Kanskje bør pressestøtten endres, men det er ikke sikkert at vi liker konsekvensene

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Å gjøre store endringer i en 55 år gammel støtteordning som mange mediehus har gjort seg avhengig av, er komplisert. Det bærer ikke debatten de siste ukene preg av.

Jeg skal ikke skryte på meg å være en ekspert på støtteordningen som formelt heter produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier, men jeg har fått med meg nok til å forstå at mange av dem som har sterke meninger sannsynligvis ikke har forstått noe mer enn meg.

Det gjelder ikke nødvendigvis de fem redaktørene som jeg straks skal nevne med navn, bare så det er sagt.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Krever mer penger

Målet med denne spalten er heller ikke å skyte ned forslagene som er kommet, men å få fram at nesten alle endringer i pressestøtten vil ha konsekvenser. Noen av dem store. Og alle endringer som ikke innebærer å tilføre ordningen mer penger, vil trolig føre til at aviser legges ned eller i beste fall at etablerte aviser blir vingeklippet. 

De siste ukers debatt startet med en pressemelding fra Altså. Hovedbudskapet til mottakerne var at magasinet er konkurs, men pressemeldingen inneholder også kritikk av pressestøtteordningen.

Ida Eliassen, som var Altsås redaktør, gründer og daglig leder, kritiserer i pressemeldingen og påfølgende intervjuer tiden det tar før et medium kan få støtte med dagens ordning. 

Mediet må ha økonomi til ett års drift som abonnementsavis før det kan søke om støtte, og ved innvilget støtte blir pengene først utbetalt mot slutten av det året man søker. Dermed går det nærmere to år før pengene er på bok. I praksis må et medium kanskje klare seg i nærmere tre år uten støtte.

Eliassen ønsker derfor at støtteordningen endres slik at det kan gis oppstartsstøtte etter visse kriterier. 

Muligens en god idé. Men en eventuell vridning av dagens støtteordning til å inkludere dette, vil innebære økonomisk risiko. En stor andel nyetableringer klarer seg ikke. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det drøyt 25 prosent som overlever fem år, uavhengig av bransje. 

Bruker man av pressestøttepotten til dette, sier statistikken at en vesentlig andel av denne støtten vil være «bortkastet». Kanskje får vi også en del publikasjoner som aldri burde ha blitt startet opp. 

Derfor kan det vært lurt om en eventuell støtte av dette slaget holdes utenom pressestøtteordningen, slik journalistikkprofessor Paul Bjerke påpeker i Klassekampen. 

Skyter på konsernene

Subjekt-redaktør Danby Choi kastet seg på debatten med en kommentar i egen avis, hvor han kritiserer de tre store mediekonsernene, Amedia, Polaris og Schibsted, som nå kontrollerer 73,4 prosent av avisopplaget (Choi skriver 71 prosent, men det er tall fra 2020). Andelen er trolig litt høyere når oppdaterte tall legges fram. 

Konsernene utkonkurrerer de små og uavhengige med sine stordriftsfordeler, mener Choi. I Klassekampen viderefører han kritikken, og argumenterer for at pressestøtteordningen burde skille mellom frittstående og konserneide medier.

– Det er helt unaturlig ikke å differensiere mellom disse. Frittstående medier vil bidra til mer mediemangfold enn konsernavisene, sier Choi.

Klassekampens egen opptelling viser at 67 prosent av støtten går til aviser som er tilknyttet konsern. Det står ikke noe om hvilke mediehus Klassekampen har definert som konsern, for hva er et mediekonsern i denne settingen?

Tjuefire AS, som blant annet utgir pressestøttemotakeren Medier24, definerer seg som konsern. Daglig leder har tittel konsernsjef. Burde Medier24 fått redusert støtte fordi det er flere aviser under samme paraply?

Jeg skriver ikke dette for å kverulere, men for å påpeke at definisjoner er komplisert.

Er det samlet omsetning som skal avgjøre? Antall medier selskapet eier? Markedsmakt?

Én får ikke støtte

Når vi snakker om de tre store, så har både Amedia og Schibsted cirka 30 prosent av totalopplaget, hvor førstnevnte er hårfint størst. Men ingen Schibsted-aviser får pressestøtte, dermed er ikke de avisene en del av denne debatten.*

Amedia-avisene fikk i fjor samlet 113 millioner kroner i støtte av en pott som var på cirka 400 millioner. Men ser vi bort ifra Bergensavisen og Nationen er det snakk om mindre beløp, og støtten fordeler seg på 42 aviser.

Skal vi peke på et konsern hvor pressestøtten virkelig utgjør en forskjell, og hvor man kanskje kan argumentere for at den utgjør en uforholdsmessig stor andel, så er det hos Mentor Medier. 

Vårt Land, Dagsavisen og Morgenbladet fikk i 2023 til sammen 93,6 millioner kroner. Nesten like mye som Amedia, men fordelt på tre aviser. Endrer vi på hva konserneide aviser kan få i støtte, og gjør endringen raskt, vil jeg tro at Dagsavisen ikke overlever. Vårt Land kan også slite. 

Kanskje åpenbart for dem som leser denne spalten, men jeg nevner også at det ikke er mediekonsernene som får støtte. Det er avisene som eventuelt får det. Og for Amedias del får cirka halvparten av avisene ingen støtte.

Prosentproblemer

Filter Nyheter-redaktør Harald S. Klungtveit koblet seg også på debatten. Eller kanskje mer riktig; ble oppringt av Klassekampen. Han reagerer blant annet på innholdskravet som gjorde at Filter fikk avslag på sin pressestøttesøknad i 2022, begrunnet med at avisen hadde for lav prosentandel med debatt- og kommentarstoff. 

Året etter fikk for øvrig Filter nesten 2,8 millioner kroner i støtte. Da stemte prosentene. 

At Filter ikke fikk støtte begrunnet med manglende debatt, kan fremstå merkelig. Og er litt merkelig. Samtidig er det vanskelig å se for seg en ordning som ikke bygger på noen objektive krav. Det er også verdt å minne om at det var prosentregning som gjorde at Dagbladet Pluss ikke fikk pressestøtte i 2019. Da viste beregningene at andelen artikler som var dagsaktuelle og politisk relevante, var for lav. 

Anslagsvis kunne Dagbladet Pluss den gang ha fått drøyt 25 millioner kroner hvis svaret hadde vært et annet.

Jeg har ikke sterke meninger om Dagbladet Pluss burde fått støtte eller ikke, men konstaterer at mange i mediebransjen var skeptiske.

Nevner ikke tall

Klassekampen har også intervjuet ansvarlig redaktør Lillian Holden i Hallingdølen, en av Norges aller beste lokalaviser. Avisen får ikke pressestøtte. 

I Klassekampens artikkel kommer det fram at dette skyldes at avisen har over 6000 i opplag, som er øvre grense for å kunne kvalifisere seg til støtte som «aleneavis» på sitt utgiversted.

Humor er alvor, men er det journalistikk?

Jeg forstår frustrasjonen ved å ligge på feil side av streken, jeg har selv ledet en lokalavis som en periode hadde et opplag på drøyt 6500, og dermed ikke var støttekvalifisert, men det Klassekampen ikke nevner er at Hallingdølen har et opplag på 11.359. Med andre ord vesentlig høyere. Dermed har avisen også vesentlig høyre abonnementsinntekter enn en avis som ligger under 6000-grensen.

Det er tøffe tider i mediebransjen, og helt sikkert tøft også for lokaleide Hallingdølen. Holden foreslår i Klassekampen en behovsprøvd tilskuddsordning og en pott man kan søke penger fra i krevende tider. Jeg skal ikke argumentere mot at det kan være nyttig for mange aviser, men slik pressestøtten er lagt opp i dag, deles alle pengene ut. Det er ikke noe igjen som andre kan søke om i ettertid. 

Å endre på det, er selvsagt mulig, men kanskje snakker vi da også om en egen ordning som ikke er en del av dagens pressestøtte. Eventuelt at det tilføres penger til en «nødpott».

Har fått mer

Jeg ser også at flere tar til orde for at lokalavisene bør få mer. En god tanke, men den er ikke ny. Lokalavisene har fått mer ved alle større endringer i pressestøtteordningen i nyere tid. Mange av de minste avisene har fått vesentlig mer. 

Kanskje bør de få enda mer, men at lokalavisene ikke er blitt tilgodesett, er i beste fall en misforståelse.

Det er også en annen misforståelse som ofte gjentas om pressestøtten, at støtten belønner høyt papiropplag. VG-sjef Gard Steiro var innom dette i den siste episoden av podkasten Mediebobler. Men etter endringene i 2023, er det brukerinntekter som styrer hvor mye støtte et medium kan få. Det spiller derfor ingen rolle om inntektene kommer fra papir eller digitalt. 

Risikoadferd

I et skriftlig spørsmål til kulturminister Lubna Jaffery (Ap), ber Venstres stortingsrepresentant Grunde Almeland statsråden om å svare på om hun vil foreta seg noe for å gjøre det lettere for små, frittstående medier å overleve.

Almeland henviser i spørsmålet både til Subjekt og Klassekampens dekning, som han tydeligvis har lest. Og han gjentar også mindre faktafeil.

Statsråden har så langt ikke svart, men det hun kunne ha svart, er at uten å tilføre friske penger, vil store endringer i pressestøtten sannsynligvis føre til at aviser blir nedlagt. Og mer penger er det ikke flertall for verken i regjeringen eller på Stortinget.** 

Så er det mulig å mene at endringer uten tilførsel av penger kan åpne opp for at nye medier kan gro fram i ruinene fra dagens store pressestøttemottakere. 

Kanskje er dette riktig, men det er en viss risiko knyttet til det tankesettet.

--- 

* Schibsted eide tidligere noen mindre lokalaviser som mottok pressestøtte, men de siste ble solgt til Polaris Media i fjor høst.

** Da Venstre la fram sitt alternative statsbudsjett før jul, var ikke mediestøtte viet mye plass. Den eneste mediestøtten som var nevnt der, er et ønske om å opprettholde et Svalbard-tilskudd for medier på to millioner kroner.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Amedia-redaktørers uavhengighet under lupen