Har gjort 70 intervjuer for å gå i dybden på menneskeskjebner fra Gjerdrum

NRK-journalist Oda Eggesbø Ottesen er aktuell med en dokumentarbok om syv mennesker som opplevde kvikkleireskredet i Gjerdrum i romjula 2020.

«Det vi mista til djupet» er en historiesamling basert på Ottesens masteroppgave, rundt 70 intervjuer og to års arbeid. Boken inneholder flere perspektiver som ikke har kommet frem i mediene tidligere.

– Vi har alle lest om det sensasjonelle med Gjerdrum-katastrofen i mediene. Grunnen til at jeg ønsket å skrive boka var at jeg synes det ordinære er veldig spennende. Jeg ønsket å stille alle spørsmålene jeg satt igjen med om hvordan menneskene opplevde situasjonen, sier Ottesen til Journalisten.

Journalisten ble med Ottesen på distribusjonslageret der hun fikk holde boken sin for første gang.

– Det kjennes helt uvirkelig og spesielt å ha noe fysisk som jeg kan holde og sende til kildene. Det er både et stort og rart øyeblikk, sier hun om sin første utgitte bok. 

Fare i hverdagen

Ottesen har studert journalistikk ved Kingston University i London og jobbet i BBC i noen år før hun flyttet tilbake til Norge for å ta det tverrfaglige masterstudiet Utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

Samtidig fikk hun jobb i NRK Utenriks. Bokarbeidet har pågått ved siden av jobben og med støtte fra blant annet Fritt Ord. 

Masterstudiet Ottesen valgte handler i stor grad om miljø og mennesker, forklarer hun. I utgangspunktet ønsket hun å skrive om naturfarer og hvordan mennesker opplever risikoelementer i hverdagen. 

Samtidig skjedde kvikkleireskredet i Gjerdrum natt til 30. desember 2020. Det tok med seg 14 boligbygg bestående av 31 boenheter. Elleve mennesker døde og 200 ble hjemløse. 

Mange av de evakuerte valgte etter hvert å flytte tilbake til hjemmene sine til tross for gjenværende kvikkleire i området. Ottesen var nysgjerrig på hvorfor de valgte å gjøre det.

– Jeg begynte å ta kontakt med folk i Gjerdrum som allerede hadde vært i media og spurte dem hvordan det var å leve så tett på en slik fare etter at de har vært vitne til at det kan skje en slik katastrofe der de bor. 

I løpet av året som fulgte intervjuet Ottesen over 30 mennesker om temaet.  Mange hadde ikke blitt spurt om hvordan de hadde det siden medie-hypen fra de første ukene etter skredet. 

Relativt få hadde fått den hjelpen de trengte for å overkomme konsekvensene av katastrofen.

– Ett år etter hendelsen var det fortsatt flere som trengte hjelp - det var noe jeg reagerte på. Mange av kildene følte seg glemt. 

Ottesen opplevde at kildene hadde et ønske og et behov for å fortelle sine historier og sine sider av opplevelsen.

– Skredet på Gjerdrum var en forferdelig hendelse som vi aldri trodde skulle skje med oss i lille Norge. Nå er det over, og det har på en måte blitt fjernt for oss igjen. Vi føler oss beskyttet mot klimaendringer og naturkatastrofer, og tenker ikke at slikt kan skje med oss og våre nærmeste, sier hun. 

– Ble nedringt av journalister

Boken til Ottesen er basert på til omtrent 70 intervjuer til sammen, hvorav flere av disse er med de syv hovedpersonene: Vanlige mennesker som ble sterkt preget av skredet på ulike måter. 

– Jeg besøkte dem mange ganger over et helt år. Vi kunne sitte og prate i timevis når jeg var på besøk.

Et av hovedmålene for Ottesen var å få frem ulike nyanser og variasjoner i hvordan mennesker opplever å bli rammet av katastrofer. Hun opplevde å få stor tillit fra kildene. 

Moren til gravide Charlot Grymyr Jansen, som døde i skredet med sin ektemann og unge datter, er sterkt kritisk til journalistene som kontaktet familien den første tiden, men ønsket å delta i Ottesens prosjekt.

– Hun har blitt nedringt av journalister og vært midt i en skikkelig mediestorm. Så da hun sa til meg at hun ønsket å være med i boken, var det en selvfølge at historien hennes skulle være sentral. Det betydde mye. 

I mediene ble historien om Grymyr Jansen løftet som veldig sensasjonell, noe moren var svært ukomfortabel med, sier Ottesen.

– Det har hatt en verdi for henne å kunne ta tilbake den historien. Hun forteller også om hvor vanskelig det var at folk hadde så mange forventninger til hvordan hun skulle reagere og delta i den offentlige historien om datteren. I boken kommer det frem mange sårbare øyeblikk der hun selv velger å ta opp vanskelige ting.

Sensasjonen i mediene

Andre kilder i boken har uttalt seg i mediene tidligere. Her var det viktig for Ottesen å vise at historien deres ikke slutter med skredet, men utvikler seg videre.

– Jeg ønsket her også å gå vekk fra det sensasjonelle og umiddelbare med historiene. Jeg valgte ut de syv hovedpersonene fordi deres historier er veldig sterke, men også for å gå i dybden av noe som har blitt presentert som nokså to-dimensjonalt.

Ottesen fikk blant annet være til stede under bryllupet til Heidi Østli og Morten Engebretsen. De skulle etter planen gifte seg på årets siste dag i 2020, dagen etter skredet. De mistet huset i skredet og måtte utsette bryllupet.

– Det er ikke alle som ønsker besøk av en journalist om og om igjen over ett år eller som har lyst til å lete opp i vonde minner. Men for noen har det å fortelle vært en del av prosessen med å komme seg videre, sier Ottesen. 

Tar ikke distanse til detaljene

Boken er skrevet med en tidslinje som starter med skredet klokken 4 om natten. Noen av det mest krevende med å skrive boken har vært å legge inn detaljene i riktig rekkefølge, sier forfatteren. Hjemme hos seg selv lagde Ottesen en lappevegg med dokumenter, bilder og informasjon for å rekonstruere alle detaljene.

Tilliten hun har fått av kildene har ført til at Ottesen har følt på et enda større ansvar for å formidle hendelsene så nøyaktig og riktig som mulig, sier hun.

– Jeg har hørt opptakene om og om igjen for å være sikker på at jeg har tolket alt riktig. Det har vært viktig å reflektere rundt det kildene har fortalt meg og hva de selv har ønsket å formidle. 

Boken er skrevet som et litterærjournalistisk verk, en sjanger tett på journalistisk historiefortelling. Den tar leseren med i inn i handlingen, i motsetning til ren journalistikk som holder en viss distanse til detaljene i beskrivelsene, mener Ottesen.

– Dette prosjektet har vært veldig tidkrevende, fordi jeg har stilt kildene de samme spørsmålene mange ganger for å klare å beskrive og fylle alle øyeblikkene. Jeg har også vært avhengig av å se på bilder, observere, holde ting i hendene, være med kildene utenfor intervjusituasjoner, snakke med familie og med bekjente, sier Ottesen. 

Kildene har fått lest sine egne stykker og rettet på både tolkninger og det som har blitt sagt. 

– Helheten er nok ikke feilfri, men den tar folk fra andre deler av Norge tettere på denne katastrofen enn jeg tror de noen gang har vært før, avslutter Ottesen. 

LES OGSÅ:

En reise til Surnadal for BBC ble det gøyeste Oda Eggesbø Ottesen har gjort i jobben