Fra kiosklitteratur til journalistikk

– Mandag denne uka var din første dag som fast ansatt journalist i Gjengangeren. Dermed har du definitivt avblåst en 16 år lang forfatterkarriere. Hva skjedde?

– Det startet for tre år siden. Jeg var mellom to bokserier og dermed uten royaltyinntekter. Jeg fikk behov for å spe på inntekten og hadde en tanke om at Gjengangeren kanskje trengte en fast spaltist. Det gjorde de ikke, men nyhetsredaktøren spurte i stedet om jeg kunne skrive en nyhetssak på sparket. Så jeg ble sendt ut for å skrive om veiarbeid. Jeg hadde ingen erfaring som nyhetsjournalist, men redaksjonen var tydeligvis fornøyd, og jeg fikk mer og mer å gjøre. Jeg var tilkallingsvikar i ett år og deretter vikar på heltid de to siste årene. Jeg trivdes så godt at jeg bestemte meg for å pensjonere meg som forfatter. Gleden over å få faste rammer, kollegaer og kaffemaskin fikk meg til å innse at det var dette jeg ville.

– Men kunne ikke du, med en slik produksjon av bøker, bare lene deg tilbake og leve av royaltyinntektene?

– Det er begrenset hvor store inntekter du har fra slike bøker. Underholdningslitteratur er ferskvare. Det merkes med en gang på inntekten når du ikke har nye bøker ute på markedet. Det drypper litt inn fortsatt, men ikke nok til å leve av alene når jeg nå har avsluttet forfatterskapet. Det var et inntektskutt for meg å gå over fra å være forfatter til å bli journalist, men penger er ikke alt. Jeg synes at jeg har verdens mest spennende jobb nå.

– Føltes det rart å starte på en ny karriere i godt voksen alder?

– I starten trodde jeg ikke at jeg hadde noen sjanse. Jeg har fulgt med i Journalisten og sett at det hører med til sjeldenhetene at folk på 40 pluss får ny jobb i mediebransjen. Etter at jeg fikk vikariatet, økte troen min på fast jobb, men da stillingen ble lyst ut falt håpet likevel litt. Jeg har ikke journalistutdanning, og jeg regnet med at konkurransen var veldig hard.

– Redaktøren din, Torgeir Lorentzen, sier at du skriver med begge hender, at du har ungdommens lekenhet, en nysgjerrighet som går utenpå det meste og den viktige egenskapen at du brenner for lokalområdet. En bra attest…

– Jeg kan bare si takk. Jeg søkte på jobben med hjertet i halsen. Men Gjengangeren har bruk for flere jenter og for folk som er sånn cirka midt i livet.

– Bokseriene dine har i stor grad handlet om tidligere tider, som vikingalderen og 1800-tallet. Hvordan har du opplevd overgangen fra historisk fiksjon til hverdagsrealistisk journalistikk?

– Spennende, utfordrende og givende. Det er to ting forfatterskapet har lært meg mer enn noe: Selvdisiplin og viktigheten av å gjøre grundig research. Begge deler har jeg bruk for i jobben som journalist. Jeg synes det er meningsfylt å bruke de evnene jeg har, og det jeg kan, til å skrive om virkelige mennesker.

– Hva synes du om holdningene til såkalt kiosklitteratur?

– For meg har det vært en kamp hele veien. Fra jeg debuterte har jeg hatt et ønske om å skrive bøker av god kvalitet, innenfor de premissene som gjelder i underholdningslitteraturen. Men du blir nokså usynlig i litteraturverden når du først har valgt den sjangeren. Så anerkjennelsen får du aldri, annet enn fra forlagsredaktør og lesere.

– Betyr ikke det mest?

– Jeg burde svare ja på det, men sånn føles det ikke for meg.

– Du vil helst ha anerkjennelse fra kritikere?

– Ja. Journalister får hyppige tilbakemeldinger fra lesere på det vi skriver. Det er alltid veldig hyggelig. Men ingenting er hyggeligere enn når kolleger, og spesielt kolleger i en konkurrerende avis, kommer og sier at «Dæven, det var bra skrevet».

– Får du bruk for forfattererfaringen din i det du skriver for Gjengangeren?

– Jeg er så heldig at jeg får skrive en del featuresaker, dybdeintervjuer og portretter. Det går av seg selv å legge inn skildringer og beskrivelser av folk. Det er en naturlig måte for meg å skrive på.

– Hva liker du best å jobbe med som lokalavisjournalist?

– Jeg jobber allround. Det jeg liker aller best er når jeg får lov til å gi en stemme til de menneskene vi ellers ikke lytter til så ofte. Folk som har ramlet utenfor på en eller annen måte, for eksempel rusmisbrukere. Jeg opplever det som enormt meningsfullt å kunne fortelle historien til disse menneskene. Horten er en av Norges fattigste kommuner, og vi har en del sosiale problemer. Jeg har også hatt god kontakt med mordere  og voldtektsmenn ute på Bastøy. De innsatte der har lange dommer og flyttes til Bastøy mot slutten av soningen, som forberedelse til å komme tilbake til samfunnet.

– Kan det hende at du på et tidspunkt gjør comeback som forfatter?

– Jeg kommer aldri til å skrive underholdningslitteratur igjen, det kan jeg love. Derimot skal jeg ikke si med hundre prosents sikkerhet at jeg aldri kommer til å skrive en bok igjen. Det er et fag jeg kan, og det er kanskje mulig å kombinere forfatterskapet med journalistikken i form av en dokumentar eller biografi.