Mange av journalistene som dekket terroren 22. juli var sommervikarer og hadde lite medieerfaring.
Mange av journalistene som dekket terroren 22. juli var sommervikarer og hadde lite medieerfaring.

Flere sommervikarer enn fast ansatte journalister slet med stressreaksjoner etter 22. juli

– PTSD kan være en snikende diagnose, sier NJ-rådgiver Trond Idås.

Publisert Sist oppdatert

– Du vet, det er nesten en tredjedel flere av sommervikarene som har slitt med stressreaksjoner etter 22. juli enn fast ansatte?

Trond Idås, rådgiver i Norsk Journalistlag (NJ), stikker hodet inn på kontoret i Brugata. Det er snart sommer og jeg småprater med en kollega om hvordan vi kan dekke 22. juli uten å gå i de samme sporene som tidligere.

– Det er jo snakk om en gruppe som er ganske marginalisert i bransjen fra før. Har de fått den hjelpen de trenger?

Spørsmålet har ikke falt meg inn før nå. Jeg var en av sommervikarene han prater om. Jeg var ung, fotograf, i sommervikariat i VG, og satt kun 80 meter unna bomben da det smalt.

Jeg er en av dem som fortsatt sliter med etterdønninger fra den dagen. I mange år var det fysisk vanskelig å være i sentrum av Oslo, ikke minst i Akersgata og i VG-bygget. Jeg så for meg at det skulle eksplodere på T-banen, på kjøpesenteret og på kontoret.

PTSD-diagnosen fikk jeg først åtte år senere.

Trond Idås, rådgiver i Norsk Journalistlag.
Trond Idås, rådgiver i Norsk Journalistlag.

Tanken om at vi er flere bruker tid på å feste seg der jeg sitter. Hvorfor i alle dager har jeg gått rundt og trodd at jeg var den eneste som ikke har taklet verden så godt etter den dagen?

Den julidagen for ti år siden var det mange av oss på jobb. Sommervikarene. Faktisk hadde cirka 40 prosent av dem som var på jobb 22. juli mindre enn seks års arbeidserfaring.

Det var midt i fellesferien, selv om været ikke nødvendigvis var noe å skryte av. De faste, de med erfaring, var kanskje på hytta eller i Syden. Mange var i hvert fall ikke på jobb.

Dagskiftet var snart over, og kveldsvaktene tok over det som så ut til å bli enda en rolig fredag i juli.

Så smalt det.

Pansertankegang

Følelsen av at jeg ikke gjorde en god nok jobb de dagene, har fulgt meg de siste ti årene.

For min første reaksjon da det smalt var å løpe. Jeg løp, før jeg til slutt snudde og løp tilbake for å jobbe.

– Sommervikarene har høy score på stressreaksjoner. Mange har lav score på sosial støtte og oppfølging i etterkant, forteller Idås, som i mange år har forsket på posttraumatisk stress blant journalister.

Et par dager har gått og vi sitter ved pulten hans. Han har forsket på dette i mange år og jeg vil høre mer. Om sommervikarene, om oppfølgingen de fikk og om stressymptomer. Jeg kjenner samtidig på en uro, for dette er første gang på ti år jeg snakker om dette med noen andre enn mannen min eller en psykolog. For meg har skammen fulgt angsten i møtet med 22. juli.

– Holdningene i redaksjonene har jo ofte vært: «Vi må huske på at det ikke er vi som er historien, det er ikke oss det handler om». Om vi kombinerer det med at «vi bare skal være observatører, at vi ikke skal ta ting inn over oss», snakker vi om en pansertankegang. Den samme de hadde i politiet en gang i tiden, som de gikk bort fra på 70- og 80-tallet, men som levde i media lenge etterpå. Fortsatt er det jo journalister som mener dette i redaksjonene, sier Idås.

– Det jeg gjorde morgenen 23. juli var å sende ut en god del materiale til alle redaksjoner om hvordan de bør følge opp deres ansatte. Grunnen til at jeg gjorde det, var at jeg visste at denne type holdninger fortsatt står ganske sterkt i media. Jeg sendte ut til alle redaksjoner ganske umiddelbart etter. Noen ville ha mer oppfølging, men ikke på langt nær alle, sier han.

Statsminister Jens Stoltenberg møtter pressen utenfor Sundvolden hotell 23. juli 2011.
Statsminister Jens Stoltenberg møtter pressen utenfor Sundvolden hotell 23. juli 2011.

– Samtidig som mange opplevde posttraumatisk stress, var det mange som også opplevde posttraumatisk vekst (PTG). Både PTSD og PTG undersøkes med et standardisert spørsmålsbatteri, der hovedtemaene er endringer i relasjoner til andre, opplevelse av personlig styrke, evne til å verdsette livet, og nytt syn på eksistensielle spørsmål, forklarer han.

Idås gjennomførte to undersøkelse blant journalistene etter 22. juli. Den første allerede i oktober 2011, den andre i mars 2012, rett før rettssaken. Det tar tid å bearbeide sterke inntrykk og Idås ønsket å sammenligne tallene med Tsunami-undersøkelsen (2005), som også ble gjennomført åtte-ni måneder etter katastrofen.

– Det var interessant å få sammenlignbare tall omtrent like lang tid etter de to hendelsene, sier han, og forklarer videre:

– Terror-spørreskjemaet bygget på det som ble utviklet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) til Tsunami-undersøkelsen i 2005. Jeg var prosjektmedarbeider ved NKVTS med ansvar for journalistdelen av Tsunami-undersøkelsen.

– Ett funn som jeg gjorde nå, er at skåren gikk tydelig ned blant de fast ansatte i løpet av disse fem månedene, mens den holdt seg på et stabilt høyere nivå blant sommervikarene, sier Idås.

– Mange hadde altså ikke fått bearbeidet stressreaksjonene på en god måte.

Han fortsetter:

– Det er nær sammenheng mellom det å ha opplevd posttraumatisk vekst og det å ha fått anerkjennelse og sosial støtte fra kolleger og ledelse underveis og etter oppdraget. Det har veldig mye å si om jobben føles som meningsfylt og vellykket for hvordan det går med deg i ettertid, men det viktigste du kan gjøre er å prate, akkurat som vi sitter her og prater sammen nå, sier han og ser på meg.

Det meningsfulle

Jeg jobbet som fotograf for VG hele den første helgen. Var hjemom og sov, spiste og gråt før jeg var på plass igjen, hele tiden med hjertet i halsen. Følelsen av å være med på noe som var viktigere og større enn meg selv, enn det jeg selv hadde opplevd bare timer før, hjalp.

Jobben var full av mening.

Da mandagen kom var mange av de faste fotografene og journalistene kommet tilbake fra ferien sin. Kanskje opplevde de det å sitte på hytta som meningsløst. Jeg husker i hvert fall at det var mange der, mange med mye erfaring som ønsket å jobbe, være med å bidra.

Redaksjonslokalene til VG ble hardt rammet da bomben gikk av i Regjeringskvartalet.
Redaksjonslokalene til VG ble hardt rammet da bomben gikk av i Regjeringskvartalet.

Da jeg kom på jobb den morgenen var jeg frynsete, jeg gråt kanskje litt, men hva annet kan du forvente når hjertet og kroppen har jobbet på høygir i så mange timer?

Før morgenmøtet startet tok den nærmeste sjefen min meg til side og sa: «Du, det går nok ikke så bra med deg, jeg tror nok du bør ta deg litt fri».

Han sendte meg opp i etasjene til det provisoriske kontoret til krisepsykologen, som nå jobbet på heltid for VG. Han sykemeldte meg ut uka, ut sommervikariatet, ut av VG og ut av jobben min.

– Å snakke med andre som har vært utsatt for det samme eller å snakke med erfarne kolleger er ofte den beste terapien. Er du sommervikar har du ikke erfaring. I hvert fall ikke fra den type katastrofesituasjoner som sprenger rammene for alt hva alle i Norge har erfart siden krigen, sier Idås og legger til:

– Det sier seg selv at det blir en veldig mye på en gang.

NJ-rådgiveren har jobbet med dette temaet lenge. Han snakker rolig og leder meg og samtalen trygt videre. For i mitt hode begynner en annen tanke å svirre. Hva om dette ikke er min feil. Hva om jeg faktisk gjorde en god jobb de dagene, men tilfeldighetene eller misforstått snillhet fra ledelsen skulle ha det til at jeg ble sendt hjem før jeg fikk snakke, før jeg fikk muligheten til å høre.

Da jeg ble sendt hjem den dagen husker jeg at jeg følte at jeg ikke hadde gjort jobben min. At grunnen til at jeg ble sendt hjem var fordi jeg ikke var god nok eller ikke klarte å holde følelsene i sjakk.

Stemmen til Idås drar meg tilbake.

– For å bearbeide sånne hendelser er det viktig at kolleger og ledelse i redaksjonen bruker mye tid på å prate med deg om hva du har vært igjennom, det er også viktig at det er en kultur der som innebærer en forståelse for at det er naturlig å få denne type reaksjoner etter sånne ekstreme erfaringer.

– Det er en del ting du opplever, som hjernen bruker mye energi på å bearbeide og prøve å forstå. Denne type oppdrag er høyt oppe på stress-skalaen. Det er så mye som skal bearbeides og forstås. Det er mye du skal få kontroll over. Hvorfor gjorde jeg sånn? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Dette er spørsmål som gjerne dukker opp igjen og igjen. Det er denne typen refleksjon, også i diskusjon med kolleger, som bygger erfaring, sier han videre.

– 22. juli er en potensielt traumatiserende hendelsen. Mange journalister dekker gjennom år en rekke hendelser som i seg selv ikke er sånn at du får en PTSD-diagnose, men summen av minner blir så voldsom at du kan bli syk, enten du dekker krim eller trafikkulykker eller hungersnød. De bygger seg altså opp.

– PTSD kan være en snikende diagnose. Det kan ta flere år fra du opplever noe til du får tydelige symptomer. Kanskje kommer de uten at du skjønner at det er for eksempel 22. juli. som er grunnen til at du er deprimert eller har angst, sier han.

Året etter

Å prate med noen som har opplevd det samme som deg, hjelper. Vi var mange sommervikarer på jobb den dagen, så her har jeg jo potensielt mange jeg kan prate med.

Jeg er tilbake på hjemmekontoret og leter frem et bilde i NTB-arkivet. Det er tatt av NTB-fotograf Berit Roald kun et par timer etter at bomben smalt og et par timer før mørket la seg over Utøya. I bakgrunnen ser du et kontorbygg uten vinduer, lyset er fortsatt på. Midt i bildet står journalister og fotografer. Over 30 av dem: De står tett, noen ha sandaler på, andre har slagstøvler. Mange står med ansiktet dekket til av kamera. Alle er unge. Jeg ser bildet og får lyst til å klemme dem alle.

Å prate hjelper, om det så er ti år for seint får det bare være. Jeg bestemmer meg for å ringe noen av de andre sommervikarene som var på jobb den dagen. Selv om vi alle opplevde det samme, har jeg aldri snakket med dem om timene og dagene som fulgte.

For hver person jeg snakker med henviser de meg videre til to personer. Mange av de jeg har vært i kontakt med synes det fortsatt er vanskelig å prate om dette, men noen forteller.

Andrea Gjestvang:

– Jeg husker vi møttes på utsiden etter at det smalt. Jeg var i vikariat som bildesjef i VG Helg den dagen, og hadde ikke kamera ved pulten min. Jeg kan huske du spurte om jeg ville ha ditt for du klarte ikke å ta bilder, men jeg var så redd. Da jeg hadde summet meg løp jeg hjem og hentet kamera. Det var den verste dagen i mitt liv. Jeg brukte mye tid på å bearbeide den.

– I ettertid følte jeg på en slags skam over at jeg ikke instinktivt løp inn i Regjeringskvartalet for å fotografere. Det burde jo sitte i margen på meg! Men så jobbet jeg med etterdønningene av 22. juli i månedsvis. Og jeg følte meg som en del av teamet i VG, som fikk debriefing og meningsfylte arbeidsoppgaver.

– Jeg ble godt ivaretatt. I tillegg gjorde jeg et personlig prosjekt hvor jeg portretterte ungdom som overlevde på Utøya. Å kunne bidra ble også en måte å bearbeide det på, og førte til en erkjennelse om at jeg ikke er en krigsfotograf. Og at det er OK.

Kyrre Lien:

– Jeg fikk den oppfølgingen jeg hadde behov for fra VG. Vi ble oppfordret til å gå til krisepsykolog, sjefene sa det bare var å ta kontakt om det var noe. Oppfølgingen jeg syntes fungerte best var praten med kollegaer.

– Terskelen for å ta kontakt med sin gamle sjef og si hei dette er fremdeles vanskelig, er nok høyere hvis man er vikar og hvis man er ferdig i et vikariat. Jeg tror nok det er veldig varierende hva slags oppfølging de ulike sommervikarene fikk fra de ulike redaksjonene og hvordan de takla det.

– Jeg husker vi hadde en sesjon på VG huset med fotografene hvor vi snakket oss gjennom, det var på eget initiativ, ikke noe som var initiert av VG. Det er fascinerende å se hvor ulikt vi reagerte. Vi var jo i samme redaksjon, samme avdeling. Jeg skvetter jo også fortsatt av høye smell og lyder og er litt mer var. Men jeg følte at jeg gjorde en god jobb i de dagene.

– Om jeg ikke hadde hatt mulighet til å jobbe de dagene, hadde det vært verre.

Fartein Rudjord:

Fartein Rudjord på forsiden av DN.
Fartein Rudjord på forsiden av DN.

– Jeg var 20 år gammel og jobbet i Dagsavisen. Vi hadde lokaler i Møllergata og vi kjente trykket godt da bomben smalt. Jeg løp ut og hadde med kamera og tok masse bilder før jeg dro hjem for datamaskinen min lå igjen inne i redaksjonen.

– Dagsavisen evakuerte til Nydalen og jeg husker jeg tok taxi dit og leverte bildene der deler av redaksjonen var samlet. Dagen etter var jeg på forsiden av Dagens Næringsliv, det var helt surrealistisk. Vi fikk tilbud om å gå til psykolog, men jeg takket nei. Det skulle jeg nok ha gjort, selv om det gikk fint med meg.

– Hadde det samme skjedd i dag ville jeg sagt at det å gå til en psykolog skal være obligatorisk for alle.

Kristine Nyborg:

– Jeg var i et vikariat som magasinredaktør i DN. Bygget rista. Jeg løp ut med kamera da vi kjente trykket fra bomben. Jeg kom meg ikke inn i Grubbegata, men gikk i gatene rundt og fotograferte reaksjonene før jeg endte på Youngstorget. Det var så stille unntatt alarmene som gikk i byggene rundt meg.

– Dagen etter tok jeg meg fri for jeg hadde to venninner som hadde barn som hadde vært på Utøya og som lå i koma. Søndagen dro jeg til Utøya. Det var tungt, men det føltes bra å jobbe.

– Jeg jobbet for Aleksander Nordahl. Han er jo veldig klar over hva PTSD er etter å ha jobbet som krigsfotograf i mange år, og jeg følte meg veldig tatt vare på. Han krevde at vi gikk til psykolog på hans regning. Han ga også alle fotografene, både faste og frilansere som hadde behov for det, et todagers førstehjelpskurs. Hvor vi fikk lønn. Ingen av oss sluttet å jobbe i DN etter det.

– Vi fikk lov til å være der og prate med kollegaene våre i ettertid, det hjalp masse.

Torkjell Trædal:

– Jeg var en av de første på plass for NRK. Jeg jobbet den helgen, men jeg kjente at jeg ønsket å være sammen med familien, så jeg tok ikke på meg flere vakter.

Å møte kriser alene

Min historie er ikke unik, vi var mange på vakt den dagen, og mange av oss har hatt det vanskelig i etterkant. Mange av sommervikarene som var på jobb, avsluttet sine vikariater bare dager etter 22. juli. Det ga i noen tilfeller redaksjonene et fripass. Vi var unge og etterlatt med ansvar for egen mentale helse i en tid der alle hadde det vondt.

– Når ting skjer, om det er leirraset i Gjerdrum, en konflikt på jobben, eller en bilulykke, har redaksjonene og sjefene et ansvar for å ivareta deg. Å skulle stå i møte med kriser alene blir fryktelig vanskelig, sier Idås til meg før jeg starter å ringe rundt.

Å snakke hjelper virkelig. I mange timer prater jeg med kolleger, om meg, om dem. Om hvor vi var, hva vi gjorde og hvordan vi har hatt det de siste ti årene. Det er befriende, men samtidig trist å tenke på at vi ikke har gjort det før nå.

Så, om jeg skulle konkluderer med noe er det at jeg ønsker at mediebransjen tar et større ansvar overfor frilansere og midlertidig ansattes mentale helse både under, men også etter at vikariatene og engasjementene er over.

Om de har vært utsatt for noe, om det er et terrorangrep eller en konflikt på jobben, noe som i ettertid kan bli et problem, prat med dem, la dem sitte i sofaen i redaksjonen en dag for mye enn for lite. Ring dem gjerne opp både en og to ganger med spørsmål om hvordan de har det. Tilrettelegg for samtaler og åpenhet om mental helse. Ikke slipp dem av syne før vi vet de har det bra.

For yrket vårt kan til tider være tøft. Er du ung og uerfaren kan det være ekstra tøft. Og når vi også vet at mange unge jobber i årevis som frilansere og midlertidig ansatte før de får seg faste jobber, kan det være vi mister en del flinke folk før de fikk muligheten til å virkelig vise hvem de er. Fordi ingen tok seg tid til en prat.

Powered by Labrador CMS