Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Spalten gir uttrykk for skribentens meninger.
Han ser ut som om han kunne spilt en bærende rolle i en amerikansk såpeserie, men det avvæpnende utseendet kan lure. Ken Auletta har en imponerende merittliste, og få journalister vet mer om mediebransjen enn 80-åringen fra New York. En bransje han har dekket i flere tiår, hovedsakelig for magasinet New Yorker.
Nå er Auletta aktuell med boka «Hollywood Ending: Harvey Weinstein And The Culture of Silence». Ei bok om mannen han var veldig nære å avsløre som en serieovergriper allerede i 2002.
Men nesten river som kjent ingen mann av hesten, og det skulle gå 15 år til før filmmogulen Harvey Weinstein ble avslørt. I oktober 2017 – for snart fem år siden – publiserte først New York Times sine avsløringer, og noen dager etter fulgte New Yorker opp med nye detaljer og flere kilder.
Tilbakeblikk på metoo
Avsløringer som ble til metoo-bølgen som raskt traff Norge og etter hvert også norsk mediebransje.
Fem år er ikke all verden i et historisk perspektiv, men det kan likevel være lenge nok til at det denne høsten er naturlig å se tilbake på hva som gikk bra – og hva som var mindre bra – med medienes dekning i 2017.
Artiklene som ble publisert i 2017 hadde ikke Aulettas byline, selv om han spilte en rolle i kulissene. Men avsløringene den gang ble starten på boka som nå er ute. Ei bok som kanskje kan være med på å sparke i gang ulike tankeprosesser hvis vi skal evaluere de fem siste årene.
Fakta
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Nå er ikke dette ei «metoo-bok». Det er i all hovedsak ei bok om Harvey Weinstein, om både mannen og monsteret. For som mennesker flest har også Weinstein flere sider. Og uten ham kunne verden gått glipp av mange store filmopplevelser fra slutten av 80-tallet og i tiårene etter. Men la meg legge til: Uten at det unnskylder noe som helst.
Weinsteins fall er likevel starten på metoo slik de fleste av oss kjenner begrepet, selv om selve ordet ikke var nytt i 2017.
Auletta har skrevet ei bok hvor mediebransjen spiller en viktig rolle. Hvorfor var det ingen som avslørte Weinstein tidligere – og hvorfor klarte heller ikke Auletta det, selv om han gjorde flere forsøk opp igjennom årene. Forsøk han beskriver i boka.
Annonse
Var på sporet
Nærmest var han i 2002. Det 20.000 ord lange portrettet Auletta skrev om Weinstein, og som New Yorker publiserte i desember 2002, beskriver filmmogulen som en brutal pøbel og høylytt bølle. Og magasinet var ikke langt unna å legge til «overgriper». Auletta var på sporet. Han hadde navn på to kvinner som skulle ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Den ene svarte ikke på hans henvendelser, den andre sporet han opp Guatemala, hvor hun drev med hesteoppdrett etter å ha forlatt filmbransjen. Men heller ikke hun ville snakke.
Dermed hadde ikke New Yorker belegg for å trykke beskyldningene.
Begge kvinnene ble for øvrig sentrale kilder da sakene begynte å rulle i 2017.
Boka bygger videre på portrettet fra 2002. Med nye kilder. Auletta har snakket med nærmere 200 personer. I tillegg fulgte han rettssaken mot Weinstein i New York fra dag til dag. Auletta er også ydmyk i forhold til at han i denne saken står på skuldrene til New York Times-journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor, som var først ute. Og Ronan Farrow, som selv tok kontakt med Auletta for å få tilgang til hans gamle Weinstein-notater da han jobbet med saken i 2017. Noe han fikk.
Bidro i kulissene
Auletta var også mannen som koblet Farrow med New Yorker-redaktør David Remnick da Farrows arbeidsgiver NBC ikke ønsket å publisere Weinstein-dokumentaren han var i ferd med å ferdiggjøre. Om Auletta ikke selv kom i mål, spilte han en viktig rolle i kulissene den gang for fem år siden.
Farrow, Twohey og Kantor fikk en Pulitzer-pris på deling for avsløringene. En pris Auletta heller ikke er ukjent med: Han har tidligere sittet i Pulitzer-juryen.
Hva var det så som gjorde at trioen over klarte det som Auletta – og andre journalister som også hadde forsøkt seg – ikke klarte?
I boka peker han på flere teorier. Det aller viktigste var kanskje hvordan de tre, på hver sin måte, klarte å vinne kildenes tillit. I tillegg var tidsånden en annen i 2017. I årene før hadde flere mektige menn blitt tatt med buksene nede. I dobbel forstand. Blant dem Fox News-sjefen Roger Ailes, det samme skjedde med Fox News-profilen Bill O'Reilly, som ledet kanalens desidert mest populære program og ikke minst Bill Cosby, som kanskje var den verste av dem alle.
Cosby- og Weinstein-sakene har fra et medieståsted likhetstrekk. Flere journalister måtte også da førstnevnte ble avslørt, spørre seg selv om hvorfor det tok så mange år før historiene ble kjent.
Annonse
Aktuelt arkiv
Tilbake til Auletta.
Det er ikke gitt at journalistikk publisert for 20, 30 eller 40 år siden skal fremstå som relevant i dag. Men veldig mye av det Auletta har produsert – enten i bokform eller for New Yorker – gjør nettopp det.
Siden 1977 har han vært tilknyttet New Yorker. Mediebransjen og teknologigiantene, som ikke alltid var giganter da Auletta startet å skrive om dem, ble gradvis hans fokusområde. Og fra 1992 fikk han ansvaret for den da nye mediespalten Annals of Communications, en spalte som fremdeles er en del av magasinets inventar.
Weinstein-boka er hans trettende. Hans forrige, «Frenemies: The Epic Disruption of the Ad Business (And Everything Else)», tar for seg reklamebransjen, med et ekstra søkelys på mediebyråene. En del av mediebransjen som veldig mange av oss som jobber på redaksjonell side vet altfor lite om – og strengt tatt heller ikke forstår. Dermed vet vi også lite om utfordringene som truer denne delen av medieøkosystemet.
Annals of Communications er nå i stor grad overtatt av andre skribenter i New Yorker. Utover utdrag fra bøkene hans, er det lenge mellom hver gang bylinen hans dukker opp i magasinet. Men mannen er 80 år. En alder hvor de fleste av oss ville ha valgt å trappe noe ned (hvis vi ser bort ifra en av hans jevnaldrende, som i dag er USAs president).
Om det ikke kommer like mye nytt som før, er det mange godbiter å finne i arkivet. Som portrettet av Rupert Murdoch fra 1995 («The Pirate») eller hans profil av CNN-gründer Ted Turner fra 2001 («The Lost Tycoon»), som ble utgangspunktet for den prisvinnende boka «Media Man: Ted Turner's Improbable Empire» noen år senere.
Hva er Aulettas hemmelighet? I flere intervjuer trekker han fram det han mener er den aller viktigste egenskapen til en journalist. Nemlig å lytte.
Lett å glemme hvis fokuset blir for mye på neste spørsmålet man skal stille.
Videre lesning
Ken Auletta peker i sin bok flere ganger på arbeidet til Megan Twohey, Jodi Kantor og Ronan Farrow.
Alle som ikke har lest deres oppsummering av arbeidet med metoo-artiklene, bør gi seg i kast med Twohey og Kantors bok «She Said: Breaking the Sexual Harassment Story That Helped Ignite a Movement» og Farrows «Catch and Kill: Lies, Spies and A Conspiracy to Protect Predators».
Litt omarbeidede versjoner av Farrows bok finnes også som podkast og en HBO-serie.
Mer metoo
I forrige uke kom nyheten om at den øverste domstolen i New York har bestemt at Harvey Weinstein får anke én voldtektsdom fra 2020. Anken ble først avvist av en lavere domstol.
Weinstein ble dømt til 23 års fengsel for voldtekt og seksuelle overgrep. Selv om han teoretisk kan få lavere straff i New York, slipper han ikke ut med det første. Han er overflyttet fra New York-fengslet han soner dommen til varetekt i Los Angeles. Her er han også siktet for flere seksuelle overgrep. Rettssaken starter i oktober. I sommer meldte Reuters at det også var tatt ut en siktelse mot ham i Storbritannia.
