– Alle som var på Utøya har en historie som er dramatisk. Jeg ønsket å fortelle historiene fri for sterke vinklinger og store overskrifter

Året etter 22. juli-angrepet portretterte dokumentarfotograf Andrea Gjestvang 43 av ungdommene som var på Utøya under angrepet.

Bildene ble en del av portrettserien «En dag i historien», og ett av bildene gikk til topps i Årets bilde-kåringen i 2013. Nå vises bildene på Fotografihusets utstillingspaviljong på Sukkerbiten i Oslo fra 15. juli til 3. oktober.

I anledning tiårsmarkeringen har Gjestvang portrettert åtte av Utøya-ungdommene igjen, og i tillegg tatt portretter av andre berørte fra blant annet regjeringskvartalet.

De nye bildene stilles ut fra 15. juli på 22. juli-senteret, som en del av markeringsutstillingen «10 år etter 22. juli».

– Ungdommene har blitt eldre og er nå unge voksne. Livet deres har tatt ulike retninger. Det har gått ni år og noen har blitt politikere, studenter, arbeidsuføre og foreldre, som alle andre. Det er godt å se at mange er på et godt sted i dag. Angrepet preger livet deres fortsatt, men ikke hele livet deres, sier Gjestvang til Journalisten.

Meningsfylte oppdrag

Gjestvang er utdannet fotojournalist ved Oslo Met. Siden har hun jobbet med en rekke dokumentaroppdrag og fått internasjonal anerkjennelse. Hun har publisert i blant annet Time Magazine, The New York Times, Newsweek Japan og Le Monde.

Fotoserien «En dag i historien» har blitt utstilt i flere land, og Gjestvang fikk en rekke priser for prosjektet, inkludert den prestisjetunge Sony World Photography Awards L’Iris d’Or i 2013.

– Hva følte du var den største forskjellen mellom portretteringen nå og for ni år siden?

– Da jeg fotograferte i 2012 var jeg opptatt av å fange stemning og følelser. Det lå et alvor over ansiktene til ungdommene. Følelsene lå på en måte utenpå kroppen. Noe av det alvoret ligger fortsatt hos noen av dem, men ikke i like stor grad, svarer Gjestvang.

I 2011 var Gjestvang selv sommervikar i VG, og dekket flere saker knyttet til 22. juli-angrepet. Hun setter pris på at hun fikk jobbet og dokumentert hendelsesforløpene i den tiden.

– Det var utfordrende, men når noe så grusomt først hadde skjedd, var meningsfylt å kunne jobbe med konsekvensene. Jeg følte at jeg bidro i den offentlige samtalen om det som hadde skjedd, og var med på å skape en bredere forståelse for de berørte, sier hun.

Samtidig var oppmerksomheten rundt ungdommene som overlevde Utøya og de berørte omfattende utover høsten 2011. Gjestvang ønsket derfor å lage et prosjekt der hun kunne gå mer i dybden og ta seg god tid til å snakke med dem.

– Alle som var på Utøya har en historie som er dramatisk. Jeg ønsket å fortelle de historiene i en mer åpen kontekst, fri for sterke vinklinger og store overskrifter. For mange var det et enormt medietrykk, noe flere kanskje syntes var ubehagelig på den tiden, sier hun.

Hun merket at mange satte pris på å kunne fortelle historiene deres på egne premisser.

– Noen var også litt redde for å bli glemt, at det var forventet at livet bare skulle gå videre. Jeg mener portrettserien er viktig i et historisk perspektiv. Men det var også tøft å dykke ned i tematikken i over ett år, og å møte unge mennesker som jeg visste hadde opplevd mye grusomheter.

Kraften i det hverdagslige

Gjestvang brukte flere måneder på research og startet fotograferingen våren 2012. Hun mener det var viktig å være forberedt, tilstede og bruke god tid til å bygge tillit hos ungdommene hun skulle portrettere.

– Det jeg gjorde var å virkelig lytte og observere, og prøve å se hva mennesket foran meg uttrykket eller utstrålte. Det handler om å være til stede og bruke sansene, øynene og virkelig se det andre mennesket, sier hun.

– Hvordan ble du påvirket av å jobbe med prosjektet over lang tid, både da og nå?

– Når en jobber som fotograf på den måten jeg gjør, er det umulig å ikke bli påvirket. Men jeg er flink til å rette fokus og er ikke redd for det som er vanskelig, det er en del av livet. Det var viktig for meg at prosjektet skulle handle om dem jeg portretterte, ikke om mine egne følelser, sier Gjestvang.

Det som gjør portrettene ekstra sterke, mener Gjestvang, er at bildene er tatt i omgivelser vi har referanser til, med motiver vi kan relatere til.

– Det er enkle, nære bilder som illustrerer norske hverdagsliv. En sterk kontrast til det dramatiske innholdet. Jeg er fascinert av det hverdagslige og tror på kraften i det. Det ligger i underbevisstheten min når jeg portretterer, sier hun.

LES OGSÅ:

– Mange, særlig de yngste, følte seg presset til å snakke med journalister