Han hjelper journalister med traumer: – Ser en del ting vi andre ikke får se

– Den aller viktigste støtten vi har, det har vi i hverandre.

Traumepsykolog Rune Stuvland setter seg til rette i den gule skinnstolen. På bordet ved siden av står det en boks med snytepapir. 

Journalisten møter den erfarne psykologen på Senter for Stress og Traumepsykologi i Oslo der han til vanlig behandler stressrelaterte lidelser, kriser og traumer, ofte opp mot bransjer som opplever arbeidsrelaterte belastninger.

Viktig å forberede seg

De siste to årene har han også jobbet opp mot mediebransjen. Han har blant annet hjulpet journalister som sitter igjen med sterke inntrykk etter å ha sett bilder fra krigen i Ukraina, og nå Gaza. 

Inntrykkene han snakker om kan være digitale, visuelle og auditive. Det kan være syn, lyder og steder som setter spor i den som sitter og ser eller hører. 

Forberedelse er et viktig prinsipp, svarer Stuvland på spørsmålet om hvordan journalister bør forholde seg til mengden bilder, filmer og inntrykk som nå sendes inn fra krigsområder til redaksjonene rundt om i landet. 

– Vi vet at det alltid er nyttig å være forberedt på det man møter.

Stuvland svarer også at det ikke er sunt å sitte med inntrykkene alene uten å ha noen å sparre med. 

– Prat om det dere ser, og hva det gjør med deg å se på bildene. Jeg tror ikke det er farlig å vise virkeligheten, for når vi ikke vet så fantaserer vi, og fantasien er ofte verre enn virkeligheten, sier han. 

Han fortsetter: 

– Det har vært en periode med først mye fra Ukraina, og så noe veldig annerledes fra Gaza. Det er mange sivile, det er mange barn. Journalistene sitter og ser en del ting som vi andre ikke får se, og det å jobbe i team eller å ha noen å sparre med da, er viktig. 

Ledernes ansvar

Vi reagerer alle mer på døde barn enn voksne, og det er verre å se en massegrav enn en enkeltgrav, forklarer Stuvland.

Det er også verre om man ser lenge på groteske ting uten pauser. Men, presiserer han, det er også mulig å reagere på ting som ikke er så groteske. 

Slik jobber de med Gaza-videoer: – Vi teller kroppsdeler

– Noen kan bli litt overrasket av at de ikke reagerer mer når de sitter og ser fryktelige bilder, men så kan plutselig andre bilder eller videoer få en klangbunn. Som et bilde av en barnesko, som gjør at du likevel får en reaksjon, forklarer han. 

Stuvland peker på ledernes og redaktørenes ansvar i situasjoner der redaksjonelle medarbeidere innhenter og verifiserer bilder fra krigssituasjoner.

– De må ta en prat med folkene sine om hvordan de har det, og hvordan det går å jobbe, og så er det viktig at vi er klar over at noen ganger kan man se ting på jobb som ikke slipper taket dager og uker etter. 

Sekundær traumatisering, kaller han det. Det er sjelden noen tar skade av det, men det kan skje, sier Stuvland. 

Han forklarer: 

– Det er da snakk om at man har bilder som ikke slipper taket, og som dukker opp og gjør at man føler ubehag i situasjoner hvor man ikke skal føle det. Som for eksempel at man setter seg ned med julemiddagen, men egentlig er hodet i Gaza. 

Mye kan gjøres på et par timer

Åpenhet i arbeidsmiljøet er viktig, mener Stuvland. Om man har bilder, filmer og minner som forstyrrer, er det viktig å snakke om det. 

– Det første man skal vite er at det kan skje, det er ikke en uvanlig reaksjon, det betyr ikke at man er i ferd med å bli gal. Det er viktig å snakke om hvordan ting påvirker oss, selv om mange nok vil bite tenna sammen og holde kjeft.

De fleste som kommer til Stuvland for hjelp, gjør det for å avstemme situasjonen sin. 

– De har det helt greit. I de fleste tilfeller er det konstruktivt og nyttig, men det er noen ganger enkeltpersoner trenger litt mer hjelp. Da er det mye vi kan gjøre på et par timer, forteller psykologen.

– Det er viktig å huske på at det finnes et alternativ til å se bilder av døde barn i hodet sitt hele tiden. 

Debrief er viktig

Stuvland oppfordrer alle som trenger det til å ha en debrief, om det er med psykologen sin, lederen eller kollegaen. Det viktigste er at en debrief finner sted, mener han. 

Å gå hjem istedenfor å kjøre kan også hjelpe til med å prosessere jobbinntrykk, forteller han. 

– Og så tenker jeg det er viktig å si at det ikke er slik at det å se fryktelige ting gjør at man nødvendigvis vil bli syk. Tvert imot, vi er jo veldig robuste mennesker. Men noen kan oppleve ting som er så belastende at man både må få mer kollegial hjelp, lederstøtte, og profesjonell hjelp, avslutter Stuvland.

LES OGSÅ:

Flere sommervikarer enn fast ansatte journalister slet med stressreaksjoner etter 22. juli