedia 100 prosent av det norske avisopplaget. Sammen med Schibsted og Polaris eier de bare tre fjerdedeler… Til sammen er mer enn 4 av 5 norske medier under konsern. Kun de som sitter trygt inne i dette vil finne disse tallene betryggende.
Mer konsern gir mindre mangfold
Jeg finner det faktisk helt fair at medier kjøper hverandre opp. Men pressestøtteordningen trenger ikke å legge til rette for det.
Derfor har jeg kommet med et innspill til en endring i pressestøtten, som ikke endrer pressestøttens formål, men som sikrer at den ikke fungerer mot sin hensikt.
Det er nemlig fullt mulig å ha høyere ambisjoner for mediemangfold enn antall aviser – og i flest mulig kommuner.
Frittstående medier vil med all selvfølgelighet bidra til mer mediemangfold, enn hvis alle var eid av samme eier. Amedia-avisene deler på innsikt, mål, publiseringssystem, administrasjon, salgsavdeling, utviklingsavdeling og mye mer. Når målkriteriene er de samme, blir også journalistikken likere. Med ulike strategier, kommer også ulik journalistikk ut.
Amedia vil ikke være særlig begeistret for en slik forståelse av mediemangfoldet. Og de har en lobbyist (konserndirektør for myndighetskontakt) som jobber fulltid med å bevare pressestøtten slik den er i dag. Hun representerer liksom 106 aviser og er et mektig talerør inn mot Kulturdepartementet og Medietilsynet.
Dette gjorde seg tydelig i Dagsnytt 18 den 17. mars, da jeg møtte Marte Ingul i Amedia og statssekretær Erlend Hanstveit til debatt om pressestøtteordningen. De to – som sitter på hver sin ende av forhandlingsbordet, og som kommer best ut av at ordningen ikke endres – var helt enige om at det ikke var vits å gjøre noe med pressestøtteordningen slik den er nå. Selv om de ikke greide å svare på noen av innvendingene jeg kom med.
Hanstveit nevnte eksempelvis at konsernene bidro til samarbeid mellom aviser, og det er sånt kun konsernene blir glade av å høre. Alle andre bør rynke på nesen. Er det virkelig sånn at mediene helst skal gå i taktfast marsj? Det er jo selveste problemet.
Mediene bør heller konkurrere mot hverandre, ha ulik strategi og ikke samarbeide. Pressestøtteordningen bør stimulere til det.
Hanstveits uttalelse er altså bedre egnet som argument mot mediemangfoldet, enn for.
Innrettes mot selvstendige
Pressestøtten er basically et regnestykke. Et usofistikert regnestykke kunne bare fordelt den årlige potten på antallet søkere. Et mer sofistikert regnestykke hensyntar mer, slik at ordningen i størst mulig grad tjener formålet sitt. Når formålet er å sikre mediemangfold, må regnestykket eksempelvis hensynta hvorvidt alle pressestøttemidlene havner i Oslo – eller om de også havner utenfor hovedstaden, slik ordningen gjør i dag. I tillegg er det en rekke andre faktorer som pressestøtteordningen allerede hensyntar – nettopp for at ordningen skal sikre et mangfold.
Det jeg nå foreslår, er å legge til enda en faktor. Ordningen spør allerede om mediene inngår i et konsern, men dataen brukes ikke. Dersom man inngår i et konsern og deler på stordriftsfordelene, bør det være naturlig at dette gir et trekk som kan gavne de som ikke gjør det. Fordi ordningen tross alt skal stimulere til mangfold.
Fordi konsernavisene deler på publiseringssystem, administrasjon, salgsavdeling, utviklingsavdeling og mye mer, er dette også en faktor som bør tas med i regnestykket. Når dette ikke vurderes som stordriftsfordeler, konserverer man de selvstendige medienes understilling. I dag mottar konsernavisene mer enn to tredjedeler av pressestøtten, ifølge Klassekampen.
Amedia er offentlighetens Espresso House, uansett hvor adkjektivfortelling-aktig det høres ut. De deler til og med på journalistene sine. Alternativet til stoffdeling, systemdeling, ansattdeling, administrasjonsdeling, måldeling, lik layout, kunnskapsdeling, og så videre, er ulike mediehus der målene vurderes ulikt. Der innsikten ikke deles med hverandre.
Du ser raskt at Klassekampen, Finansavisen og Subjekt minner mindre om hverandre, ikke bare politisk, enn det to Amedia-aviser gjør.
Amedia vil dessuten ha deg til å tro at ulik journalistikk er ulik journalistikk, uansett hvor lik den er.
«Espresso House serverer samme kaffemeny overalt, i motsetning til Amedias aviser som tilbyr ulikt og helt unikt innhold lokalt der folk bor», skriver Ingul i Journalisten.
Vi får
spørre deg, som leser, hvorvidt du synes innholdet i Amedia-avisene Mitt
Hammerfest, Mitt Jessheim og Mitt Lillestrøm virkelig er så forskjellig.
Selvfølgelig er journalistisk mangfold mer enn at du bytter stedsnavn i den
resirkulerte artikkelmalen. Poenget er at mangfold i journalistikk bør måles på
en skala fra likt til ulikt, ikke på et binært spørsmål om to artikler er prikk
like hverandre.
Amedia
påstår at journalistikken i Avisa Oslo og Avisa Nordland er forskjellig. Ja,
den er like forskjellig som navnene på de to Amedia-eide avisene. Forskjellig.
Men den ville vært mye mer forskjellig om de ikke var eid av samme eier.
I enkelte
kommuner blir det enda mer alvorlig av at Amedia eier alle de konkurrerende
avisene i den samme byen, som i Bodø. De spiste opp konkurrenten sin –
angivelig for å bidra til mediemangfoldet. Tusen takk, Marte Ingul og Anders
Opdahl! Demokratiets førstelinje!
Påstår å være demokratiets
førstelinje
Mange av
disse problemstillingene tok jeg opp i et oppslag i Klassekampen 12. mars.
Da svarte
Ingul som en vaskeekte, retorisk lobbyist: «Amedia er demokratiets
førstelinje!»
Når du tar
Amedias floskler til side, vil du se at det er lite de kan komme med for å
stanse eierkonsentrasjonen i norske medier. Hun vil selvfølgelig opprettholde
pressestøtteordningen slik den er, og rette fokuset vekk fra at makten havner
på stadig færre hender. Vi skal heller ikke forvente så mye mer fra Amedias
PR-konsulenter. Det er nemlig ikke de som skal løse utfordringen vi står
overfor.
Tvert imot
så er det de som bidrar til den. Og jeg har ikke engang kommet inn på de
bekmørke faktaene som kom frem i forrige uke, om at hele 25 prosent av Amedias
redaktører har opplevd problematisk involvering fra eiersiden.
Jeg har
aldri argumentert for at Amedia bidrar til mindre mediemangfold gjennom at en
enehersker på toppen styrer det redaksjonelle innholdet. Men dette viser seg
jaggu å være tilfelle oftere enn vi liker å tro.
Derfor har
Marte Ingul frekkhetens nådegave når hun forsøksvis belærer meg om
Redaktørplakaten og medieansvarslova. Det burde hun selv være forsiktig med.
Hun
skriver at Amedia-redaktørene er «like frie og kan i like liten grad som andre
norske redaktører bli overprøvd eller instruert av sine eiere i redaksjonelle
spørsmål. Avisene preges av sunn konkurranse og ulike standpunkt».
Samme dag
får Amedia kjeft av Norsk Redaktørforening for de
urovekkende opplysningene som har dukket opp om Amedias eierinvolvering i det
siste.
I en ny
undersøkelse ble Amedia-redaktørene stilt spørsmålet:
«Har du
opplevd at styret/utgiver eller selskapsledelse har opptrådt på en måte som du
opplever som problematisk i forhold til ditt ansvar som ansvarlig redaktør?»
Hele 19
prosent svarer «flere ganger». I tillegg svarer seks
prosent én gang. Det kaller Norsk Redaktørforening svært alvorlig.
Altså
opplever hver fjerde Amedia-redaktør det motsatte av lovordene til Marte Ingul,
om at de er «like frie og kan i like liten grad som andre norske redaktører bli
overprøvd eller instruert av sine eiere i redaksjonelle spørsmål».
Og så har
du mørketallene. Ikke bare i Amedia, men også utenfor, er det selvfølgelig en
fare knyttet til det å gå ut mot egen eier. Da formes du som redaktør, i
stedet. Det kan bare hviskes i gangene om hvor mektig eierne av norske medier
egentlig er.
Amedia er
den mektigste. Og det bør vi ikke slutte å problematisere. Det beste
virkemiddelet mot dette er å spre eiermakten.
