Gravesjef: – Jeg ble lurt til å ta jobben

Gerard Lyle var tidlig ute med å tenke at gravejournalistikkens fremtid lå i store datasett. Problemet var bare at sjefene hans i australsalske Sydney Morning Herald ikke mente det samme. 

Selv om han var ansatt for å grave for avisa, ble han støtt og stadig tatt av sakene han jobbet med. 

Økonomien for avis på papir var fallende, forretningsmodellene gikk i oppløsning rundt dem, og en frustrert Lyle endte opp med å lede redaksjonen fremfor å grave. 

Et drøyt tiår senere leder Lyle et av verdens mest anerkjente gravenettverk. Men oppstarten beskriver han selv som en katastrofe. 

– Ydmykende

Året var 2011. Lyle hadde nettopp avsluttet et stipendiat i USA da han ble tipset om en jobb i Washington DC. International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) trengte noen til å lede prosjektet. 

Direktøren som ringte fortalte om store budsjetter og mange ansatte, han malte et bilde av journalister fra hele verden som ønsket å jobbe sammen.

– Det hørtes virkelig fantastisk ut, forteller Lyle.

Han takket ja og sa opp jobben i den australske avisa, overtalte kona til å si opp sin egen jobb og flyttet til USA. 

Men de forstod rimelig raskt at den nye jobben ikke var som den ble fremstilt. 

– Det var en katastrofe. Vi hadde forlatt to jobber før vi skjønte at det var et eneste rot, sier han. 

Han tar en pause før han fortsetter: 

– Det var ydmykende. Jeg ble lurt til å ta jobben. 

ICIJ var langt fra den prisvinnende organisasjonen vi kjenner i dag, de hadde verken penger eller ansatte, viste det seg. 

Byttet strategi

– Det er så lyst her, det er ikke ordentlige gardiner på rommet. Også har jeg tatt med vinterjakka mi, jeg trodde virkelig det skulle være mye kaldere her, sier Lyle og gnir seg i øynene.

Han har tatt turen fra Washington via Portugal til Oslo for å delta i en paneldebatt om skatteunndragelse i regi av Norad. De er en av hovedsponsorene til det globale nettverket som i dag består av mer enn 290 gravende journalister fordelt på 105 land. 

Han elsker å prate om ICIJ, om jobben som er gjort og om prosjektene de har gjennomført. Men han vil gjerne fortelle om veien dit først. 

Gravejournalistene som var organisert gjennom organisasjonen samlet seg hvert år for å bytte visittkort, forteller Lyle om den første tiden som leder for organisasjonen.

– Det var flott å være medlem, fordi du fikk en gratis reise til Amerika eller England en gang i året for å snakke om undersøkende journalistikk. 

Snudde modellen på hodet

De utvekslet metoder og ideer før de dro hver til sitt. Ideen var at hvis de noen gang trengte hjelp til å grave, ville de få det. ICIJ hjalp til med å koble dem opp mot medier som kunne publisere de ferdige historiene, om noen var villige til å betale for journalistikken, vel og merke. 

Lyle bestemte seg for å bytte strategi. Han snudde om på modellen: Der ICIJ tidligere hadde hjulpet journalistene med å få publisert sakene sine etter at de var ferdig skrevet, skulle de nå selge inn sakene i begynnelsen av prosessen. 

– Jeg klarte å bygge noe ut av ingenting. I begynnelsen var det veldig vanskelig for mediepartnerne. De syntes dette var galskap. 

På det første prosjektet meldte åtte mediepartnere seg på. 

– Og så fortsatte det derfra. Hvert prosjekt ble større enn det forrige, og etter hvert som det ble større, vokste ryktet vårt. 

Per i dag har ICIJ mer enn 290 gravejournalister over hele verden som medlemmer. Tre norske journalister står på medlemslista: Ola Haram i VG og Per Anders Johansen og Nina Selbo Torset i Aftenposten.

• Les flere av Journalistens artikler om undersøkende journalistikk her.

Publiserer alltid samtidig

Offshore Leaks, Panama Papers, Paradise Papers og Pandora Papers. Det er ikke små prosjekter Lyle og ICIJ har stått for de siste årene. Flere hundre journalister har undersøkt over 25 millioner dokumenter på over 30 språk der resultatet har vært avslørte hemmeligheter blant de rike og mektige over hele verden. 

De har bygget et eget nettbasert redaksjonskontor, der medlemmene kan koble seg på og se hvem som til enhver tid er online. De har også bygget et datadelingssystem som organiserer og katalogiserer millioner av dokumenter.

– Tanken er at når du introduserer et tema, må du si hvorfor du tror det er en historie. Om du legger inn et stort navn, som for eksempel at statsministeren i landet mitt har gjort det og det, kan en journalist i Brasil si at han har sett noe lignende, sier Lyle. 

Han fortsetter: 

– Det er da magien skjer. Det er ofte ensomt å jobbe med undersøkende journalistikk, denne modellen gir journalistene mulighet til å dele funn og eventuelle overraskelser underveis. 

Verifiserer alt, alltid

Datasettene får de inn fra hele verden. De kommer inn til organisasjonen fra det mørke nettet og fra varslere. Mye informasjon er også å finne blant offentlige dokumenter. 

Datasettene blir alltid verifisert før journalistene bruker dem. 

Lyle peker på Panama Papers som et eksempel. 

I 2015 fikk ICIJ først tilgang på et mindre datasett. Det inneholdt cirka én million dokumenter hentet ut fra det Panama-baserte advokatfirmaet Mossack Fonseca, et selskap som spesialiserte seg på å sette opp offshoreselskaper i skatteparadis. 

Datasettet var en lekkasje fra kilden «John Doe» sendt via den tyske journalisten Bastian Obermayer i avisa Süddeutsche Zeitung.

«John Doe» kontaktet etter en stund Obermayer på nytt og tilbød ham et enda større datasett. Innholdet var også denne gangen dokumenter hentet fra Mossack Fonseca.

Obermayer delte det større settet, som til sammen talte 11,5 millioner filer, med ICIJ, som så satt igang jobben med å kryssjekke det lille datasettet med det store. 

– Da vi så at det matchet måtte vi gå utenfor dataene for å finne historiene, vi måtte bekrefte om disse selskapene fantes i de offisielle registrene, for fakta beviser ikke nødvendigvis teorien du sitter på.

Resultatet ble en storstilt avsløring av hvordan selskaper drives via skatteparadiser, og hvem som var involvert i eierskap. Aftenposten var norsk partner i arbeidet, og fant mer enn 200 nordmenn med knytning til skatteparadiser.

– Sikkerhet i at alle publiserer samtidig

Historiene skapes gjennom deling av informasjon, alle sakene publiseres samtidig over hele verden. 

Det er det en grunn til. 

Det finnes en rekke årsaker til at journalister ikke kan publisere sine egne saker i sitt eget land, forteller Lyle 

– Ofte, og dette skjer mye i utviklingsland, har de informasjon som de rett og slett ikke kan publisere. 

Han fortsetter:

– Men ved å samarbeide om saken, hjelper de oss bak kulissene med informasjon. Vi publiserer og de rapporterer om hva vi har skrevet etterpå, selv om det var de som faktisk gjorde alt arbeidet for oss.

Sakene blir publisert i internasjonale medier. Det er et sikkerhetsnett at alle, det kan være alt fra BBC, The Guardian, Le Monde og ICIJ, publiserer samme sak samtidig. 

– Det er en reell sikkerhet i antall, det er ingen vits i å angripe én journalist når hundre andre skriver den samme historien. 

En av grunnreglene de har er at alle som nevnes skal få mulighet til å kommentere saken før den publiseres. Det resulterer ofte i  at ICIJ mottar trusler fra advokater før publisering av sakene. 

– Selv Putin skal få mulighet til å svare for seg, sier han. 

Anklagene sender de ofte flere uker i forveien, selv om det ikke alltid er like lett. 

Da ICIJ via Panama Papers avslørte at Russlands president Vladimir Putin hadde gjemt unna penger, ba de russiske journalistene som hadde jobbet med saken om å vente til de hadde forlatt landet med å sende anklagene til presidenten. 

– Det var flaks, for like etter at vi hadde sendt brevet med anklagen til Kreml, holdt han en pressekonferanse for å sverte oss, forteller Lyle.

Presseetiske diskusjoner

De diskuterer ofte presseetikk innad i organisasjonen. Journalistene i ICIJ må forholde seg til presseetikken i det landet de jobber i, selv om sakene publiseres på en nettside med base i USA. 

– Vi forteller dem ikke hva de skal gjøre, det er måten vi jobber rundt presseetikken på, sier Lyle og trekker lett på skuldrene. 

Lyle forteller om en stor presseetisk diskusjon de hadde da den islandske journalisten Jóhannes Kr. Kristjánsson felte statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson i 2017. 

Kristjánsson og ICIJ hadde allerede avslørt, gjennom Panama Papers, at statsministeren hadde selskaper i et skatteparadis, problemet var at han ikke ville stille til intervju med Kristjánsson. Han hadde nemlig fulgt ICIJs retningslinjer og sendt alle anklagene til statsministeren uker i forveien. 

– Vi diskuterte lenge hvordan vi skulle jobbe rundt det, hvor Kristjánsson til slutt foreslo at intervjuet ble gjort av svensk tv i stedet, under påskudd om at intervjuet skulle handle om Islands økonomi. 

Under intervjuet begynner den svenske journalisten å stille spørsmål om Gunnlaugssons selskaper i skatteparadiset før Kristjánsson trekker til seg en stol og tar over intervjuet. 

Konfrontasjonen endte opp med at statsministeren reiser seg og går. 

– Det hele ble organisert gjennom plattformen, sier Lyle tydelig stolt. 

De hadde funnet navnet til den islandske statsministeren i to lekkasjer uten at det ga grunn til å lage sak. Gunnlaugsson forsvarte seg med at det var ting han hadde investert i før han ble statsminister. 

– Det var Kristjánsson som gjorde alt arbeidet med saken, og det var gjennom arbeidet hans vi fant konteksten, og så at dette var en mye større sak enn vi først anslo, utdyper Lyle.

– Må finne de gode historiene

ICIJ-sjefen er ofte ute og reiser. Over halve tiden bruker han på å samle inn penger. For selv om det går bra med den ideelle organisasjonen, er de fortsatt relativt små, og trenger all den støtte de kan få. 

– Budsjettet vårt er ikke stort, selv om det er mye bedre enn det var, men jeg bruker halve tiden på å skaffe penger, det er problemet, det er den eneste ulempen, sier han. 

Han fortsetter: 

– Om du reiser rundt i verden og sier «vær så snill, gi meg penger til å gjøre dette viktige arbeidet», må du også finne de gode historiene. For uten historiene og uten journalistene vil ingen snakke med meg. 

– Det er spennende, men det er også utrolig slitsomt, som alle andre jobber, sier Lyle og smiler, før han setter kursen mot Akersgata og lunsj med Aftenposten og Aftenpostens ICIJ-medlemmer. 

LES OGSÅ:

Fædrelandsvennen måtte bruke muskler: Saksøkte amerikansk UD