Fortalte om 22. juli: – Mange, særlig de yngste, følte seg presset til å snakke med journalister

Det har gått ti år siden tragedien på Utøya, og overlevende Kamzy Gunaratnam føler på frustrasjon over at oppgjøret med terrorhandlingene aldri kom i det norske samfunnet.

Dette har hun skrevet om i boken «Din kamp er min kamp» der hun gjør oppgjør med sin berøringsangst for terroristen og de høyreekstremistiske holdningene som fortsatt finnes i Norge. Gunaratnam mener mediene har et stort ansvar for at ikke Norge vil fostre opp flere som Utøya-terroristen.

Under seminaret «Etikk når det smeller – og etterpå» ved Pressens hus fortalte Gunaratnam, som nå er varaordfører i Oslo, om sine erfaringer fra 22. juli. Dette i samtale med journalisten Kadafi Zaman som dekket terrorhandlingene for TV 2, og Siri Thoresen, forskeren som ledet studien om hvordan ungdommen opplevde møtet med mediene etter 22. juli.

– Media bør være mer opptatt av hva samfunnet bør vite og må vite enn hva de vil vite, sa Gunaratnam under seminaret.

– Det er lett å tenke på 22. juli som en naturkatastrofe, og at det bare er en hendelse som skjedde. Det er viktig å huske på at dette en politisk motivert handling. Vi henger oss opp i detaljer som ikke viser oss helheten i situasjonen. Jeg skulle ønske vi så skogen og ikke trærne, utdypet hun.

Når hun i ettertid ser på mediedekningen av 22. juli føler Gunaratnam at den ikke har ført nok til en bærekraftig diskusjon. Hun mener det er viktig at historiene kommer frem slik at vi kan lære av terroren og bearbeide ettervirkningene. Selv tok hun kontakt med sin advokat for å se bilder fra Utøya som ikke har blitt publisert av mediene i hensyn til de pårørende.

Mye upublisert materiale

TV 2-journalist Zaman er delvis enig med Gunaratnam. Da han jobbet med dokumentaren «Norge Bak fasaden» i TV 2, kom det frem at Utøya-terroristen fortsatt blir hyllet i visse miljøer, særlig på nettet. Terroristen Manshaus var en av de som ble inspirert og gikk i hans fotspor. Men at de mest dramatiske detaljene fra terrorhandlingene bør frem, er han usikker på.

– Mange overlevende og pårørende fra Utøya har fortsatt ikke fortalt sin historie, og kanskje bør pressen bringe de historiene frem. Men for mange er opplevelsen fortsatt for nær, sa han og tilføyde:

– Det finnes mye materiale som ikke har blitt publisert og som viser terrorens sanne ansikt, men det er ledelsen i mediene som hele tiden må vurdere om det skal ut med hensyn til de pårørende.

Skjelte ut journalist

Da Gunaratnam hørte skudd på Utøya, var hun en av de første som svømte over til fastlandet, med høyt adrenalin i kroppen og uten å se seg tilbake. De første overlevende ble samlet på bensinstasjonen på Sundvollen. Her vitnet Gunaratnam at flere av de yngre AUF-erne ble oppsøkt av påtrengende journalister.

– Særlig hun ene journalisten gav seg ikke, og jeg måtte skjelle henne ut til slutt. Det var veldig frustrerende for vi visste jo ingenting om situasjonen. Mange, særlig de yngste, følte seg presset til å snakke med journalister, sa hun under seminaret.

I dag er Gunaratnam takknemlig for at 22. juli-terroren ble dokumentert og dekket i stor skala, men mener det er viktig at journalister husker å ta hensyn til de pårørende og mennesker som befinner seg midt oppi krisen.

– Mange jeg snakket med i etterkant har følt at journalister i noen tilfeller virker kalde og ufølsomme når de tar kontakt. Noen overlevende føler nok på frykten for å bli stigmatisert. Man vil ikke nødvendigvis ha den overlevende-tittelen hengende over seg i offentligheten, sa hun.

Verst på Sundvollen bensinstasjon

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomført en studie med datainnsamlinger blant de som ble rammet av Utøya-tragedien.

Forsker og leder av prosjektet Siri Thoresen har fulgt opp Utøya-overlevende i flere år. I studien kommer det frem at så å si alle overlevende ble kontaktet av journalister etter tragedien. Til og med ungdommer ned i 13-års alderen.

Likevel viser studien at de aller fleste opplevde møtet med journalister som positivt, men noen angret og følte at presset fra mediene ble en ekstra belastning.

– De fleste negative kommentarene kom faktisk fra overlevende som befant seg på bensinstasjonen på Sundvollen. De følte seg invadert og mast på av journalistene som befant seg der, sa Thoresen og tilføyde:

– En annen kritikk gikk ut på publiseringsdelen. Når historiene deres ble fremstilt som mer dramatiske enn det de var, eller generelt dersom journalisten ikke hadde tatt hensyn til innholdet i historien.

Belastende etter ti år

Da mediene fikk beskjed om skytingen på Utøya, ble Zaman sendt på oppdrag for å dekke hendelsen.

Ved veisperringen før Utøya-kaien, møtte Zaman på flere familier av de pårørende. Han kom i samtale med flere av dem, uten å intervjue dem, men følte ikke at han eller journalistkollegaer var påtrengende i møte med de pårørende.

– Jeg syns mange journalister oppførte seg bra. De fleste hadde en respektfull tilnærming til de pårørende. Vi forstod at de måtte være i kontakt med barna sine, og de som ville komme til mediene kunne ta initiativet til det selv, sa Zaman.

Deltagerne i diskusjonen ved Pressens hus er enige i at beredskapen likevel ikke var god nok i møte med slik terror. Journalister må finne en balanse mellom hva som skal frem slik at de får utført sitt samfunnsoppdrag, og samtidig ta hensyn til pårørende, mener de.

Forskere i NKVTS er bekymret for at mediedekningen fram mot tiårsmarkeringen av Utøya vil være en ekstra belastning for de overlevende og pårørende.

Gunaratnam har politisk erfaring og er vant til medieoppmerksomhet. Hun vet hvordan å gå i «intervju-modus» i møte med journalister. Likevel er det ubehagelig når de sterke inntrykkene kommer tilbake, fortalte hun.

– Det er alltid helt forferdelig rundt 22. juli, og jeg pleier å oppleve en del irrasjonelle utblåsninger. Det er litt som å ha mensen: Man vet ikke helt hvorfor man griner og reagerer litt mye. Slik er det med 22. juli. Man er ikke klar over det før man har snakket med andre som var på Utøya, sa Gunaratnam.

LES OGSÅ:

Journalister havner ofte i krisesituasjoner. De er generelt ikke godt nok forberedt på hva som venter dem, mener NJ-rådgiver